Saken er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - Les mer

Mikroelektronikkens Grand old man

Året er 1963: En ung nordmann holder foredrag. Presenterer teknologi han har hentet hjem fra utlandet og spår at den vil muliggjøre mikroprosessoren, datamaskiner på èn brikke. - Morsomt å høre, svarer sjefen for en av Norges største elektronikkbedrifter, - men noe sånt får vi nok aldri bruk for!
10.10 2002 11:33


“Olaf Stavik (73) er opphavsmann blant annet til denne sensorkomponenten. Den lille silisiumbjelken ble til for snart 40 år siden og lages fortsatt. Den fikk mange anvendelser og la grunnlaget for Horten-bedriften SensoNors produksjon av airbag-sensorer. (Foto: Werner Juvik)”

Foredragsholderen het Olaf Stavik. Da han gikk på podiet med manuset sitt, var han i gang med å bygge opp et fagmiljø i Oslo innenfor det pur unge fagområdet mikroelektronikk.

I lokalene til SI - nå SINTEF - på Gaustadjordet, hadde han og gruppa hans allerede laget Norges første integrerte kretser. I tillegg hadde de nedkommet med en ny generasjon bittesmå sensorkomponenter. Med det la de grunnlaget for airbag-sensoren som SensoNor i Horten i dag har solgt 33 millioner av.

Fortjenestemedalje i gull

I 1997 mottok Olaf Stavik (73) Kongens fortjenestemedalje i gull. Mannen som har lagt grunnlaget for hele mikroelektronikkindustrien i Vestfold, fortjente såpass, mente industrifolkene som kom med forslaget. I anbefalingsbrevet listet de opp selskapene AME, AME Space, SensoNor, Getech og Borre Mikrokomponent.

“Ingen av disse bedriftene, som midt på 1990-tallet teller mer enn 500 ansatte, hadde eksistert uten Olaf Staviks pionérinnsats”, fastslo de.

På gamle tomter

Det er høst og godvær i hovedstaden. Olaf Stavik har vært på beina siden seks om morgenen. Han og kona bor i Horten, dit familien flyttet i 1968. Men Stavik sa ja til å møte oss i SINTEFs lokaler i Forskningsveien 1 på Gaustad der det hele begynte. Han har sittet fast i morra-rushet på E18, men avtalen vår klokka ni klarer han likevel med ti minutters margin.

Noe i ansiktet minner meg om Thor Heyerdahl, idet vi utveksler håndtrykk i resepsjonen. Her sto Stavik første gang høsten 1961. Men lenger oppe i åsen hadde den unge moldenseren boltret seg tidligere i livet - som skihopper. Stavik satte bakkerekord i Kollen som junior. 70 meter!

Så lokket studier ham til USA. Han fikk jobb ved University of Pennsylvania, og deretter fulgte fem år som forsker hos kanadiske Northern Electrics. Der borte ble den nyfødte transistoren hans arbeidsfelt. Verdens farvel med de energi- og plasskrevende radiorørene som de første datamaskinene var fulle av.

I Canada var Stavik med på spranget fra germanium- til silisium-transistorer - og fikk del i vyene om miniatyriseringen som det nye vidundermaterialet åpnet for. Sammen med sin danske kone og kollega, Jytte, vendte han hjem til Norge da paret ventet sitt første barn. Han fikk jobbtilbud også hos FFI, men valgte SI.

Hjemmelaget utstyr

- Her nede ser det egentlig ikke så annerledes ut. Men den skranken der hadde vi ikke.

Stavik er sommerkledt, men har åpenbart ikke rasket med seg det første han fant i skapet. Iført blå kortermet skjorte med gyldent rutenett, rødt slips og plettfrie mørke bukser, ser han seg rundt i den romslige resepsjonen. En etasje lenger opp snur han seg og ler.

- Her inne derimot, her har det skjedd mye siden mine dager.

