En hortulan som skal brukes som lokkefugl i jakt i Frankrike. Dette bildet er fra 2007. Hvor mye betyr denne jakten egentlig for hortulanen? (Bilde: AP Photo/Bob Edme/NTB Scanpix)
En hortulan som skal brukes som lokkefugl i jakt i Frankrike. Dette bildet er fra 2007. Hvor mye betyr denne jakten egentlig for hortulanen? (Bilde: AP Photo/Bob Edme/NTB Scanpix)

Hvert år ble opp mot 30 000 av denne delikatesse-fuglen fanget i Frankrike. Etter at forskere kartla situasjonen har myndighetene tatt grep.

Forskerne konkluderte med at den franske hortulan-jakten ikke var bærekraftig.

Publisert

Dette er en hortulan, en liten spurvefugl som blir opp mot 16 centimeter lang og veier litt over 20 gram.

I visse kretser er hortulanen en myteomspunnet delikatesse. Tradisjonelt fanges fuglen i det fri ved hjelp av feller og lokkefugler som trekker hortulanen til fellen.

Når den er fanget, holdes den i et mørkt rom hvor den fetes opp i løpet av noen uker, for så å tilberedes.

Så spises den hel, bortsett fra hodet. Noen hevder at den skal spises med en serviett over hodet, og det gis flere forklaringer på hvorfor. Enten for å kunne bedre ta inn aromaen fra matretten, eller for å «skjule handlingen fra Guds øyne», som en spaltist hos The Telegraph kaller det.

Ifølge Vice er det ikke sikkert hvor viktig denne serviett-tradisjonen egentlig er, men hortulanen har uansett vært en ettertraktet matvare i spesielt Frankrike i lang tid.

Hvis du vil se hvordan en kjenner spiser en hortulan, kan du ta en kikk på denne videoen

Men jakt på den lille fuglen har egentlig vært totalforbudt i landet siden 1999, selv om dette tidligere ikke har stoppet jegerne, ifølge en forskningsartikkel i tidsskriftet Science Advances.

Jakten har tidligere fått fortsette uten at myndighetene har grepet inn, og jegerne har bedt om et unntak fra EU-reglene for å få lov til å fortsette jakten.

Svein Dale, som er forsker og ornitolog ved NMBU, har jobbet med hortulaner i mange år, og har blant annet satt merker - ringer rundt beinet - på rundt 1000 fugler som har hekket i Norge.

Svein Dale ved NMBU. (Bilde: NMBU)
Svein Dale ved NMBU. (Bilde: NMBU)

– Det er minst syv som har levert inn ringer anonymt i Frankrike, men det er nok mange flere enn de syv som har blitt fanget, sier Dale til forskning.no.

Men nå ser det ut som at jakten begynner å forsvinne, ifølge forskerne. Dette skal vi komme tilbake til senere i artikkelen.

Rødlista, men jaktet på

Det blir anslått at jegerne i Les Landes i Sør-Frankrike har tatt et sted mellom 15 000 og 30 000 hortulaner i året, mens fuglene er innom landet. Hortulanen er en trekkfugl, og kan reise over lange avstander. Noen reiser mellom Nord-Europa og Vest-Afrika for å hekke.

Jegerne har argumentert med at hortulanen-bestanden i Europa var stor og livskraftig, og at dette uttaket ikke hadde noe særlig betydning, ifølge artikkelen. Dermed har jegerne tidligere villet ha et unntak fra EU-reglene.

Arten er ikke truet på verdensbasis, men den er på rødlista og er kritisk truet i flere europeiske land, blant annet i Norge. Her hjemme har arten hatt en lang nedgang i antall som er innom for å hekke.

– I 1999 var det rundt 150 par i Norge, sier Svein Dale til forskning.no. Han har vært med på det store arbeidet for å kartlegge hortulan-bestanden i Europa.

Men det har vært en jevn nedgang i mange år. I fjor ble det registrert bare syv par i Hedmark, som er hortulanens eneste hekkeområde i Norge.

Undersøkelsen som nå er publisert i tidsskriftet Science Advances, ble satt i gang for flere år siden for å blant annet finne ut om hortulanbestanden tålte fangsten den ble utsatt for i Frankrike.

– Jegerforeningene som drev denne jakten ville bli oppfattet som seriøse, så de var med på å finansiere denne studien, sier Svein Dale.

Resultatene av undersøkelsen ble presentert for jegere og myndigheter i Frankrike i 2016, og nå er forskningen publisert.

