Nanoprodukter kan vise seg å få ukjente ettervirkninger på miljøet som tilsvarer problemene med DDT, PCB og asbest. – Likevel vet folk flest lite om utviklingen av nanoteknologi, ifølge forsker.
Nanoteknologi betegner anvendt naturvitenskap med strukturer av størrelsesorden 0.1 – 100nm. Én nanometer er én milliontedels millimeter.
Feltet er tverrfaglig og betegnelsen nanoteknologi brukes, til dels med ulik betydning, i fysikk, kjemi, biologi, medisin og materialvitenskap.
Man tenker seg at nanoteknologi kan brukes til:
Fysikk: Nanoteknologi kan brukes i datamaskiner og annen elektronikk. For å bli raskere og bruke mindre strøm må transistorene i de integrerte kretsene bli mindre. Et annet område er å lage stoff som kan endre optiske egenskaper. For eksempel kan det være skjermer som beholder bildet etter at strømmen er slått av.
Kjemi: Nanoteknologi kan gi raskere kjemiske reaksjoner, på grunn av økt reaksjonsoverflate. Teknologien kan føre til nye stoffer med bedre mekaniske egenskaper, for eksempel polymerer og karbonnanorør.
Medisin: Nanoteknologi kan muligens gi bedre og raskere kjemisk medisinproduksjon. I tillegg kan det tenkes at teknologien giri raskere datamaskiner til diagnostisering, for eksempel ved MR-skanning. Teknologieni kan gi mindre sensorer som kan trenge inn i kroppen uten å gjøre skade. Man håper å kunne produsere medisin eller sporstoff som kan trenge inn i de minste blodårene eller inn i celler.
(Kilde: Wikipedia)
I dag produseres alt fra luktfrie strømper til antibakterielle sårplaster ved hjelp av nanoteknologi. Muligheten til å flytte rundt på atomer har vekket drømmen om å kunne lage en hvilken som helst gjenstand fra bunn av.
Problemet er at nanoteknologien er såpass ny at ingen vet hvilke konsekvenser de nye produktene kan få.
Noen forskere frykter at de små nanopartiklene kan drepe mikroorganismer i naturen. Andre frykter at nanopartikler kan trenge inn i hjernen via blodet gjennom membraner som vanligvis beskytter hjernen mot forurensning.
– Vi vet fra tidligere at ny teknologi og nye materialer kan føre med seg overraskende og uheldige bivirkninger. Dette har vi for eksempel sett med asbest, sier forsker Kamilla Lein Kjølberg, ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.
På grunn av den ukjente risikoen som nanoteknologien fører med seg, er det på tide at den brede befolkning begynner å bry seg, mener hun.
Demokratisk problem
Årsaken til det lunkne engasjementet er at folk flest ikke vet noe om nanoteknologi. I tillegg går myndighetene og nanoforskere i feil retning når de skal opplyse offentligheten.
I flere land, spesielt i Europa, har folk blitt invitert til arrangementer med foredrag og debatter for å informere dem, og samtidig finne ut hva de synes om den nye teknologien.
Dette er to nanotannhjul. Håpet er at produkter kan bli konstruert av tusenvis av små selvreparerende maskiner. (Foto: Wikimedia Commons)
Men Kjølberg mener at slike tilstelninger utgjør et demokratisk problem. Årsaken er at forståelsen av offentligheten som ligger til grunn for debatten er for snever.
– Problemet er at slike arrangementer inviterer folk til å engasjere seg i form av korte, og på forhånd definerte øvelser hvor målet er å oppnå aksept for produktet eller for å oppnå politisk aksept, sier hun.
Snever offentlighet
I følge Kjølberg utgjør definisjonen av offentligheten selve grunnlaget for hvordan folket forstår nanoteknologi og hvorfor de skal engasjere seg.
Som regel blir offentligheten definert som disse tre gruppene i nanodebatten.
Som konsumenter: Her er målet å skape aksept for eksisterende produkter eller hjelpe markedet i utviklingen av nye. Folk skal engasjeres fordi de har rettigheter knyttet til det å være brukere av nanoteknologi.
Som legfolk: Engasjement anses som viktig fordi folket har rett til kunnskap om utviklingen av nanoteknologi. Målet er å etablere tillitt mellom samfunn, forskere og politikere.
Interesseholder: Engasjement ses som viktig fordi befolkningen har egeninteresse i utviklingen av nanoteknologi – den vil kunne forandre samfunnet de lever i på godt og vondt og de har rett til å forsvare egne rettigheter.
Befolkning som borgere
Annonse
Kamilla Lein Kjølberg er den første i Norge som har disputert med en avhandling om nanoetikk. (Foto: Privat)
Kjølberg mener disse definisjonen er alt for smale og passiviserende. Felles for dem er at befolkningen blir ansett som en ensartet gruppe som skal styres mot et på forhånd definert mål.
– Hvis målet er å virkelig lytte til folket og ta den demokratiske nanodebatten på alvor, bør offentligheten engasjeres som borgere med reell makt til aktivt å engasjere seg i den demokratiske utforming av teknologien, sier Kjølberg.
Borgere har ulike ståsted, de har valgmulighet og har plikter overfor sine medborgere. En borger har ikke bare rett på å bli informert, men også en plikt til bli hørt og informere andre om sine interesser, for eksempel forskere og myndigheter.
Men de har også plikt til å se til at andres interesser blir hørt, for eksempel neste generasjon.
– Ved å engasjere befolkningen som borgere vil det bli lagt mindre føringer på hvilke spørsmål og svarområder som nanodebatten skal dreie seg om.
– Befolkningen vil kunne inkludere nanoteknologien i en politisk debatt, som demokratiserer vitenskap og teknologi gjennom en bredere dialog, sier Kjølberg.
Referanse:
Wickson, Delgado & Kjølberg: Who or what is ‘the public’?, Nature Nanotechnology 5, 757-758 (2010), Published online: 3 October 2010 | doi:10.1038/nnano.2010.197.
