Girls, Girls and Watson

Da Watson og Crick avslørte DNAs struktur i februar 1953 var det en av det forrige århundres største vitenskapelige gjennombrudd. Watsons to bøker om saken er interessant og irriterende lesning.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

15 år etter avsløringen av arvestoffets hemmelighet kom boka: The Double Helix. Deretter ble det stille i nesten 35 år, før James D. Watson i fjor fulgte opp med “Genes, Girls and Gamow”. Her får vi vite hva som skjedde etter oppdagelsen.

Provoserende bok

Mye er blitt sagt om “The Double Helix” - en del av det med rette: Det er en provoserende bok, der forfatteren eksponerer en tilsynelatende total mangel på finfølelse, og fornærmer og harselerer med sine kolleger over en lav sko. Særlig hardt går det utover røntgenkrystallografen Rosalind Franklin.

Rosalind Franklin var en av en håndfull forskere som jobbet med å finne strukturen på DNA tidlig på 1950-tallet, da James D. Watson og Francis Crick bestemte seg for å bli med på racet.

Watson var da en 23 år gammel amerikansk postdoc med virus som spesialfelt. Crick var midt i 30-årene, utvilsomt lynende intelligent, men hadde ennå ikke rotet seg til å avslutte doktorgraden. De møttes på Cavendish-laboratoriet i Cambridge i 1951.

Watson var egentlig på et stipendopphold i København, og sto på nippet til å bli sendt hjem på grunn av laber faglig progresjon. Crick på sin side, hadde en liknende trussel hengende over seg, blant annet fordi hans overordnede ikke hadde sett det som noe tap å bli kvitt denne høyrøstede snakkemaskinen som til overmål hadde den irriterende uvanen at han alltid så feil i andres arbeid, og lynraskt regnet ut hva det egentlig var de mente å skulle finne ut?

Hva og hvor er arvestoffet?

Det som så skjedde, og som beskrives godt i The Double Helix er interessant, rent vitenskapssosiologisk:

Crick var litt interessert i DNA, men jobbet egentlig med noe helt annet. Watson var interessert i damer. Felles var at de ante en mulighet.

På denne tiden var det slett ikke engang klart at det var DNA som var arvestoffet. Molekylet ble første gang identifisert allerede i 1871, men ble lenge ansett som et kjedelig molekyl. Man kjente ikke strukturen, men kunne analysere seg frem til hva slags mindre molekyler det var bygget opp av: Noen få organiske baser, litt sukker og fosfatgrupper. Hva i all verden kunne et så enkelt molekyl bidra med? Mange holdt heller en knapp på at arvestoffet, dette mystiske stoffet som allerede var så godt beskrevet indirekte gjennom genetikken og evolusjonsteorien, satt i proteinene.

Men noen ante at det var mer ved DNA enn man skulle tro, ganske mange faktisk - og Watson og Crick bestemte seg for å bli med på jakten. For Watsons del ikke så mye fordi han var glødende opptatt av DNA, arvestoff eller genetikk, men rett og slett fordi han så dette som et karrieretrekk. Watson står med andre ord frem (kanskje urettmessig?) som en tidlig representant for en forskertype vi har sett mer av siden: Forskeren som ikke egentlig bryr seg så veldig med hva han gjør - bare det gir suksess.

Vitenskapelig særeie

Samtidig sto de to overfor et annet vitenskapssosiologisk fenomen, av eksklusiv britisk karakter ifølge Watson: DNAs struktur “tilhørte” Maurice Wilkins ved King’s College i London! Så lenge det var offentlig kjent at Wilkins var på jakt etter DNAs struktur, kunne ikke de to begi seg inn på samme territorium med æren i behold.

Dette dilemmaet hadde vært uhørt i dag, og var på på den tiden uhørt de aller fleste andre steder enn i konservative England. (Og aller minst i Frankrike, legger Watson til, for der i landet eksisterer jo ikke begrepet “ære”.) Men for Watson og Crick var problemet reelt, og da det etter nesten et års arbeid ble kjent at de to var i ferd med å nå målet, satte universitetsledelsen ned foten. Ikke mer DNA takk!

De to ble reddet av Linus Pauling, “verdens fremste kjemiker”, guruen ved Caltech. Pauling kastet seg på jakten etter “arvestoffets Rosettastein”, og med en fremragende amerikaner som konkurrent, var det fritt fram for alle briter som ville prøve seg.

Slik kan altså vitenskapshistorien formes.

Ikke fagbok

“The Double Helix” er ikke en fagbok. Ei heller en historiebok. Den beste måten å lese den på, er som en personlig oppfatning av hva som skjedde. Watson benytter en direkte, anekdotisk fortellende stil - nærmest som renskrevne dagboksnotater.

Slik sett er boka underholdende, tidvis morsom - og en spennende og forunderlig førstehånds innsikt i hvordan det føles å være med på å forandre verden: Jeg slutter for eksempel ikke å undres over hvordan en 23-åring som tilsynelatende tenkte på damer 22 timer i døgnet kunne utføre det som ble stående som århundrets biologiske gjennombrudd - et hestehode foran et kobbel av verdens fremste vitenskapsfolk!

