Hvis en ny studie viser at Ibux kan kurere blærekatarr, hvor lang tid tar det da før leger begynne å skrive ut resept på det istedenfor antibiotika?

Eller hvis det viser seg at en viss form for cellegiftbehandling gir folk med lungekreft flere måneder mer å leve, vil sykehusene begynne å gi mer av denne behandlingen med en gang?

Mye tyder på at veien fra forskning til praksis ofte er for lang.

- Mange forskningsresultater blir ikke tatt i bruk. Det gjøres en rekke gode studier som aldri blir tatt skikkelig i bruk, og dermed ikke når ut til fastlegene og pasientene, sier Morten Lindbæk.

Han er fastlege, professor i allmennmedisin og leder ved Antibiotikasenteret for primærmedisin.

- Målet med all forskning må være at den skal føre til at vi endrer praksis, påpeker Bjørn Grønberg, forsker og overlege ved Kreftklinikken ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Viktig med et klart budskap

Grønberg har blant annet forsket mye på lungekreft, mens Lindbæk jobber mye med antibiotikaprosjekter i allmennpraksis. De har begge støtt på ulike utfordringer i arbeidet med å få gjennom forskningen sin i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Men begge har også suksesshistorier å vise til.

Antibiotikaresistens er et økende problem både internasjonalt og i Norge. Et av prosjektene Lindbæk deltok i, førte blant annet til at fastlegene skrev ut mindre antibiotika totalt. Det bidro også til at legene sjeldnere skrev ut de mest bredspektrede antibiotikatypene og oftere foretrakk antibiotikatyper som var i tråd med retningslinjene.

- En av de viktigste faktorene for å lykkes med å overføre forskning til praksis, er å ha et klart budskap som er godt begrunnet vitenskapelig, mener Lindbæk.

- Man må vite hvilke endringer man ønsker, og hvorfor man ønsker dem.

La legene diskutere

De fleste forskningsresultater blir satt ut i praksis gjennom endringer i nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling. Ulike sentre, deriblant Antibiotikasenteret for primærmedisin, har ansvaret for å utarbeide retningslinjene, mens Helsedirektoratet godkjenner og utgir dem.

En ny studie viser at allmennlegene må forholde seg til rundt 5000 sider med slike retningslinjer.

- Da holder det ikke å sende ut en lenke til de nye retningslinjene og tro at endringene vil skje automatisk. Det minste man må gjøre, er å lage et gruppeopplegg for legene der de kan diskutere retningslinjene, sier Lindbæk.

I studiene han har deltatt i, har de brukt allerede eksisterende kollegagrupper. Der møtes alle som er eller skal bli spesialister i allmennmedisin, jevnlig og diskuterer ulike tema. Han understreker at opplegget ikke må få preg av pekefinger eller ris bak speilet.

- De må heller ta utgangspunkt i hvorfor endringene er viktige i den enkelte leges praksis og hvordan de eventuelt kan gjennomføres. Selve overøfringen til praksis må også være enkel, påpeker Lindbæk.

Ibux i stedet for antibiotika?

Nå er Lindbæk med på en studie som undersøker om ibuprofen, som er virkestoffet i blant annet Ibux, kan erstatte antibiotika hos kvinner med ukomplisert blærekatarr. Studien er finansiert av Program for klinisk forskning.

  - Antibiotikabruken i forbindelse med blærekatarr er den samme i hele Europa. Hvis det viser seg at behandling med ibuprofen er like effektivt, vil det få store konsekvenser for behandlingen både i Norge og i Europa for øvrig, sier Lindbæk.

Lengre liv for lungekreftpasienter

Nasjonale retningslinjer er et godt hjelpemiddel, mener Bjørn Grønberg ved St. Olavs Hospital. Retningslinjene blir laget av faggrupper hvor de mest aktive forskerne og behandlerne sitter. I disse gruppene diskuterer de resultatene av alle viktige studier, ifølge Grønberg.

Han sitter selv i faggruppen for lungekreft.

- Å få en best mulig klinisk praksis er avhengig av gode og oppdaterte retningslinjer. Jeg tror de hyppige revisjonene av handlingsprogrammet for lungekreft de siste årene har vært vellykket, og at vi har klart å endre praksis, sier han.

På grunn av et av forskningsprosjektene hans, endret myndighetene retningslinjer for stråling og cellegift for pasienter med småcellet lungekreft uten spredning. Endringene har økt den gjennomsnittlige overlevelsen fra 14,5 måneder til 22 måneder.

- Inkluder mange sykehus

Men Grønberg understreker at forskere må være bevisst på praktiske, tekniske og økonomiske faktorer som gjør det vanskelig å endre måten folk gjør ting på.

- Det hjelper ikke med en studie av høy kvalitet hvis en behandling av en folkesykdom, som lungekreft, for eksempel krever svært avansert utstyr. Da vil resultatene kanskje bare kunne bli brukt ved universitetssykehusene. Hvor mange pasienter vil da i praksis få tilbud om behandlingen, spør han.

I hvert fall noen studier bør designes slik at så mange sykehus som mulig kan delta, mener forskeren.

I en pågående studie finansiert av Program for klinisk forskning, undersøker han om forskjellig bruk av cellegiftbehandling kan forlenge livet til pasienter som har lungekreft med spredning. Rundt 25 sykehus skal delta i studien.

- Vår studie er designet slik at vi tror den kan gjennomføres ved alle sykehus som behandler lungekreft i Norge. Hvis studien er positiv, har alle lært seg hvordan behandlingen skal gjøres, og den kan settes ut i praksis fra dag én, forklarer Grønberg.  

Når er resultatene gode nok?

Han mener det også er viktig å ha tett samarbeid med fagmiljøet når forskerne skal utforme studien.

- Fagmiljøet må blant annet diskutere hvilke resultater som eventuelt skal føre til at vi endrer praksis. Man bør for eksempel legge inn en margin, slik at man ikke ender opp med en negativ studie fordi resultatene ligger like under det man hadde satt som grense.

Gjennomsnittlig overlevelse for personer med ikke-småcellet lungekreft med spredning er mellom 7 og 14 måneder.

- Vi har i utgangspunktet satt som et kriterium at vi må se en gevinst på tre måneder for å innføre de nye behandlingsrutinene. Men vi ser at det er en usikkerhet knyttet til ulike sider ved studien, så da setter vi heller grensen til to måneder, forklarer Grønberg.