Mandag i januar. Klokken er ni, og det er morgen i Longyearbyen. Det er lite som tyder på at en ny dag er begynt. Dagslyset, som har vært borte siden november, kommer ikke tilbake før i slutten av januar.

På UNIS har det hersket en døsig stillhet siden rett før jul. Bare et knippe forskere og ansatte har blitt igjen i ferien og latt klokkene sine fortelle dem at det er morgen og dag.

Men denne mandagen er annerledes. Gulvet i garderoben er fylt av vintersko, på knaggene henger tykke jakker, og hyllene renner over av luer, skjerf og votter. 70 studenter har sin første dag på verdens nordligste studiested.

Hit har de kommet fra 9 nasjoner, og de nærmeste dagene skal de lære å håndtere kulden, guides gjennom sikkerhetskurs og få skytetrening. Under asymmetriske tak summer de rundt hverandre i sokkelesten.

Én skiller seg ut. Han snakker ufortrødent med nyervervede medstudenter, mens et stort TV-kamera fanger ansiktsbevegelsene hans, og en mikrofon fanger ordene.

Verdenspressen kommer

Den unge mannen foran kameraet heter Kai Lohbeck. Han er 25 år, og har mastergrad i arktisk biologi fra Universitetet i Kiel. Han håper på et forlenget forskeropphold på Svalbard i fremtiden, og begynner å bli vant til å ha kameraene på seg til daglig.

I de neste seks månedene skal tilværelsen hans ved UNIS filmes, klippes og bli til en dokumentar om studentens tilværelse på 78 grader nord. Dokumentaren skal gå på den tyske kanalen DMAX, tyskernes svar på Discovery Channel.

- Vårt publikum er i økende grad opptatt av klimaendringer og naturfenomener. Polarområdene er som et stort laboratorium. Veldig mye spennende skjer her, sier dokumentarist Amandus Oberdorfer, og legger til:

- Svalbard er som en smeltedigel av forskningsaktiviteter, og det virker som studentene her kommer tidligere og tettere innpå forskningen.

Energistudier

Tanken om et polaruniversitet på Svalbard ble født tidlig på 90-tallet. Økende internasjonal interesse for polarområdene gjorde at myndighetene så en reell fare for at norsk forskningsaktivitet på Svalbard kunne gå tilbake.

Etter et besøk på Svalbard i 1992 bestemte daværende forskningsminister Gudmund Hernes i rekordfart at det skulle etableres universitetsstudier i Longyearbyen, og allerede et år senere var de første 23 studentene på plass.

I dag tar Universitetssenteret imot ca. 350 studenter årlig og over 120 gjesteforelesere fra store deler av verden.

50 prosent av studentene er internasjonale, og det offisielle UNIS-språket er engelsk. UNIS tilbyr studier i arktisk geologi, biologi, geofysikk og teknologi. I år introduseres også et interdisiplinært fag innen energi og miljø.

Vokser

Men UNIS vil bli større, og nå har ledelsen laget en strategiplan for hvordan. Målet er å bli et internasjonalt ledende senter innen 2012.

- Vi vil doble antallet studenter og ansatte og legge til rette for mye lengre opphold for dem som velger å studere, forske og undervise her. Men skal vi vokse, må vi ha flere midler, både offentlige og private, sier UNIS-rektor Gunnar Sand.

- Vi må tenke alternativt. Bygge flere allianser, finne flere partnere. Vi har allerede sterke samarbeidsbånd med blant annet universitetene i Norge, norske bedrifter, Norsk Polarinstitutt, Svalbard Science Forum, SINTEF og EISCAT.

- Dessuten står vi sterkt internasjonalt som et av undervisningssentrene i The University of the Arctic (UArctic), som er et samarbeidende nettverk av universiteter, høyskoler og andre institusjoner som tilbyr forskning og undervisning i nordområdene, sier Gunnar Sand.

Pågang

Årets nye studenter hiver seg ned i sofaer og stoler for dagens første pause. De tyske dokumentaristene har latt kamerautstyr være kamerautstyr, og tar seg en velfortjent kopp kaffe. Det er tøffe tak for entusiastiske storbytyskere.

- Vi har fått utrolig god hjelp til å legge til rette for opptakene, sier Oberdorfer fornøyd. Han sikter til informasjonskonsulent Eva Therese Jenssen. Akkurat nå traver hun hektisk rundt for å ordne intervjuavtaler. Hun begynner å bli vant til pågangen fra utenlandske medier.

DMAX er bare den siste i en lang rekke som har rent ned dørene det siste året. Blant dem de tyske bladene Der Spiegel og Focus, det britiske Time Magazine og flere TV-kanaler.

- Fransk TV var her for litt siden. Da journalisten spurte meg om lysforhold i forhold til filming, sa jeg som sant var, at nå har vi ikke dagslys. Hun tok det ikke helt innover seg. Men det forsto hun jo raskt da teamet landet i Longyearbyen og møtte nattemørket klokken 1400.