Det er lenge siden Lille Henrik, Tromsøs svar på Elvis, stilte med bryll i håret i Robukta og vrikket på hoftene til Presley-coverlåter.

Det at man fikk lov til å sette seg i gjeld for å kjøpe en Fender Stratocaster på 1960-tallet, bidro til at Tromsø ble en rockeby, mener journalist Erling Steenstrup.

– Det var mange originale The Shadows-kopier i byen på slutten av femtitallet, mimrer han.

– Livescena i byen endret seg veldig etter at Pussycats kom tilbake fra Sverige i 1964. De ble de kuleste gutta nord for polarsirkelen over natta.

Og det er ikke bare Steenstrup som har oversikten over Tromsøs rockehistorie. I følge Kari Myklebost, som i 2002 skrev en hovedoppgave om musikk og ungdomsidentitet, er det overraskende mange nye, yngre band som har koll på denne historien.

– I miljøet selv har det festet seg en forestilling om at Tromsø er i særstilling som rockeby. Og det er sant at byen har fostret en del musikere som har hevdet seg, men det har andre byer i Norge gjort også.

– Det som er spesielt med Tromsø er at den langvarige striden om et ungdomshus har styrket miljøets selvbevissthet og historie. Mange unge band jeg snakket med kjente godt til bandnavn fra 1950- og 1960-tallet, sier Myklebost.

Opptøyer

Striden fungerte som et sterkt lim i det lokale rockemiljøet, forteller Myklebost.

– Det er dette som skiller Tromsø fra andre rockebyer, sier hun.

1970-tallet innebar en sterk mobilisering for å styrke den regionale selvfølelsen. På Prelaten leverte visebevegelsen en strøm av aktuelle tekster, står det på nettsidene til Perspektivet museums utstilling «Tromsø rocker!»

Prelaten var åstedet for den salige blandingen av visesangere og pønkere på denne tiden. Pønkerne fikk fart i den gamle kampsaken om et eget ungdomshus.

– Ungdommene møtte lite sympati fra kommunen som lenge var skeptisk til å etablere et slikt hus og var kritisk til rockemiljøet, sier Myklebost.

Det endte med at det på 1980-tallet ble ganske harde fronter som førte til opptøyer, husokkupasjoner og demonstrasjoner. Tromsø fikk rykte på seg som pøbelby.

I 1984 innså kommunen at de måtte gjøre noe, og ungdommene fikk omsider et eget hus på Bangsundbrygga.

Brygga fungerte som ungdomshus i ti år før det brått ble slutt i en storm av narkotikabeslag og økonomisk kaos. I 1994 var det slutt for huset, og det ble ganske stille i rockemiljøet. Men elektronikamusikken blomstret.

En by full av zombier

Man trengte plutselig ikke å sette seg i gjeld for å få kjøpe dyre gitarer og forsterkere, og for å sitte i studio i dagevis for å spille inn en låt. Nå kunne musikere sitte på sine egne rom og med ganske avansert, men tilforlatelig rimelig datautstyr, og lage musikk.

– Rockemiljøet har mye å lære av elektronika, sier førsteamanuensis i sosialantropologi Bror Olsen.

Han påpeker at elektronika-musikerne fort forsvant fra byen og lyktes i utlandet som ingen rockeband har gjort.

Musikkskribent og konsertarrangør Egon Holstad er ikke helt enig.

– Gjennom siste halvdel av 1990-tallet reiste jeg hele landet rundt for å prøve å booke band til å spille i Tromsø. Og jeg hørte det evinnelige gnålet om at Tromsø var en elektronika-by, og at rocken var død.

– Men hvor var da elektronikaklubbene, og elektronikaplatesjappene i byen? Hvis rocken var død så var Tromsø en by med 60 000 zombier, sier Holstad.

På denne tiden blomstret rockescena i byen opp igjen.Uteplasser som Blårock og Kaos og festivaler som Polar Music Festival og Fucking North Pole Festival bidro også til saken.

– Rock’n’ roll handler om å ta saken i egne hender, og Tromsø som rockeby hadde vært umulig uten privat initiativ. Og Tromsø er en rockeby, avslutter Holstad med et utropstegn.