Johan Barlindhaug har fulgt utviklingen i Barentshavet tett som konsulent for oljeselskaper og norske myndigheter, og han etterlyser helhetstenking og strategiske analyser med utgangspunkt i områdets geopolitiske betydning, markedsutviklingen og forsyningssikkerheten.

Alt tyder på at det vil bli økt fokus på miljø, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk i Barentshavet de nærmeste årene. Også forskernes interesse for region er økende.

Integrerer forskning

Nasjonalkomiteen for polarforskning har som én av sine oppgaver å samordne norsk polarforskning. Komiteen tar derfor nå et initiativ til en koordinering av forskning knyttet til forvaltningen av Barentshavet og en integrering mellom miljøforskningen og den teknologiske forskningen.

Dette var utgangspunktet for Polardagen 2005, som Nasjonalkomiteen arrangerte i Tromsø 7. og 8. april.

Barentshavet inneholder så store olje- og gassressurser at havområdet vil kunne få avgjørende betydning for den globale energibalansen i årene framover.

Defensiv politikk

Barlindhaug mener at den politiske agendaen i Norge er altfor defensiv og legger for stramme rammer for debatten om nordområdene.

Han er kritisk til at det sterke fokuset på miljøaspektet og sårbarheten har hindret en mer helhetlig debatt om den framtidige forvaltningen og Norges rolle.

Den erfarne konsulenten hevder også at Norge lener seg for mye på folkeretten.

- Folkeretten er ikke et stringent lovregime, men først og fremst et juridisk rammeverk for makt- og alliansepolitikk. Vi må bruke dette rammeverket aktivt for å sikre våre interesser.

Småstat og stormakt

- Norge er småstat, men er likevel en stormakt når det gjelder havdomene og energiproduksjon. Vi er også industrielt ledende når det gjelder maritim virksomhet, utbygging og drift av olje- og gassanlegg offshore og i arktisk kystklima.

- Vi ligger gjennomgående i front når det gjelder kunnskap om miljø og miljøbevissthet. Det er på tide at vi tar på alvor at vi har en slik strategisk posisjon, sier Barlindhaug.

Han mener at Norge står overfor et formidabelt press utenfra i Barentshavet. Det foregår et heftig spill mellom ulike geopolitiske interesser.

Russland styrer

- De siste fem årene har Norge overlatt initiativet til Russland, og det er de som nå er premissleverandør for utviklingen. Russerne er også kommet mye lenger enn oss når det gjelder å planlegge industriell utnyttelse av olje- og gassressursen i Barentshavet.

- USA har tunge interesser i det de oppfatter som “det atlantiske ressursbassenget” og bygger nå allianse med russerne. Dette vil også føre til at de store EU-landene kommer på banen.

- Vi står foran en intens lete- og utbyggingsperiode i Barentshavet de nærmeste 10-15 årene, spesielt for å møte USAs økende energibehov, sier Barlindhaug.

USA tar kontroll?

Han frykter at USA lett kan komme til å ta kontroll over utviklingen hvis ikke Norge makerer en selvstendig politikk som både bygger på alliansene våre med USA og EU, og skaper trygghet i forhold til Russland. USA vil aldri tillate at dette skal være et usikret område.

Barlindhaug foreskriver strategiske analyser bygd på fire pilarer:

• Industriell kapasitet - som gjør oss uavhengige av andre land og sikrer at vi får vår del av den økte verdiskapningen.
• Kompetanse - som setter oss i stand til å påvirke og lede utviklingen.
• Infrastruktur - som gjør at vi står klare til å utnytte mulighetene og trekke internasjonale aktører til norsk territorium.
• Tilstedeværelse - både for å utøve norsk suverenitet og for å være en nøytral garantist overfor de store aktørene USA, EU og Russland.

- Vi må legge mer vekt på aktivitets- og løsningsorientert forskning, forskningen må ta utgangspunkt i lange perspektiver og bli mindre fragmentert, mener Barlindhaug.