Mindre fisk uten tare

Fiskere på trøndelagskysten er bekymret over dårlig fangst, og de mener høsting av tare har skylden for at småfisken blir borte.

Publisert
Tareskog har et mangfoldig plante- og dyreliv, og skaper grunnlag for rike fiskerier langs kysten. (Foto: NIVA)
Tareskog har et mangfoldig plante- og dyreliv, og skaper grunnlag for rike fiskerier langs kysten. (Foto: NIVA)

Tareskogen er matfatet og oppvekstområde for smådyr, sjøfugl og fisk. Forstyrrelser som nedbeiting av kråkeboller og høsting ved taretråling bidrar til redusert biologisk mangfold.

Hvert år høstes rundt 160 000 tonn stortare på strekningen fra Rogaland til Trøndelag. Av taren produseres alginat, som er et viktig fortykningsmiddel i mat, dyrefôr og maling, og stoffet brukes i utvikling av medisinske og bioteknologiske produkter.

Forskerne har utviklet ny kunnskap om tareskogens utbredelse, dens biologiske mangfold og høstingspotensial, og mener kunnskapen nå må komme til anvendelse.

– Inndelingen av sjøområder i trålsektorer ble foretatt på 1970-tallet, og bør gjennomgås på nytt, sier forsker Eli Rinde ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

– Vi har mer kunnskap enn tidligere og verktøy til å utvikle optimale høstestrategier med hensyn til tarenæringens behov, der en samtidig tar hensyn til biologisk mangfold og andre næringers interesser.

Næringsinteresser og biologisk mangfold

I tillegg til å ta hensyn til de ulike næringenes interesser, er det viktig å sikre at noen tareskogsområder får utvikle seg til «naturskog» tilsvarende skogene på land, mener forskeren.

– Det er nødvendig for å sikre at arter som har langsom spredning har de nødvendige livsbetingelser.

– Dette er særlig relevant i områder der tareskogen med stor sannsynlighet kan bli utsatt for «snauhogst», sier Rinde.

Dette vil typisk være store områder med flat, jevn bunn, der taretrålen ikke henger seg fast.

– Slike områder vil enkelt kunne identifiseres og synliggjøres ved terrengmodellering. Det er viktig å sikre at et tilstrekkelig areal med optimale vekstforhold for tareskog får utvikle seg naturlig, sier hun.

Bærekraftig forvaltning

Nytrålte tareområder vil kunne ha mindre fisk i et par år etter tråling ved et høyt uttak av tare. God planlegging der ulike interesser samordnes vil kunne løse interessekonflikter i bruken av sjøarealene.

– Tare er en fornybar ressurs som det bør være mulig å få til en bærekraftig forvaltning av, mener Rinde.

– Det innebærer at en tar hensyn til både økologi, verneinteresser og hensynet til ulike næringer som taretråling, fiskeri og akvakultur. Slike hensyn er tatt i Sogn og Fjordane der høstingen av tare er regulert gjennom en ny forskrift i 2011.

Konsekvenser av taretråling

Tidligere tareskog er mange steder helt nedbeitet av kråkeboller. (Foto: NIVA)
Tidligere tareskog er mange steder helt nedbeitet av kråkeboller. (Foto: NIVA)

– For at et område skal være helt restituert etter tråling må både tareplantene og den naturlige flora og fauna som tilhører tareskogen være tilbake, understreker Rinde.

Hvert område høstes hvert femte år. Man vet at tareskogen trenger tre–fem år for å utvikle samme biomasse som før høstingen, men tilhørende flora og fauna er sannsynligvis ikke på plass før tareplantene når maksimal alder, mellom åtte og ti år.

– Ved dagens høstingsfrekvens vil derfor ikke biodiversiteten i tareskogen være helt restituert før neste tråling, sier Rinde.

Tareplantene er viktige leveområder for et stort antall individer og mange arter av smådyr. Antall arter av påvekstalger på tarestilkene øker etter hvert som tareplantene blir eldre, og mengden av tilknyttede arter smådyr øker med mengde og antall arter av påvekstalger.

Vekstbetingelsene for påvekstalgene blir dårligere på tareplanter i trålt tareskog fordi den nye tarepopulasjon består av individer av samme størrelse og alder.

Alders- og størrelsesfordelingen av tareplantene og mengden av tilhørende flora og fauna vil variere fra nord til sør langs kysten, men vil lokalt også være avhengig av dyp og eksponering for bølger og strøm.