Men sånn var det altså. Og slik står det frem i boken. James D. Watson, bruker nesten like mye plass på å beskrive alle sine mislykkede stevnemøter, som han bruker på nevne, at, jo - by the way - vi fikk Nobelprisen, revolusjonerte vitenskapen og … - nevnte jeg Annie og Christa og??!?

Harselas

Men stilen byr også på problemer. Watson omtaler og karakteriserer sine venner og kolleger på en måte som ville vært tillatt i nevnte dagbok - og bare der. Mangt et mannlig ego fikk seg nok en liten ooops-opplevelse da de leste boka, men kom seg antagelig raskt over det. Slikt må menn tåle.

En som aldri fikk anledning til å komme over det, eller polemisere mot det, var Rosalind Franklin. Nettopp fordi hun døde ti år før boka kom ut, og fordi det var hun som fikk det verste slenget (Hun var i følge Watson unett, lite attraktiv, ufeminin, aggressiv, arrogant, overbærende - videre kunne hun ikke kle seg, brukte ikke leppestift, gjorde ingenting interessant med håret sitt, tok aldri av seg brillene osv.), reagerte mange sterkt da The Double Helix kom ut. Blant disse var både Linus Pauling og Francis Crick.

Den boka vi får tak i dag er en senere utgave enn originalen fra 1968, og inneholder et etterord som virker noe merkelig, sett i forhold til teksten for øvrig. Her trekker Watson tilbake mye av det han sier i hovedteksten, og pusser kledelig på Franklins ettermæle - en kanossagang han ble presset ut på, for i det hele tatt å få trykket boka i flere opplag.

Genes, Girls and Gamow

I 2002 kom andre del av historien om Watson og DNA, under tittelen “Genes, Girls and Gamow”. Nok en gang snakker vi om en behagelig tynn bok i slentrende, lettlest stil. Nok en gang kan vi oppsummere at det dreier seg om en rent subjektiv beretning, så langt fra vante populærvitenskapelige genre at forfatteren til og med har avstått fra å utstyre boka med indeks.

Og det til tross for at en uhorvelighet av personer vimser ut og inn av historien fra første til siste side. Og, om mulig, er enda flere av dem unge, ugifte kvinner.

Vi må antagelig oppsummere det som om ikke en bragd, så i hvertfall et tegn på litterært talent, at en 74 år gammel mann skriver som en overopphetet nerd på 28. Watson skrev sin andre bok ut fra brev og notater fra den gangen for 50 år siden, og har klart å holde på den slarvete, uskyldige og tilsynelatende likegyldige stilen fra The Double Helix. Det fungerer godt for helheten av verket, de to bøkene sett under ett.

Men samtidig er det irriterende.

For det første fordi Genes, Girls and Gamow med nødvendighet ikke kan bli like spennende som The Double Helix. Molekylet er jo funnet! Hva så?

Dermed, med mindre faglig spenning, blir Watsons uendelige mas om damer - Hvor er de? Når treffer jeg en ny? Hvor skal jeg søke jobb for å finne dem? Er det damer på det seminaret tro? - til slutt egentlig mer irriterende enn morsomt.

Fra DNA til protein

Selvsagt foregår det forskning i “Genes..” også. 1950-årene var tida da molekylærbiologene forsøkte å finne ut hvordan informasjonen i DNA blir gjort om til fysisk virkelighet - snevert sagt hvordan DNA blir til proteiner - altså de molekylene kroppen bygges opp av.

Watson og hans venner, særlig Georg Gamow, mannen som åpenbart var like viktig som Genes og Girls, jobbet med saken hele tiåret, inntil bildet ble klarere tidlig på 1960-tallet.

Det er kanskje nærbildet av Gamow som gjør boka leseverdig. I en bok som ellers er plaget av alt for mange detaljer om uviktige garden parties, er det oppfriskende å få et portrett, uansett hvor ufokusert, av denne russiskfødte (ukrainske) amerikanske kosmologen, kjernefysikeren og popularisatoren - som på 1950-tallet gjorde en gjesteopptreden innen molekylærbiologi.

Med hans bakgrunn som den første som brukte kvantefysikk i beskrivelse av kjernestruktur, hans teorier om struktur og evolusjon av stjerner, om hvordan elementene oppsto og hvordan stjerner produserer energi, oppdagelsen av The Big Bang, forutsigelsen av den kosmiske bakgrunnstrålingen og bidragene til forståelsen av proteinsyntesen, fremstår det som besynderlig at han ble en av de få i forfatterens vennekrets som ikke til slutt endte opp med en nobelpris.

James D. Watson synes imidlertid mer opptatt av å beskrive hans whisky-konsum og mange practical jokes - før han helt bakerst i boka finner seg en dame. Neste bok vil derfor forhåpentlig handle mer om fag.

The Double Helix
Av James D. Watson
Penguin 1999. 190 sider.
ISBN 0-14-026877-4

Genes, Girls and Gamow
av James D. Watson
Oxford University Press 2002. 275 sider.
ISBN 0-19-850976-6

Powered by Labrador CMS