Langs korridoren foran oss ligger laboratorier vi kan se inn i gjennom store vinduer. «Adgang kun for lab-personale», forkynner et skilt på en lukket dør. En dame med steril, hvit spesialdrakt og tettsittende hette, vinker inne bak glasset. Der inne er selv det minste støvkorn uønsket, tydeligvis. Damen kommer ut i et forværelse som kalles sluser i denne bransjen, åpner døra og smiler bredt mot Stavik.

Karin Tronslien begynte her i 1963 og beskriver gjerne sin gamle kollega.

- Jo, du, han var veldig dynamisk og flink. Vi så opp til ham, hele gjengen.

Sammen minnes de gamle dager. Stavik med muntre sukk over situasjonen på utstyrsfronten da han begynte. Pionerene måtte lage alt selv. Renrom hadde de ikke. De måtte stå med hendene i små bokser.

Bak glasset ser vi flater av rustfritt stål. Spesialovner. En del av dagens prosessutstyr. Da Stavik kom, måtte han mure sine egne ovner av teglstein. Men basisteknologien var den samme da som nå. Utgangspunktet var tilgangen på superrent silisium. Stavik møtte selv de to som unnfanget framstillingsteknikken. De hadde gitt verden et materiale som i seg selv er en isolator, men med egenskaper som gjør det mulig å plante inn fremmedatomer akkurat der man måtte ønske å ha dem.

Her lå grunnlaget for miniatyriseringen. Skulle det utnyttes, trengtes ekspertise fra en rekke fagområder. Ved SI fant Stavik slike hjelpere under ett og samme tak - alt fra metallurger til eksperter på de avanserte fotolitografiske teknikkene som måtte til.

- Man kunne ikke funnet et bedre sted å satse på mikroelektronikk, fastslår han.

Fra forskning til industri

SI-pionerene laget sin første transistor i 1962, en av de første som ble til i Europa, ifølge Stavik. Litt etter produserte de sin første integrerte krets. I mellomtida var også den såkalte SI-bjelken blitt til. Kjernen i en ny trykkmåler - en ørliten silisiumstav, utstyrt med fremmedatomer på «transistorvis». Bjelken var Staviks ide, men han deler gjerne æren med kolleger som måtte løse mekaniske utfordringer før oppfinnelsen kunne tas i bruk.

- Jeg visste vi hadde laget en god sensor. Men jeg drømte ikke om at vi satt med et produkt som det skulle gå an å selge i 40 år?

Vi har vandret ut av SINTEFs trauste 1950-tallsbygg. På Ringveien summer formiddagstrafikken. Midt imot har vi medisinerstudentenes høyborg, kledt med stål i bruntoner naturen selv kunne ha valgt. I trappa har Stavik skrytt av det gamle forskningsrådet, NTNF. 1,5 millioner kroner hvert år fikk miljøet hans derfra i starten.

- Det var mye penger den gangen. Jeg tror ikke noen får så mye i dag til noe som virker så fjernt som mikroelektronikk gjorde den gangen, smiler Stavik.

Med bjelken som innmat, produserte SI alt tidlig på 1960-tallet en blodtrykksmåler for bruk ved operasjoner. Et instrument SI solgte til norske sykehus - og som produseres den dag i dag. Bjelken ble også brukt i respiratorer. Stavik ville vise mulige investorer at det kom salgbare produkter ut av satsingen.

Han prøvde å gjøre Hydro interessert. Han fridde til Nyco, også, men fikk ikke napp. Akergruppens mektige sjef Martin Siem tok utfordringen. Selskapet Akers Electronics (AE) ble etablert i 1965. Stavik valgte å bli på SI i to år til. Så ble han AEs nye sjef.

Radio og satellitter

- Værsågod, sett deg inn.

Stavik peker mot passasjersetet i sin mørkegrønne Ford Mondeo. Så kjører vi vestover med kurs for E 18 og Staviks industririke.

- Vi trakk en sirkel rundt Oslo med en radius på 100 kilometer da bedriften skulle etableres, sier Stavik. De landet på den gryende teknologibyen Horten.

