Det har ingen – før nå. 

Denne uken disputerte nemlig Andreas Aase, musiker og stipendiat ved NTNU, over et kunstnerisk utviklingsarbeid med følgende problemstilling:

Er det mulig å etablere metoder for å improvisere på gitar, basert på folkemusikk fra Midt-Norge og Jämtland?

Sju år med Åge

41 år gamle Aase kommer fra pop- og rockeverdenen. Sju år med Åge Aleksandersen er blant merittene på cv-en.

Da han rundet 30, vokste fascinasjonen for akustisk sologitar fram. Derfra var ikke vegen lang til fingerspillsgitarister som hadde røtter i arbeidet til engelske Davey Graham og beatnik-generasjonen på 50-tallet.

Gitaren er verdens vanligste instrument og gammel som alle haugene. Men å bruke den til å arrangere tradisjonelle sanger var det knapt noen som hadde gjort før Graham.

Aase ble bitt av basillen, og fikk lyst til å improvisere på norsk. For tre år siden tok han fatt på stipendiatarbeidet, møysommelig og systematisk.

System i galskapen

Improvisasjon, hva er nå det? Flagring hit og dit i hytt og vær med utgangspunkt i et gitt tema?

Ja og nei. Hit og dit, ja. I hytt og vær, langt ifra. Det er system i galskapen, konstaterer Aase. Han har studert og dokumentert. Både jazzen, folkemusikken og improvisasjonen.

Kroneksemplet er Charlie Parker, som misforsto og trodde alle musikere studerte inn alle musikkstykker i samtlige tonearter. Så det gjorde han også.

Studier som er gjort av bebopens mester, avdekker at improvisasjonene hans er bygd over en katalog med rundt 100 motiv, strofer og fraser. Det som framsto som spontant, var innøvd over dager.

Kjøkkenet til Larsen

Så folkemusikken. Felespilleren Hilmar Alexandersen fra Steinkjer var en av de store tradisjonsbærerne. Multiinstrumentalisten Geir Egil Larsen har gjort en svær jobb med å ta vare på arven. Dermed måtte Aase til Verdal:

– Jeg har brukt mye tid på kjøkkenet til Geir Egil, konstaterer han.

Aase kom med en hypotese, nemlig at noen strofer går igjen også i folkemusikken. Dermed var det bare å gi seg til å studere og dokumentere. Hypotesen stemte. Strofene var der. Markører for stil kalles de gjerne.

Så var det forsiringene og ornamentikken, fingrenes dans på felehalsen og fløyta. Aase studerte og dokumenterte, først og fremst ved lydopptak:

– Lyd egner seg bedre enn skrift i dette tilfellet, poengterer han. Det forhindrer ikke at den skriftlige delen av stipendiatarbeidet trygt må kunne kalles Norges tjukkeste platecover.

Felestemt gitar

Aase var langt fra ferdig. Han måtte lære seg musikken:

– Jeg kunne ikke drømme opp noe skandinavisk. Jeg måtte kjenne verktøykassa.

Lettere sagt enn gjort, egentlig, siden fela skiller seg sterkt fra gitaren.

Aase visste råd. Han fikk Arnt Rian til å bygge en felestemt spesialgitar med åtte strenger, nesten som ei hardingfele med fire par strenger ganger to, men med den viktige forskjellen at alle strengene ligger i samme plan og blir spilt på.

– Løsningen var god fordi den tvang meg til å forholde meg til slåttetradisjonen, konstaterer stipendiaten.

Med sin nystemte gitar i hende lærte Aase seg systematisk et helt bibliotek av polser, springleiker, reinlendere og brudemarsjer fra Trøndelag og Jämtland:

– Og jeg måtte lære dem godt. De måtte feste seg i gehøret som klanglige avtrykk i bevisstheten.

Fra frasebiblioteket

Med den beherskelsen innabords var grunnlaget lagt for å improvisere.

– Det jeg har gjort, er blant annet å ta i bruk jazzens tradisjon med å hente ut tonegrupper i oddetall, for eksempel fem eller sju toner fra en polsstrofe på ni.

– Jeg har også trukket veksler på Carl Haakon Waadelands kunnskap om norske trommeslåtter, og lagt til rytmiske elementer derfra.

– Og jeg har latt meg inspirere av John Coltrane og hans interesse for indisk musikk og tradisjonen med å bygge musikken på én, bærende tone, og så fly på den.

– Jeg bruker hans måte å organisere stoffet på, med å brekke opp: Halvtoner ned, og halvtoner opp, forteller Aase, og starter et opptak på pc-en med litt av den rikholdige dokumentasjonen:

Råstoff fra frasebiblioteket strømmer ut, tilsatt rytmiske og melodiske utvidelser fra jazzhistorien. Snedig, og ytterst fascinerende.

Stor frihet

Onsdag gikk disputasen ”Improvisasjon i skandinavisk gitartradisjon” av stabelen i Trondheim. Et treårig kunstnerisk utviklingsarbeid var over.

I sum bør resultatet av innsatsen være en skattkiste å øse av for dem som vil utvikle tradisjonen videre. Selv om det ikke fins så mange eksemplarer av Arnt Rians felestemte åttestrengsgitar.

– Jeg reklamerer gjerne for Rian. Han bygger sikkert flere med glede. Dessuten er arbeidet mitt lagt opp slik at det fungerer tverrinstrumentalt. Jeg har heller ikke hatt noen forpliktelse på meg til at dette skulle være mest mulig lett tilgjengelig.

– Stipendet har vært et kunstnerisk utviklingsarbeid. I det ligger at jeg har hatt stor frihet til å tenke på meg selv, sier stipendiaten med et smil.

PS

Strengt tatt gjør ikke denne historien seg på trykk. Et trøstens ord, derfor, til de av oss som gikk glipp av stipendiatkonserten i oktober og ikke fikk med oss disputasen:

Så snart vår mann får flyttet materialet fra øret til ryggmargen, om et års tid eller så, da kommer det nok ei plate. Og for all del, Aase bruker materialet hyppig i konsertsammenheng. Det har han gjort lenge.

Du kan høre noen smakebiter i dette lydklippet (mp3).