– Mikrofinans gir litt mer penger i lommeboka til entreprenørene, men de forblir fattige. Mikrofinans bidrar ikke til at bedriften vokser eller til økonomisk vekst i samfunnet for øvrig, sier Pontus Engström.

Han har nylig forsvart sin doktoravhandling om mikrofinans ved Universitetet i Agder (UiA).

Engström har fulgt 755 entreprenører i Ecuador over en tiårsperiode. Funnene viser at entreprenørene i gjennomsnitt tjener litt penger på virksomheten, men ikke nok til at bedriften vokser og fattigdommen bekjempes.

– Meningen med mikrolån er å kickstarte den økonomiske veksten fra bunnen av ved å gi smålån til fattige mennesker. De fleste småentreprenørene ønsker å vokse, men det skjer ikke. Mikrofinans bidrar ikke til å bekjempe fattigdom slik ordningen brukes i dag, sier Engström. 

Finansiell analfabetisme

Engström viser i doktoravhandlingen at erfaring og generell skolegang betyr lite for at mikroentreprenørene utvikler seg. Det som derimot betyr noe, er kunnskap om økonomi.

– Mangel på vekst i mikrobedriftene skyldes ofte rett og slett finansiell analfabetisme hos den som driver forretningen. Entreprenøren er mest opptatt av å få penger i lommeboken fra dag til dag og er lite opptatt av langsiktig verdiskaping, sier Engström.

Han mener det nå må satses mer på opplæring innen økonomi.

– Aktørene mangler økonomisk kompetanse til å vokse og må tilbys mer skolering innen bedrifts- og sosialøkonomi. Vi må ikke slutte å støtte mikrobedrifter, men aller helst må vi investere i små og mellomstore bedrifter med 10 til 300 ansatte. Det er for få små og mellomstore bedrifter i fattige land, særlig i Afrika, sier Engström.

Ifølge Verdensbanken skaper de små og mellomstore bedriftene fire av fem jobber.

– Vi må støtte de litt større bedriftene, som har kraft til å ansette folk. Det mangler ikke på tilgang til mikrolån, men lånene må gis til de små og mellomstore bedriftene som allerede har vokst og vist at de har en markedsposisjon, sier Engström.

Norge med nøkkelrolle

Norad, Misjonsalliansen og Strømmestiftelsen er blant de norske aktørene som driver med mikrofinans i fattige land, og i 2006 ble Nobels fredspris gitt til Muhammad Yunus.

– Mikrofinans ble en hype da Muhammad Yunus fikk fredsprisen, sier Engström.

Økonomen fra Bangladesh fikk prisen for å ha utviklet mikrofinans. Yunus mener at alle mennesker potensielt er entreprenører, men at alle ikke har tilgang på ressurser.

Da han fikk fredsprisen, sa Yunus at mikrofinans ville skape en verden uten fattigdom, og at vi i fremtiden kom til å gå på museum for å oppleve fattigdom og arbeidsløshet.

Kritikk av mikrofinans

Engström var blant dem som likte budskapet fra økonomiprofessoren, men fredsprisen gav et kortvarig hurra i det offentlige rom før kritikken satte inn. Både Yunus og mikrofinans ble kritisert for å være for store i ord og for gedigne i ambisjonene. 

– Kritiske journalister hevder at mikrofinans førte til mer fattigdom. Dette ble delvis bekreftet av andres forskning som viser at mikrofinans har ingen eller svært liten effekt på den økonomiske utviklingen i fattige land, sier Engström.

Han mener fredsprisen til Yunus har bidratt til å forsterke et romantisert bilde av at det er bra at alle mennesker er entreprenører.

– Vi må gå bort fra den naive ideen om at alle bør være sin egen entreprenør. 40 prosent av innbyggerne i Uganda er entreprenører, mens bare 6–7 prosent av befolkningen i de nordiske landene er det. Alle vil ikke være entreprenører, mange vil bare ha en jobb, sier Engström.

Bistandspreg

Mikrobedrifter har opptil ti ansatte, men ofte bare to–tre ansatte medarbeidere, inkludert den som driver bedriften.

– Mikrofinans slik den praktiseres i dag har rett og slett ikke den samfunnsendrende kraften Yunus så for seg. Mikrofinans er altfor bistandspreget. Vi må slutte å tenke bistand og begynne å tenke business. Vi må tenke økonomisk vekst og utvikling, slik vi gjør i Vesten. Kortsiktig tenkning forlenger fattigdommen, sier Engström.

– Betyr det at mikrofinansaktører i dag forlenger fattigdommen i landene de opererer?

– Mikrofinans gir penger på bordet til den enkelte, men det utvikler i liten grad samfunnene. 

– Den lokalkunnskapen aktører som Strømmestiftelsen har bygd opp, er svært viktig for å være i stand til å utvikle mikrofinans videre. Jeg har tro på aktørene som jobber med dette, men selve metoden er moden for endring, sier Engström.

Fattigste får ikke lån

Strømmestiftelsen har drevet med mikrofinans i fattige land gjennom flere år og er klar over at finansieringsordningen ikke alltid virker.

– Mikrofinans virker ikke når vi snakker om mikrolån til de aller fattigste, sier Bjørn Stian Hellgren, leder av Strømme Mikrofinans AS.

– Først når en låntaker har en bærekraftig forretningsplan, en viss produktivitet og noen verdier i form av produkter og produksjonsvilkår, vil det bidra positivt å yte et mikrolån til vedkommende.

– Derfor legger vi vekt på at mikrolån skal kobles med utdanning og opplæring. Låntaker må ha noen forutsetninger for at vi skal gi mikrolån, sier Hellgren.

– Hvem får mikrolån hos dere?

– Det er alt fra små leketøysbedrifter med to–tre ansatte på gata i Uganda til bedrifter med opptil ti ansatte.

– Dere har ikke vurdert å legge om praksisen og heller låne ut til større bedrifter?

– Så langt har vi ikke gjort det, men vi følger godt med på forskningen innen mikrofinans og vurderer stadig hva vi kan gjøre for at vår mikrofinansiering skal bli bedre, sier Hellgren.

Referanse:

Pontus Engström: The Role of Finance and Microentrepreunership in the Informal Economy. Doktoravhandling, Universitetet i Agder, 2016.