– Vi må få bukt med motviljen mot å la fysisk aktivitet og trening inngå i behandling av spiseforstyrrelser, sier forsker. (Illustrasjonsfoto: WHYFRAME / Shutterstock / NTB scanpix)
– Vi må få bukt med motviljen mot å la fysisk aktivitet og trening inngå i behandling av spiseforstyrrelser, sier forsker. (Illustrasjonsfoto: WHYFRAME / Shutterstock / NTB scanpix)

Trening kan brukes i behandling av spiseforstyrrelser

Når trening og kostholdsveiledning kombineres som behandling viser det seg at flere blir friskere enn de som får kognitiv terapi.

Published

«Jeg trodde at jeg ville gå ned i vekt, og det var målet mitt da jeg meldte meg inn i behandlingsprogrammet. Men selv om jeg ikke har gått ned i vekt så ser jeg verdien av å ha endret tankene mine om mat og mosjon, og det forteller meg at det var en suksess»

Sitatet er hentet fra en 28 år gammel kvinne med overspisingslidelse.

Hun er en av 164 kvinner med bulimi eller overspisningslidelse som har deltatt i prosjektet Physical Exercise- and Dietary therapy (PED-t).

Prosjektet har sammenlignet den nye behandlingsmetoden PED-t som går på veiledet trening- og kostholdsterapi med kognitiv atferdsterapi (CBT).

CBT er i dag den mest brukte behandlingsformen for spiseforstyrrelser.

Av de som fikk PED-t ble halvparten friske eller friskere, mot 30 prosent av de som fikk CBT.

– Vi må få bukt med motviljen mot å la fysisk aktivitet og trening inngå i behandling av spiseforstyrrelser. Behandlingen viser at den kan normalisere forhold til egen kropp og atferd rundt kostholds- og treningsrutiner, sier Therese Fostervold Mathisen, doktorgradsstipendiat på prosjektet.

Har ikke turt å gjøre det før

Rundt tolv prosent av voksne kvinner har enten spiseforstyrrelser eller forstyrret spiseatferd.

80–94 prosent søker aldri profesjonell hjelp, og for de som kontakter helsevesenet kan ventelistene være lange.

Mange opplever at helsepersonell ikke har særlig erfaring med spiseforstyrrelser.

Mathisen forteller at de har brukt strengere kriterier enn det som er vanlig for å måle effekten fra behandlingen. 29 prosent i PED-t gruppa ble helt friske, sammenlignet med 12 prosent i CBT-gruppa.

– Det er stor skepsis til å bruke trening i behandling, noe som skyldes frykt for å forverre et sykdomsbilde som ofte er preget av tvangspreget trening for å «brenne kalorier» og å dempe indre uro, sier Mathisen.

Mathisen har forståelse for skepsisen, men med utgangspunkt i eksisterende litteratur og funn fra denne studien, mener hun at det er tid for å tenke nytt.

Prosjektet er det første i verden som kombinerer trenings- og kostholdsveiledning og sammenligner det med effekten av kognitiv atferdsterapi.

16 ukers gruppeterapi

Deltagerne ble tilfeldig fordelt i to grupper for CBT og PED-t, og det var i tillegg en kontrollgruppe under behandlingsperioden som ikke mottok terapi. Begge terapigruppene gjennomgikk et 16-ukers behandlingsprogram i små grupper.

Blodtrykk, kondisjon, maksimal styrke, nivå av fysisk aktivitet, kroppssammensetning, forekomst- og grad av tvangsmessig trening, tilfriskning fra diagnose og reduksjon av symptomer på spiseforstyrrelser ble evaluert både før og etter behandling.

– Vi valgte å lage et styrketreningsprogram fordi det bryter med det tradisjonelle treningsmønsteret med mye kondisjonstrening, siden mange er opptatt av å brenne fett og kalorier. Styrketrening er også enkelt å gjøre selv, og det var forventet at deltakerne skulle oppleve mestring, sier Mathisen.

PED-t gruppa fikk en time veiledet styrketrening i uken i tillegg til kostholdsopplæring.

I hjemmelekse hadde de en time styrketrening og en time intervalltrening. CBT-gruppas hjemmelekse var i hovedsak registrering av tanker og følelser rundt matinntak. Frafallet fra behandlingen var på 32 prosent og det falt fra flere fra CBT-gruppa sammenlignet med PED-t gruppen.

