Nytt regime i EU-forskningen

Det satses på å løfte EU-samarbeidet opp fra prosjektnivå til satsinger som kobler de nasjonale budsjettene sammen.

Publisert

I EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling har forskerne og deres institusjoner vært i sentrum for oppmerksomheten. Nå har EUs forskningsministre innsett at hvis man virkelig skal få den europeiske forskningen til å skyte fart, må man få til en bedre samhandling mellom landene.

Europakommisjonen tar på seg rollen med å koordinere og delfinansiere. Tanken er at dette vil gi en bedre utnyttelse av forskningsressursene i Europa og bidra til utviklingen av ERA (European Research Area).

– I dag disponerer EU-forskningen fem prosent av Europas forskningsbudsjett til prosjektfinansiering. Utviklingen vil nå dreies mot å utløse mer av de resterende 95 prosentene. Det skal etableres en ny type partnerskap mellom kommisjonen og landene, og mellom kommisjonen, landene og næringslivet, sier Simen Ensby, avdelingsdirektør for internasjonale saker i Forskningsrådet.

Hvilken betydning har dette for utenforlandet Norge?

– EØS-avtalen er fortsatt vår sterkeste avtale. Gjennom denne er vi fullverdig medlem av EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (7RP). Slik vil det også fortsette. Men nå må vi arbeide for å få inn en ny tekst i avtalen som dreier seg om et større samarbeid utover rammeprogrammet. Jeg tror ikke dette vil være noe problem. EU-forskningen bygger ikke murer mot resten av verden. Tvert imot viser ett av initiativene at unionen er aktiv i å bygge samarbeid med andre.

Vi har hatt god uttelling i EUs rammeprogram. Men er vi modne for å arbeide på denne måten, med en dreining fra prosjektnivå og mer over på nasjonalt nivå mot kommisjonen?

– Vi har allerede erfaring med denne måten å arbeide på gjennom ERA-NET, som er en forløper til dette. I fremtiden vil det være naturlig at vi plukker ut temaer i våre nasjonale programsatsinger og løfter dem opp til europeisk forskningssamarbeid. Når vi f.eks. planlegger en ny marin satsing her i Forskningsrådet, kan det bli naturlig å ta ut forskning på sentrale forvaltningsrelaterte temaer og koble disse til en europeisk satsing.

Simen Ensby
Simen Ensby

På hvilke andre områder er det naturlig å gjøre noe tilsvarende?

– Klima- og energispørsmål er jo eksempler på globale problemstillinger som er best tjent med et internasjonalt forskningssamarbeid, fremfor ensidige nasjonale satsinger.

Er det grunn til å frykte at vi får mindre ut av EU-forskningen med denne utviklingen?

– Dette gjør at antallet samarbeidsplattformer øker. De gode, innovative miljøene som er konkurransedyktige, får enda flere muligheter for samarbeid.

Gir kommisjonen nå fra seg mye av styringen til det nasjonale nivået?

– Prosjektsamarbeid mellom enkeltforskere løftes til å bli integrert samarbeid mellom forskningsinstitusjoner eller miljøer og private og offentlige. Men kommisjonen vil fortsatt ha en koordinerende rolle.

- Med hensyn til næringslivet kan man på sett og vis si at kommisjonen gir fra seg styringen. Det skal bli en sterkere kobling mellom industrielle og samfunnsmessige behov i Europa, hvor næringslivet i større grad skal definere forskningsbehovet. Næringslivets rolle går fra enkeltdeltakelse i prosjekter til strategisk alliansebygging og forpliktende deltakelse på programnivå, sier Ensby.

Hvordan jobber Forskningsrådet med tanke på europeisk forskning?

– Vi opererer som om vi skulle bli med i forskningssamarbeidet. Det er vanskelig å tenke seg noen annen situasjon. Det vil nå bli enda vanskeligere for Norge å si at dette vil vi ikke være med på. Men det formelle vedtaket må naturligvis innom regjeringen og Stortinget, forklarer Ensby.

- Vi kommer nå med innspill til de enkelte departementene, og foreslår blant annet at det sendes brev til statsrådskolleger i EU hvor de informerer om at de ser hva som skjer, og gir støtte til utviklingen i ERA.

Går denne utviklingen i retning av en felles, europeisk forskningspolitikk?

– Ikke i den formelle, juridiske betydningen av det. Da må alle de 27 medlemslandene overlate til kommisjonen å utøve forskningspolitikken på vegne av dem. Det er de ikke modne for. Men EU-samarbeidet vil i større grad enn tidligere bli nasjonal forskningspolitikk, sier Ensby.

- Det tvinger seg nemlig fram en langt større bevissthet rundt en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom nasjonale satsinger og det landene velger å bli med på av EU-satsinger. Slik blir det også for norsk forskning og Forskningsrådet, avslutter Ensby.

Lenke: Forskningsrådet/ Internasjonalt