– Vi vet at det er variasjon i produksjon, mangfold og fordeling av arter langs disse gradientene. Om plante- og dyresamfunnet langs disse gradientene har ulik følsomhet for forstyrrelser som høsting, kråkebollebeiting og stormhendelser er ukjent. 

– Det er også lite kunnskap om sjeldne arter i marine kystøkosystemer, og vi kan ikke utelukke at høy trålingsintensitet i leveområder for sjeldne arter med dårlig spredningspotensial, kan føre til reduserte forekomster og negativ utvikling av disse, sier Rinde.

De økologiske konsekvensene av taretrålingen for et større område vil være avhengig av hvor effektivt et område tråles, og hvor stor andel av tareskogen som står igjen urørt. Dette varierer med bunnforholdene.

I et kupert område vil mye stå igjen utrålt, fordi de er vanskelig tilgjengelige for taretrålerne. Jo flatere, jevnere havbunn, desto mer av arealene blir tilgjengelige for høsting.

– Snauhogst av tareskog i sjøen vil på samme måte som snauhogst på land kunne føre til problemer med reetablering av enkelte smådyr og småplanter, dersom de har liten spredningsevne, og dersom en får for stor avstand til nærmeste utrålte skog, sier Rinde.

Hvordan effekter av tråling og rekruttering av arter etter tråling varierer med miljøgradienter vet forskerne fortsatt lite om.

Gammelt forvaltningsregime

Inndelingen av trålfeltene for høsting av tareskog ble etablert tidlig i taretrålnæringens historie.

– Dette var før vi hadde god kunnskap om utbredelsen til tareskog, og før vi hadde kunnskap om effekter av fragmentering av en naturtype, understreker Rinde.

Høstingen av stortare langs norskekysten er regulert i et etablert nett av trålingssoner. 
Kysten fra Jæren til Trøndelag er delt inn i parallelle soner som strekker seg fra land og utover i skjærgården.

Sonene er omtrent en nautisk mil, 1,85 kilometer, brede, men bredden og omfanget av sonene kan variere en del. Hver sone er normalt åpen for tråling hvert femte år.

Selve taretrålen er en tre meter bred stålrive som drar med seg alle de store tareplantene i trålgaten. Småplantene som står igjen og årets tarerekrutter sørger for en rask gjenvekst av tareskogen.

Bruk av modeller

Forsker Eli Rinde. (Foto: NIVA)
Forsker Eli Rinde. (Foto: NIVA)

– Gjennom utvikling av tareskogsmodeller og kartlegging av tareskog innen blant annet Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, har vi i dag en relativt god oversikt over hvor vi har de viktigste tareskogsområdene, understreker Rinde.

– Vi har også god informasjon om viktige områder for sjøfugl og andre organismer som kan bli berørt av taretråling. Det er særlig effekter i den perioden trålingen skjer og i de første årene etter tråling vi har kunnskap om.

Forskerne har også verktøy som gjør det mulig å vise arealfordelingen til de ulike næringsressursene som fiskeri, akvakultur og taretråling, og som kan bidra til å avklare og rydde opp i mulige arealbruksinteresser i kystsonen.

Tareskog på frammarsj

I Sør-Trøndelag var tareskogen beitet ned av grønne kråkeboller på 1970-tallet. Tareskogen reetablerte seg i dette området på 1990-tallet, men det er fortsatt enkelte lommer med høye tettheter av kråkeboller i beskyttede kystområder.

Det ble gjenåpnet for prøvetråling etter tare her i 1997.

Kråkebollenes nedbeiting av tareskog har store konsekvenser for kystfisket i de berørte områdene.

– Hvor stabil den positive utvikling av tare er i forhold til kråkebollenedbeiting i Trøndelag er usikkert, og det er behov for å følge opp utviklingen av dette forholdet nøye tilknyttet taretråling, sier Rinde.

Referanser:

Bekkby, Bodvin, Bøe, Moy, Olsen, Rinde: Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold - marint. Sluttrapport for perioden 2007-2010, NIVA-rapport 6105-2011.

Rinde, Bekkby, Christie: Kunnskapsstatus og forskningsbehov for tareskog og kråkebollebeiting - workshop på CIENS, Oslo, 20. aug. 2010, NIVA-rapport 6031-2010.