De som fullførte behandling hadde en lavere grad av depresjon enn de som falt fra.

Effekten fra 16 ukers behandling ble evaluert og sammenlignet før behandling, etter behandling, og ved oppfølginger et halvt år og ett år etter. Resultatene var stabile ett år etter behandling, med noe forbedring i CBT-gruppa.

Andre erfaringer enn badevekta

Ingen av deltakerne i studien responderte negativt på trenings- og kostholdsveiledning. En vanlig tilbakemelding var at de følte seg mer trygge på mat fordi de fikk veiledning av eksperter.

Fordi det finnes så mye informasjon om mat som motsier hverandre, var forvirringen rundt hva som er normalt og hva et sunt kosthold, stor.

Det var ikke uvanlig å tro at karbohydrater var farlig.

«I stedet for å tenke på mat som en venn eller en fiende, blir tanken på mat plukket fra hverandre. Jeg tenker på mat som ernæringsmessige komponenter. Kroppen min trenger karbohydrater og hvile etter trening, proteiner for å gjenoppbygge muskler og celler, og fett å stimulere hjernen og ta vare på leddene og egentlig bare for å være sunn og glad», sa en av deltakerne.

– Vi ønsker å gi de andre erfaringer med mat og trening enn kun det å fokusere på kalorier, sifre på badevekta og det å brenne kalorier ved trening. Trening skaper en følelse av mestring og selvtillit, noe vi vet at de som har spiseforstyrrelser skårer lavt på, sier Mathisen.

For lite fysisk aktive og dårlig helse

Mathisen trekker fram at de også har målt deltakernes fysiske helse som unikt ved denne studien.

Her viste det seg at flere hadde dårligere kondisjon og høyere nivå av såkalt sentral fedme, som øker risikoen for blant annet diabetes type 2 og hjerte-karsykdommer, og dårligere skjeletthelse, enn normalverdien i befolkningen eller ut ifra hva som er anbefalt.

– Den fysiske helsen blir mer grundig evaluert hos de med anoreksi fordi sykdommen er så synlig og har opplagte negative konsekvenser for fysisk helse. Våre resultater viser at helsen også må sjekkes for de som har overspisingslidelse og bulimi.

De fant også at færre enn halvparten etterlevde helsemyndighetenes minimumsanbefaling for fysisk aktivitet. Dette mener Mathisen understreker behovet for trenings- og kostholdsveiledning.

Mer tilgjengelig behandling

Et mål for prosjektet har vært å finne en metode som er mer tilgjengelig enn kognitiv atferdsterapi.

Denne terapiformen tilbys bare i spesialisthelsetjenesten og slett ikke på alle behandlingsenheter. Da er det bedre tilgang på profesjonelle treningsterapeuter og ernæringsfysiologer, ikke minst i primærhelsetjenesten.

Trenings- og kostholdsterapi kan gjøres i grupper og er også mer besparende for helsetjenesten.

Mathisen understreker at terapeutene i PED-t har spesialkompetanse til å møte denne pasientgruppens behov og hensyn som tilsvarer masterutdannelse i trenings- og helsevitenskap.

Mathisens inntrykk er at barrierene for å gå inn i et slikt behandlingsprogram kan være lavere og motivasjonen større.

– Vi spiller på det pasientene har mye fokus på, nemlig trening og kosthold. Vi kan senke terskelen for å søke hjelp, mange gruer seg for å sette seg ned og snakke med en psykolog om tanker og følelser. Det er mer sosialt akseptert å søke hjelp for å lære seg å trene regelmessig og spise smart.

Til tross for at det «ikke var noe prat» i trenings- og kostholdsprogrammet, så oppnådde flere av deltakerne en bedring i form av bedre selvfølelse og økt livskvalitet.

Det føyer seg inn i annen forskning som peker på at psykiske problemer kan bedres som en direkte effekt av riktig fysisk trening.

Referanse:

Fakta om prosjektet

PED-t startet i 2014 og er gjennomført i samarbeid mellom Norges idrettshøyskole (NIH) og Norges arktiske universitet (UiT).

Professor Sundgot-Borgen (NIH) og professor Jan H. Rosenvinge (UIT) har vært Mathisens veiledere.

Norske kvinners Sanitetsforening har finansiert stipendiatstillingen