Og ifølge forskningen var jakten en stor trussel mot hortulanens framtid i Vest-Europa. Selv om anslagene sier at jegerne tok ut mellom 15 000 og 30 000 fugler, mener forskerne at man egentlig bare kunne tatt ut rundt 1000 fugler, uten at det var en trussel mot bestanden.

Men hvordan undersøkte de hvordan det egentlig stod til med den lille fuglen?

Et fangstbur med hortulan. (Bilde: Svein Dale)
Et fangstbur med hortulan. (Bilde: Svein Dale)

Sporing, gener og isotoper

Svein Dale er en av forskerne som satte sensorer på hortulaner. Dette er såkalte lysloggere, som registerer hvor mye sollys som blir plukket opp av sensoren gjennom døgnet der fuglen er.

Forskerne kan bruke dette til å regne ut hvor fuglen har bevegd seg, blant annet på grunn av døgnlengde. Mange hortulaner i flere forskjellige land ble sporet, slik at forskerne fikk en idé om hvilke ruter de reiste.

Forskerne analyserte også genene til hortulaner som var innom Frankrike og andre land for å se hvilken bestand de var en del av.

Det ble også gjort analyser av fjærene deres for visse isotoper, som kunne gi en slags geografisk signatur om hvor fuglene hadde oppholdt seg.

Ifølge forskningsartikkelen dannet det seg et klart bilde av hvordan bestandene av hortulaner beveger seg og lever i Europa.

Delte bestander

Bestandene følger forskjellige ruter gjennom Europa. De vestlige og sentrale bestandene, som kan dra så langt nord som Norge og Sverige, er også de som hovedsakelig er innom Frankrike. Disse bestandene drar helt til land i Vest-Afrika.

Disse bestandene står bare for rundt 10 prosent av alle hortulanene i Europa, og bestandene er allerede små, fragmentert og i nedgang, som forskerne kaller det.

Dermed mener de jakt på opp mot 30 000 hortulaner i året var altfor mange fugler i forhold til bestandene som reiste gjennom Frankrike. Dette er minst 3 prosent av den totale bestanden, ifølge en artikkel Svein Dale har skrevet i tidsskriftet Vår fuglefauna.

– Når bestanden er langt nede og sliter, er det klart at jakt kan gjøre det enda verre, sier Dale til forskning.no.

Dermed konkluderte forskerne med at jakten i Frankrike ikke var bærekraftig.

Hortulanene i øst lever blant annet i Russland, og er en mye større bestand. Disse følger en rute som går over Midtøsten, og overvintrer i Etiopia.

Er jakten over?

Jakten på hortulaner i Frankrike har pågått i lang tid, og det har vært mange konflikter mellom jegerne og aksjonsgrupper som har villet stoppe jakten.

– Det har vært ganske mye rabalder. Aksjonister har for eksempel forsøkt å slippe lokkefugler fri, og de har blitt truet med våpen, sier Dale.

Men nå er det tegn på at myndighetene i Frankrike har begynt å slå ned på hortulan-jakten. I 2017 ble elleve jegere dømt til å betale bøter på grunn av hortulan-jakt, noe som nesten ikke har skjedd før, ifølge Dale.

Disse elleve jegerne tapte ankesaken i mai 2019, ifølge den franske avisen Sud Oest.

Dale forteller at de franske forskerne han har samarbeidet med regner med at jakten i landet så og si er over.

– Det er veldig spennende og se hva som skjer i Norge når fangsten er borte, mener Dale.

Han forteller om en liten, men kanskje tilfeldig oppgang i antall par i Norge i hekkesesongen i fjor.

– Hvordan det er i år vet vi ikke enda.

Dale forteller at tellingen av hortulaner i Norge skjer i slutten av mai og begynnelsen av juni.

– Høyst sannsynlig har jakten hatt en effekt på bestanden. Men om stans i jakten er nok til å reversere trenden og få den til å øke i antall, det vet vi ikke, sier Dale.

Verdens naturvernunion publiserer rødlista for arter, og har detaljerte oppføringer om artene i verden. Ifølge denne lista er den største nåværende trusselen mot hortulanen endringer i landbruksområder i verden, fra mindre gårdsbruk til større storskala-bruk.

Dale forteller at dette er et stort problem, men det er vanskelig å vite akkurat hvordan det påvirker bestandene av hortulaner.

Første del av FNs naturpanelrapport kom i 2019 og advarer mot at arealendringer av natur er en av de største årsakene til at mange forskjellige arter på jorden kan dø ut.

Referanser:

Jiguet mfl: Unravelling migration connectivity reveals unsustainable hunting of the declining ortolan bunting. Sci Adv, 2019. DOI: 10.1126/sciadv.aau2642