Minkende matjord i Norge

Det globale matbehovet øker. Matjord er en knapp ressurs, men i Norge bygger vi ned arealet, til fordel for andre formål, viser en studie.

Publisert
Nye veier vil ofte legge beslag på dyrket jord. Her fra utbyggingen av E18 i Askim, hvor bildene er tatt i 2003 og 2005. (Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap)
Nye veier vil ofte legge beslag på dyrket jord. Her fra utbyggingen av E18 i Askim, hvor bildene er tatt i 2003 og 2005. (Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap)

Det globale matbehovet øker. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda.

Kuwait kjøper opp 130 000 mål med landbruksområder i Kambodsja, og Egypt vil dyrke korn på 840 000 mål i Uganda.

Kongo vil lease ut 10 millioner mål jordbruksareal til Sør-Afrika. Områder til matproduksjon er allerede en verdifull ressurs.

– Jeg vil si det slik at jordbruksområder er våre nye «oljebrønner», sier Wenche Dramstad ved Skog og landskap.

– De skal sikre oss i fremtiden når det ikke er noe mat å kjøpe for oljepengene. Verdien til jordbruksarealer øker allerede, og mens det tidligere var mye bekymring rundt «peak oil» er nå «peak soil» blitt et tema.

E6 gir lottogevinst

Dramstad har vært med på å undersøke omdisponeringen av landbruksjord i Norge.

Her i landet har vi en vedtatt nasjonal målsetning om at maksimalt 5700 mål landbruksjord årlig kan bli omdisponert til andre formål.

Det utgjør 13,2 dekar per år for hver kommune, dersom man fordeler det jevnt utover. Det er det samme som 874 meter firefelts motorvei eller snaue to ganger Ullevaal stadion.

Forskningsprosjektet «Plan og Endring» har fokusert på endringer i arealdekke i fem sentrale østlandskommuner i perioden fra 1984 til 2004. Disse kommunene omfatter til sammen 600 kvadratkilometer og representerer pressområder fra kyst til innland.

Gamle kart og flybilder ble studert, samtidig som kommunale plandokumenter ble gjennomgått.

I løpet av tyveårsperioden har de fem kommunene tapt til sammen 3867 dekar jordbruksareal. Det utgjør 39 dekar per mål per kommune per år, men da er  ikke det som har skjedd av nydyrking regnet med.

Kan komme tilbake

– Nå er slett ikke alt dette bygget ned, størstedelen er rett og slett bare tatt ut av produksjon, sier Dramstad.

Bildet er derfor litt lysere enn man først kunne få inntrykk av, ettersom dette arealet sannsynligvis lettere kan tas tilbake i bruk.

Av jordbruksarealer som ble omdisponert, er 27 prosent blitt til skog, og kun 16 prosent er brukt til bebygd areal. Areal brukt til samferdselsformål er kun én prosent.

Undersøkelsen viste også at kommunene tenker på jordvern, og at det kun er i særlige tilfeller at landbruksområder omdisponeres. Men samtidig heter det at jordvernet «ikke må være til hinder for harmonisk byutvikling» for eksempel.

– I utgangspunktet skal altså jordvern prioriteres, men i praksis er det slik at hvis kommunene står på jordvernet vil de tape mye penger.

– Når en ny E6-trase legges over et jorde gir det også på litt sikt inntektsmuligheter sammenlignbare med en lottogevinst til bonden. Dette gagner ikke den langsiktige matproduksjonen.

– Kanskje bonden i stedet bør få den samme summen for jorda om han selger den som tilleggsjord til en nabo? spør Dramstad.

Kan vi egentlig forlange at den enkelte bonde skal si nei til en utbygger som virkelig er villig til å betale?

Byområder fortettes

Store landskapsinngrep gir ofte irreversible effekter. Her fra utbyggingen av Gardermobanen på Ullensaker. Bildene er tatt på nøyaktig samme sted i 1983 og 2003. (Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap)
Store landskapsinngrep gir ofte irreversible effekter. Her fra utbyggingen av Gardermobanen på Ullensaker. Bildene er tatt på nøyaktig samme sted i 1983 og 2003. (Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap)

For de undersøkte østlandskommunene viste det seg at den kommunale praksisen var svært ulik i den undersøkte perioden.

Hvis man for eksempel ser på Østfold fylke i KOSTRA viser tallene at antall innvilgede søknader om omdisponering varierer fra 0 til 120 i perioden 2005–2010.

Av det landbruksarealet som ble tapt i det undersøkte området var 87 prosent regnet som fulldyrket mark. 11 prosent var beiteareal.

I tillegg til skog, veier og bebyggelse er over halvparten av det tapte jordbruksarealet blitt til det som kalles «anna jorddekt fastmark». Det kan bety flere ting.

Disse arealene blir etter hvert enten til skog – en prosess som naturlig nok tar litt tid - eller bebygd område. Arealet tas ut av produksjon først og endringen påbegynnes etterpå.

Totalt ble det i perioden reist 6654 bygg i studieområdet. Av disse byggene ble 3198 oppført innenfor allerede bebygde områder, mens 482 ble oppført på jordbruksareal.

Det utgjør 14 prosent av alle bygg som kommer på det som ikke fra før er i kategorien bebygd areal.

Bygg gir flere bygg

– Det er viktig å være oppmerksom på at bebyggelse tiltrekker seg mer bebyggelse.

- 45 prosent av alle nye bygg er bygget nærmere enn 25 meter fra allerede eksisterende bebyggelse, mens 70 prosent er bygget nærmere enn 50 meter, sier Dramstad.

Dette gjør at arealer i de fortettede områdenes omland blir svært utsatt på sikt. Og andelen av dette omlandet som er jordbruksareal øker, etter hvert som man bygger seg ut mot åkeren.

– Dette er med andre ord en praksis vi ikke kan fortsette med om vi skal lykkes med målene om å ta vare på jordbruksarealene våre.

– Hvem skal drive arealplanlegging, utbyggere eller kommunene? spør Dramstad.

Etterlyser langsiktighet

Kommunene opererer med fire års perspektiver når de planlegger disponeringen av arealer.

– Dette er ikke langsiktig planlegging, man må operere med mindre målestokker og tenke langt frem i tid.

– Men hvem har egentlig ansvaret for at disse arealene tas vare på i ett langt tidsperspektiv? Hvem skal tjene på å bygge ned fremtidens matproduksjon?

– Jordbruksarealer som blir innesluttet av bebygd areal, eller gjennomskåret av veier fører til det er svært lite sannsynlig at disse arealene blir brukt til jordbruk fremover i tid.

– Kommunene må ha en god oversikt over arealene sine, og restarealer må kunne brukes mer fornuftig. Vi må fortette, men ikke fortette ut på jordene.

– Det må være mulig å gjøre et hopp og begynne et annet sted, og kanskje kommunene av og til må være villige til å sende noen utbyggere videre til nabokommunen, avslutter Dramstad.