Naturen og landskapet rundt har også stor betydning for hvordan gravplassen blir utformet. Her fra Solheim gravplass i Bergen, der hekken har tilpasset seg større og større gravstøtter. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)
Naturen og landskapet rundt har også stor betydning for hvordan gravplassen blir utformet. Her fra Solheim gravplass i Bergen, der hekken har tilpasset seg større og større gravstøtter. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)

Gravplassene endrer seg hele tiden

Danskene hyller naturen på sine gravplasser, mens nederlenderne bruker plassbesparende navneplater. Selv om gravplasser ofte blir oppfattet som uforanderlige, endrer de utseende hele tiden. 

Publisert

Gjennom alle tider har gravplasser sett forskjellig ut. De er påvirket av når de ble laget, og hvor de befinner seg.

Gravtrender som startet i sentrale deler av Europa, har spredt seg videre de siste 250 årene, også til Skandinavia. 

Slik har nye tradisjoner blandet seg med de gamle, og lokale varianter oppstår. Ny kunnskap, nye behov, trender og moter fører igjen til nye tanker og ideer om hvordan gravplassen skal se ut.

– Gravplassen kan sies å være et speil av tiden, sier stipendiat Rannveig Søndergaard Holm.

Hun har reist rundt og sett på hvordan gravplasser ser ut i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, England og Nederland.

Gammel stil tilpasses moderne trender

Holm beskriver en rekke ulike gravplasser som viser hvor forskjellige de kan være.

Den tradisjonelle norske gravplassen, som Solheim gravplass i Bergen, viser hvordan måten landskapsarkitektens former plassene på endres med tiden.

Dette gravarealet var planlagt med stramme hekker rundt små gravminner. Men etter hvert som gravminnene har blitt større, må også hekkene tilpasse seg de nye trendene.

Ordrup kirkegård i Gentofte i Danmark er utformet som et skogholt. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)
Ordrup kirkegård i Gentofte i Danmark er utformet som et skogholt. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)

– Landskapet rundt endrer seg fra snorrette linjer til skrå og tilpassede hekker, og gravarealet endrer karakter fra å være stramt og formelt til et lekent og uformelt gravarealuttrykk, sier Holm.

Gravplass som skogholt

Naturlikt landskap, der gravene er plassert i et område med trær og viltvoksende planter, er en trend som er spesielt populær i Danmark. I eksemplet på bildet får eføyen vokse opp langs trærne, og selve gravminnene er rullesteiner som så vidt stikker opp av skogbunnen. Navnet på personen som er gravlagt er neste ikke synlig mellom eføyen.

Det finnes også skogsområder inne på gravplassen der pårørende kan spre asken til de avdøde.

– Inne på gravplassen er dette ikke tillatt i Norge i dag, men askespredning prøves blant annet ut på Skogskyrkogården i Stockholm, sier Holm.

I Sverige er det også mulig for folk å spre asken i vann inne på gravplassene.

– En løsning som trolig vil være interessant for hinduister, sier Holm.

De Nieuwe Ooster i Amsterdam har en navnet minnelund som passer godt når det er plassmangel. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)
De Nieuwe Ooster i Amsterdam har en navnet minnelund som passer godt når det er plassmangel. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)

Brikker på en vegg

Nederland er et lite land med dårlig plass, og de må derfor ofte tenke helt nytt. På bildet over er et eksempel fra en minnelund i Nederland der navneplatene er plassert samlet på en vegg.

Den nederlandske løsningen er i stor kontrast til flere samiske gravplasser, der hver enkelt grav er en tue. Muslimer har en tilsvarende tradisjon, der det ikke er lov til å tråkke på graven. Slik var det også i Norge for hundre år siden.

Modellbildet under viser et utsnitt fra Sejs Svejbæk kirkegård i Danmark der den samiske tuegraven har fått et nytt og moderne designuttrykk.

Rannveig Søndergaard Holms modell av gravtuer med utgangspunkt i Sejs Svejbæk kirkegård i Danmark. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)
Rannveig Søndergaard Holms modell av gravtuer med utgangspunkt i Sejs Svejbæk kirkegård i Danmark. (Foto: Rannveig Søndergaard Holm)

På jakt etter variasjon i utforming

Holm har laget rundt seksti modeller av ulike typer gravplasser. Sammen med studien ønsker hun å lage en gavepakke til fremtidige landskapsarkitekter slik at de kan ha et verktøy å jobbe ut fra.

– I løpet av sin karriere tegner kanskje landskapsarkitekten en eller to gravplasser. Da vil mange ha behov for et innblikk i gravplassens repertoar. Mitt forskningsresultat er et verktøy som viser variasjon, virkemidler og muligheter og som kan ligge til grunn for å tegne en gravplass som kan tilpasses tidens ønsker, behov og krav, sier stipendiaten.

Forskningsmaterialet kan brukes fritt. Et gravareal med en bestemt type utforming som i dag rommer kistegraver, kan i et nytt anlegg for eksempel romme urnegraver.

Visuelle forskningsmetoder

I landskapsarkitektens arbeid inngår ofte befaringer, fotografering, skissering og modellarbeid. Dette er arbeidsmetoder som også Holm har brukt. Fotografiene hun har tatt under befaringer viser eksisterende gravareal. Enkelte av gravarealene er verdenskjente, andre er bare kjent i lokalmiljøet.

– Mens flere av gravarealene er eksempler det finnes mange av, er andre helt unike. Noen viser detaljer, andre helheten. Flere er tydelig tegnet med et underliggende formgrep, mens mange har blitt til over tid, sier Holm, som har besøkt nærmere trehundre gravplasser.

Hun har brukt fotografier både som en dokumentasjon fra befaringer og som en del av avhandlingens visuelle framstilling. Et omfattende antall fotografier danner utgangpunkt for å utvikle modeller.

Færre kistegraver

Folk forbinder gjerne gravplasser i dag med tradisjonelle kistegraver og urnegraver. Trenden er nå at andre gravformer også vil bli en del av gravplassen - og i byene vil dette først og fremst være kremasjonsgraver.

Mer enn 80 prosent blir kremert i Sverige og Danmark i dag. Mens i Norge har vi fortsatt et flertall av kistegraver. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at det i distriktene kan være langt til et krematorium.

Men også her i Norge blir kremasjon mer og mer vanlig, og det er nærmere 40 prosent av oss som kremeres.

– Utformingen av gravplasser vil endre seg også i framtiden. Med kjennskap til variasjon, bevissthet om virkemidler og forståelse for muligheter, vil landskapsarkitekten kunne imøtekomme de nye kravene med et spekter av ulike tilnærminger, sier Holm.

Referanse

Rannveig Søndergaard Holm: The Burial Area as Landscape Architecture Variation, Means, Possibilities. NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Mari 2015