Bak rattet gir han oss raske riss av resten av historien. Han forteller om eierskiftet i første del av 1970-åra, da elektronikkselskapet Gustav A. Ring og Industrifondet overtok, og om navneskiftet fra AE til AME (Aksjeselskapet mikro-elektronikk) i 1974. Om AME som etterhvert masseproduserte integrerte kretser, satset på tynnfilmteknologi, neste skritt innen miniatyrisering, og blant annet laget radiosett for Hæren. Om AMEs nære forskningssamarbeid med SI. Om «bjelken» som med et lodd i enden også kunne brukes til å måle akselerasjon og blant annet ble innmat i Bofors-raketter.

Og om samarbeidet med NTH og SINTEF i Trondheim som førte til at AME også begynte å satse på mikrobølgeteknikk for bruk ombord i satellitter.

- Problemet sett i ettertid, var at vi prøvde å bygge opp en komplett mikroelektronikkproduksjon med en aksjekapital på 500 000 kroner i ryggen, konstaterer Stavik.

AE startet opp omtrent samtidig som amerikanske Intel, som Stavik besøkte på slutten av 60-tallet.

- De var ikke kommet særlig lenger enn oss. Men aksjekapitalen var 500 millioner?

Mange arbeidsplasser reddet

I Sandvika har to vogntog laget forstoppelse i det høyre kjørefeltet. Med foten på bremsepedalen og blikket i sidespeilet, erklærer Stavik at han har kjørt altfor mye bil.

For midt oppe i AMEs ekspansjon, måtte han trø til også i Oslo. Eierselskapet Ring fikk økonomiske problemer, og Stavik ble bedt om å gå inn som konsernleder. Samtidig var han AME-sjef i Horten. På Industrifondets oppfordring steppet han i tillegg inn som leder ved elektronikkbedriftene Jotron i Larvik og Kitron i Arendal.

- Jeg kjørte 60 000 kilometer i året i mange år. Det skulle jeg gjerne hatt ugjort. Til gjengjeld ble konsernet berget.

- Vi reddet flere hundre arbeidsplasser. Jeg satt med ansvaret, men det var nå teamwork, det der da. AME var også en typisk team-bedrift.

I 1983 ble Gustav A. Ring kjøpt av dataselskapet Scanvest. Det fusjonerte Scanvest-Ring eide dermed halve AME. Stavik og andre ved AME ønsket å kjøpe Industrifondets del, men nådde ikke fram. I stedet ble AME splittet opp. Ut sprang bedriftene Borre Mikrokomponent i 1983, SensoNor i 1985 og AME Space i 1986.

Selv gikk Stavik med flere ut og etablerte Getech i 1984. Selskapet videreførte AMEs produksjon av elektronikken som norske Geco brukte i sine havbunns-undersøkelser.

Ved Getech - i dag en del av det multinasjonale Schlumberger-konsernet - satt han ved roret i to år. Siden har han brukt sine krefter i Larvik-bedriften Jotron som blant annet produserer nødpeilesendere. Her er han majoritetseier sammen med barna sine.

- Jeg ønsket ikke lenger å bruke masse tid på virksomheter andre eier, sier Stavik.

Smil og skulderklapp

Vi har Holmestrand foran og Oslofjorden ute til venstre. Et bredt, glinsende sølvbånd i godværet. Men sånt har vel ikke denne mannen hatt tid til å nyte?

- Joda. Vi har alltid prøvd å ta skikkelig sommerferie. Sammen med de tre barna våre har vi seilt mye i Oslofjorden og langs svenskekysten. Hytte i skauen har vi også.

Så er vi der. Ved en Shell-stasjon svinger Stavik til høyre og stanser i et boligstrøk. Først fra innkjørselen ser vi næringsbyggene. Til venstre et lavt bygg i rød tegl med brunbeiset treverk over vinduene. AMEs første hovedkvarter, bygget i 1965.

- Folk lo og sa: Hva skal den lille bedriften med 30 mål tomt? Men vi ble nå 200 stykker etterhvert. Utbyggingen planla vi i fem trinn. Nå er det sjette gjennomført.

