Spekkhoggere på lange vandringer

De ca 500 spekkhoggerne som holder til rundt Lofoten om vinteren, svømmer rundt i et matfat av sild. Forskerne har hittil trodd at spekkhoggerne holdt seg i matfatet, men nå viser det seg at de foretar lange speidertokter ut i Norskehavet og nedover mot Mørekysten.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"(Foto: Tiu Similä)"
"(Foto: Tiu Similä)"

Det har vært drevet studier av spekkhoggerne i Lofoten om vinteren i mange år ved hjelp av fotoidentifisering, dvs at spekkhoggerne blir fotografert og registrert ved hjelp av spesielle kjennetegn på finnene eller andre steder på kroppen.

- Det er ganske lett å se forskjell på spekkhoggere på denne måten, men du får jo ikke vite hvor de oppholder seg mellom observasjonene. Derfor fanget vi til sammen sju spekkhoggere og satte satellittmerker på dem, forteller forsker Nils Øien ved Havforskningsinstituttet.

Øien og kollegene ble dermed de første forskerne i verden som kunne satellittovervåke spekkhoggernes bevegelser, og det viste seg at individene var mye mer mobile enn tidligere antatt.

- De forlot “matfatet” flere ganger og foretok til dels lange vandringer, men av kort varighet, forteller Øien.

"Spekkhoggerne i Lofoten er veldig nært knyttet til silda som oppholder seg der om vinteren. (Foto: Tiu Similä)"
"Spekkhoggerne i Lofoten er veldig nært knyttet til silda som oppholder seg der om vinteren. (Foto: Tiu Similä)"

Følger etter silda

Spekkhoggerne i Lofoten er veldig nært knyttet til silda som oppholder seg der om vinteren, og sild utgjør nesten 100 prosent av dietten. Spekkhoggerne følger gjerne etter silda når den svømmer sørover for å gyte om våren, og utover i Norskehavet hvor de beiter om sommeren.

Men hvorfor i all verden skal spekkhoggerne forlate matfatet om vinteren?

-Det kan vi ikke vite sikkert, men forklaringen kan være at spekkhoggerne vil sjekke om silda har begynt å flytte på seg. Speidertoktene går i alle fall både til de tidligere gyteområdene langs Mørekysten, og ut i Norskehavet hvor silda pleier å beite om sommeren, svarer Øien.

De sju spekkhoggerne i prosjektet ble fanget og merket i Vestfjorden og Tysfjorden, midt i kjerneområdet for overvintrende sild i Nord-Norge.

Alle unntatt én var fra kjente og kartlagte familiegrupper, og satellittsenderen og et VHF-merke ble montert på hver sin side av ryggfinnen.

Deretter ble hvalene sluppet ut igjen, og forskerne kunne så følge bevegelsene deres i opptil åtte måneder - helt til batteriene i satellittsenderen gikk tomme.

"Kartet viser vandringsruten til en spekkhogger som ble merket 30.11.2001 og sendte signaler helt til 04.07.2002. (Illustrasjon: Havforskningsinstituttet)"
"Kartet viser vandringsruten til en spekkhogger som ble merket 30.11.2001 og sendte signaler helt til 04.07.2002. (Illustrasjon: Havforskningsinstituttet)"

“Emil” på tur

-En av de unge hannene fikk kallenavnet “Emil”, og vi kunne blant annet følge med på hvordan han i mai/juni 2002 beitet på 1991- og 1992-årsklassene av sild. Den tallrike 1998-årsklassen som sto nærmere kysten, hadde gruppen hans tilsynelatende ikke oppdaget. Vi observerte også dykk helt ned til 400 meter, forteller Øien.

Forskerne regner med at det finnes om lag 5000 spekkhoggere i Norskehavet og tilstøtende havområder, men tallet er usikkert.

- Hvis vi får anledning til å satellittmerke flere spekkhoggere, vil vi gjerne undersøke om det skjer noen utveksling av individer mellom de gruppene som holder til rundt henholdsvis Island, Spitsbergen og Lofoten. Det er ikke noe i veien for at en spekkhogger kan svømme fra Island til Norge, men vi vet ikke om de egentlig gjør det i utstrakt grad, forteller Øien.

Referanse:

Satellite tracking of killer whales: Studies on interactions between killer whales and herring.
2,06 mill.kr 2000-2002. (Ingen stipendiater)
Deltakere: Havforskningsinstituttet
Oppdragsgivere: Norges forskningsråd, Havforskningsinstituttet

Powered by Labrador CMS