Nasjonaldagen er den dagen da innvandrere i Oslo føler seg mest hjemme. Feiringen, som for noen står som et symbol på vår nasjonale selvgodhet og sjåvinisme, representerer det de drømte om å finne da de emigrerte.
- Da barna stod foran Slottet og sang den norske nasjonal- sangen, da kunne jeg ikke holde tårene tilbake. Selv har jeg ikke gledet meg på vår egen nasjonaldag. Så jeg var glad for dattera mi, for at hun har tilhørighet til et land som Norge. Hun synger nasjonalsangen og hun er glad og stråler og smiler. Det er noe jeg har savnet veldig lenge, sier Ali.
Han er tobarnsfar, muslim og politisk flyktning fra Somalia. For ham er 17. mai et symbol på den friheten han selv aldri har opplevd i sitt hjemland. Dagen blir en kompensasjon for sorgen og savnet han selv har hatt. Han er lykkelig når hans egne barn vinker med norske flagg mot kongehuset og synger “Ja vi elsker”.
Føler seg mer inkludert enn ellers
Ali er ikke spesiell. Svært mange innvandrere i Norge deltar i og har et positivt forhold til vår nasjonaldagsfeiring. 17. mai, som fremhever det typisk norske så sterkt, er paradoksalt nok blitt den dagen da innvandrere og etniske minoriteter føler seg mer inkludert i det norske fellesskapet enn de andre av årets dager.
Dette er foreløpig konklusjonen i et forskningsprosjekt, der man har sett på hvordan innvandrere i Norge møter og forholder seg til dette nasjonale ritualet. Ali har uttalt seg i hovedfagsoppgaven til Anne Schanche Kristoffersen. Hun har sammen med forsker Ånund Brottveit og Olaf Aagedal ved Diakonhjemmets Høgskolesenter i Oslo gjort feltarbeid og intervjuet en rekke innvandrere bosatt i Oslo.
Universelle verdier
" 17. MAI-FORSKERE: Ånund Brottveit og Anne Schanche Kristoffersen har intervjuet innvandrere om deres forhold til 17. mai. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)"
Forskerne mener at årsaken til innvandrernes nesten helt udelte glede over 17. mai-feiringen er at de opplever at det er universelle verdier som feires; selvstendighet, frihet, demokrati og menneskerettigheter - uten undertrykkelse. Samtidig er det en fargerik folkefest fylt med mye glede, moro for barna og “liv og røre”.
En av Kristoffersens informanter sier: - 17. mai er en av de tingene som er fine i Norge; folkefesten, da føler jeg meg hjemme her. Folk er mer åpne på 17. mai. Den spontane og emosjonelle festen som foregår på Karl Johan på formiddagen opplever innvandrerne som inkluderende og morsom. Men det er ikke lenger slik når hverdagen kommer, det vet både vi og innvandrerne. Idet de forlater Karl Johan, er virkeligheten en helt annen, sier Brottveit og Kristoffersen.
Legitim plass i feiringen
På mange måter har 17. mai-feiringen i Oslo vært et progressivt og samfunnsendrende rituale. De to forskerne mener at bombetrusselen mot den multikulturelle Sagene skole i 1983 og drapstrusselen mot pakistanske Rubina Rana som var leder av 17. mai-komiteen i Oslo i fjor, paradoksalt nok har gjort at innvandrerne har fått en mye mer tydelig legitim plass i 17. mai-feiringen. Disse hendelsene har utfordret nordmenn og fått oss til å endre holdninger, mener de.
- Det har vist seg at 17. mai-ritualet har en evne til tilpasning og endring. 17. mai som nasjonalt rituale er altså ikke bare en avbildning av tradisjonelle og konservative nasjonale verdier og en bekreftelse på et “erkenorsk” fellesskap. Feiringen har stimulert til refleksjon, debatt og igangsatt endringer, sier Brottveit. Hun tror 17. mai-tradisjonen faktisk kan overleve i en stadig mer globalisert verden.