Det er lunsjtid, og kantina er full av folk som vil hilse på Stavik. Bygningene huser i dag SensoNors ledelse og salgs- og utviklingsavdelinger, pluss medarbeiderne i det omdøpte AME Space. Mange har vært med siden Staviks AME-dager. Alle smilene og skulderklappene levner ingen tvil om at han var en populær og respektert sjef.

Vi spaserer over «tunet», omgitt av høye furuer og tett løvverk, og ender i et luftig glassoverbygg. Her ønsker Sverre Bisgaard velkommen, sjef for tidligere AME Space, nå Alcatel Space Norway. Selskapet lager mikroelektronikk som havner ombord i mobiltelefonsatellitter. Nå er tilsvarende oppdrag knyttet til bredbåndssatellitter på plass i ordrebøkene. Arbeidsstokken på rundt 100 vil ifølge Bisgaard vokse til 130 ved årsskiftet. Han forventer at tallet neste år vil krype opp mot 150.

Inne i lokalene blir vi vist et stort gyllent «brett» som oser av high-tech. En test-versjon, får vi vite. Den endelige versjonen sitter i en asiatisk satellitt - og er der blant annet for å hindre at mobilbrukerne får andres samtaler på øret når de snakker via rommet. «Brettet» har 193 000 loddepunkter! Hele enheten er belagt med et halvt kilo rent gull.

- Men det er ikke der verdien ligger, forsikrer Bisgaard.

Ringen sluttet

Tilbake rusler vi gjennom korridorer. Passerer Staviks gamle direktørkontor, som håndverkere nå forvandler. Vi er kommet til SensoNor, der Per Gløersen er vår vert. I sin tid rekruttert av Stavik som sjef for AMEs sensordivisjon. I dag er han forskningskoordinator hos SensoNor - selskapet mange nordmenn forbinder med ordet airbag. Her sluttes ringen i vårt industrihistoriske streiftog. For det var den lille sensor-bjelken Stavik unnfanget for 40 år siden, som bragte SensoNor inn på airbag-markedet. Bjelken var kjernen i første generasjon airbag-sensorer fra Horten. Med sitt lodd i enden kunne den varsle airbagen om bråstans ved kollisjoner.

Både bjelken og SIs blodtrykksmåler produseres fortsatt - av SensoNors datterselskap Capto. Sammen har de to bedriftene 160 ansatte. Men i airbag-sensorene har den opprinnelige bjelken fått avløsning. I 1992 lanserte SensoNor sin andre generasjon krasj-sensorer, bygget rundt en videreutviklet bjelke, velegnet for masseproduksjon. 33 millioner slike sensorer er levert til nå.

Men selskapets vekst stanset brått da generasjon tre av airbag-sensorene skulle lanseres. Elektronikken som skulle gjøre denne sensoren intelligent, ble ikke ferdig i tide. Omsetningen falt fra 170 millioner i 1997 til 50 millioner i 1999.

- Ledelsen var forutseende. Bedriften hadde en dekktrykk-sensor under utvikling. Den er nå i prøveproduksjon, og vi har intensjonsavtaler om leveranser. Vi har også flere andre bilsensorer på beddingen, sier Gløersen.

Utenfor kaster sola lange skygger. Gløersen og Stavik snakker om gamle dager og er enige om at det ikke ville ha vært noe SensoNor uten Forskningsrådets mangeårige satsing på mikroelektronikk. I dag er SensoNor deltaker i Progit.

- Hadde SensoNor eksistert uten han karen ved siden av deg da, Gløersen?

Smilende ser han på sin gamle sjef, før han snur seg mot oss igjen:

- Nei, du, det er helt sikkert. Uten Olaf Stavik hadde det ikke vært noe SensoNor.

(Intervjuet er tidligere trykket i “Store lille IT-Norge” som ble utgitt i november 2000 av PROGIT-programmet i Norges forskningsråd)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse