– Det var så kaldt i husene at dynene frøs fast i veggen, forteller Morten Bing, førsteamanuensis ved Norsk folkemuseum.

Enerhaugen ligger på en slak bakke opp fra Grønland i Oslo. Her ligger noen av Oslos mest kjente boligblokker, som var svært utskjelte da de sto nye på 1960-tallet.

Nå har Oslofolk blitt vant til blokkene, og beboerne selv virker svært fornøyde med leilighetene. En av dem, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, skrev til og med en kjærlighetserklæring til blokkene på Enerhaugen.

I år er det 50 år siden Enerhaugen borettslag sto ferdige.

Rivingslyst i Oslo

Mellom 1920 og 1970-tallet skulle mange av de gamle nabolagene i Oslo rives. Kampen, Grünerløkka, Sagene og Rodeløkka skulle bort, i dag noen av Oslos dyreste og mest populære boligstrøk.

Vanlige folk skulle få muligheten til å bo i rene, fine og moderne leiligheter. Byen skulle bli rasjonelt bygget opp, med bolig, fritid og arbeid atskilt fra hverandre.

På tross av framtidsdrømmene, ble de fleste av disse planene aldri satt ut i live. Mot slutten av 1970-tallet snudde kommunens saneringslyst. Rehabilitering og verning ble viktigere for Oslofolk.

Men på Enerhaugen ble sanering- og gjenoppbyggingsplanene faktisk gjennomført. En hel bydel, med gater og hus ble jevnet med jorden, og de snirklete små smugene ble erstattet av den gangen kliss moderne høyblokker, sterkt inspirert av modernismens boideal.

Rester av gamle Enerhaugen står i dag på Norsk folkemuseum, fem trehus ble ikke revet, men flyttet til museet.

• Les også: Osloslummen i Vika som forsvant

– Matlukt, mange mennesker og utedoer

Enerhaugen var lenge en forstad til hovedstaden, og ble innlemmet i Oslo i 1859 etter å ha vokst ukontrollert i lang tid. Dette var små, tette smug hvor noen av byens fattigste mennesker bodde.

Det fantes ikke innlagt vann, og de hygieniske forholdene var ganske langt unna dagens Oslo. I første halvdel av 1850-tallet herjet det flere koleraepidemier i byen, og Enerhaugen var et av områdene som ble hardt rammet.

– Det var veldig slumpreget på Enerhaugen, sier Morten Bing.

Mange mennesker på et lite område, matlaging, klestørk og utedoer bidro til atmosfæren på haugen. En folketelling i 1880-årene viste at det da bodde 1800 mennesker på Enerhaugen, fordelt på 130 hus. Det vil si gjennomsnittlig 14 mennesker på hvert hus.

– Jeg tror nok vi ville synes lukten der var ganske heftig, selv om lukt ikke er så lett å dokumentere. Det hadde nok vært ganske intenst for oss moderne hygienenevrotikere, mener Bing.

Her kan du se en gammel film fra 1953 lagt ut av Oslo Byarkiv, som viser livet på Enerhaugen før saneringen.

Jevnet med jorden

Enerhaugen ble første gang vedtatt sanert på slutten av 1930-tallet. Det endelige vedtaket skjedde i 1947.

Gjennom 1950-tallet begynte utbygningen av drabantbyene Lambertseter og Manglerud utenfor Oslo. Presset på å få nye boliger i sentrum var ikke lengre like stort som det hadde vært før.

Folk debatterte rivingen av den gamle trebebyggelsen, mange var i mot og det ble skrevet flere kampsanger for å bevare Enerhaugen. Både Riksantikvaren og Byantikvaren var i mot saneringsplanen.

– Riktignok var det ingen av dem som bodde der. Den ene bodde på Frogner og den andre bodde på Nordstrand, forteller Morten Bing.

Bing forteller at det var flere positive sider ved å bo på gamle Enerhaugen.

– Det hadde nok et lite småbypreg i byen, hvor folk kjente hverandre og barn kunne leke sammen i gatene.

– Allikevel var boligstandarden veldig lav i forhold til de nye leilighetene i drabantbyene, som Lambertseter.

Selv om saneringen ble vedtatt i 1947, begynte ikke arbeidet før i 1960. Det måtte skaffes penger til nybygging, og kommunen måtte finne erstatningsleiligheter til alle som måtte flyttes etter rivingen.

De nye, forhatte blokkene

I 1964/65 sto de seks OBOS-blokkene ferdige, fire høyhus og to lavere blokker. Det var godt mellomrom mellom blokkene, og mange store, romslige leiligheter hvor det var godt med luft og lys.

- ”Det var som å komme til himmelen”, skal en av de tidligere beboerne på gamle Enerhaugen ha sagt ved innflytting i en av de nye leilighetene, forteller Morten Bing.

På tross av de svært moderne leilighetene og den økte bostandarden, fikk blokkene mye negativ oppmerksomhet og kjeft. De havnet ofte på lister over Norges styggeste bygg.

– På grunn av kampen mot saneringen av gamle Enerhaugen, tror jeg de nye byggene fikk et ufortjent dårlig rykte, sier Morten Bing.

Men arkitekturen på de nye blokkene kan spores direkte tilbake til en ideologi om hvordan folk skal bli lykkelige i moderne storbyer.

Byen som et vitenskapelig problem

– Det er ganske lett for oss å romantisere de gamle byene. Hvis vi hadde opplevd de gamle arbeiderstrøkene på begynnelsen av 1900-tallet, hadde kanskje ikke sanering virket som noen dårlig idé, sier Mari Hvattum, professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Over hele Europa skjedde det en enorm tilflytting til storbyer gjennom 1800- og 1900-tallet, og resultatet var uorganiserte, skitne og rotete bydeler. Historien om Enerhaugen er ikke spesiell i europeisk sammenheng. Folk bodde, jobbet og levde på samme sted.

– Det var en ganske brutal realitet i storbyene, med mye forslumming og store epidemier, forteller Hvattum.

Det vokste fram en byplanleggingsideologi, basert på modernistiske ideer utover på 1930-tallet. aotiske slummer skulle vike for en rasjonell inndeling av byen.

– Byen skulle angripes som et vitenskapelig problem, og man skulle rydde opp i den vanvittige heksegryten som man fant i moderne byer.

Byen skulle deles inn i forskjellige soner, hvor folk jobbet i en bydel, og hadde boliger og fritidssysler i en annen. Store trafikkmaskiner skulle koble byen sammen.

Innflytelse sørfra

Mye av grunnlaget for denne byplanleggingen var basert på ideene til den fransk-sveitsiske arkitekten, designeren og byplanleggeren Charles-Édouard Jeanneret-Gris, bedre kjent som Le Corbusier.

Le Corbusier hadde mange ideer om hvordan en moderne by skulle se ut.

Han lagde et forslag til en megaby på begynnelsen av 1920- tallet, som kunne romme tre millioner innbyggere. Den var helt rasjonelt oppdelt og bygget opp, med blant annet kontorskyskrapere med plass til titusenvis av arbeidere.

Mer moderate og gjennomførbare ideer rundt framtidens by ble skissert av Le Corbusier og berømte arkitekter som Walter Gropius, og de hadde enorm innflytelse på byplanlegging etter 2. verdenskrig.

Svømmebasseng på taket

Le Corbusier fikk realisert noen av ideene om hvordan vanlige folk skulle bo, i byggene som blir kalt Unité d’Habitation, som ganske enkelt betyr “boenhet”.

Le Corbusier fikk satt opp fire slike blokker i Frankrike, og en i Berlin. Blokken i Marseille var den første. Den sto ferdig i 1952, og besto av 337 leiligheter.

Leilighetene gikk over to plan, og planene var forbundet med en trapp. Det var store vinduer slik at lys og luft slapp inn. Bygget demonstrerte hvordan blokken kunne være en egen, liten verden, ifølge Ulf Grønvold, arkitekt og seniorkurator ved Najonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

– Det skulle være servicetilbud og butikker midt inne i blokken, og en takterrasse hvor du kunne sole deg, forteller Grønvold.

Takterrassen på Marseille-blokken hadde også et lite barnebasseng, en løpebane og et atelier. Blokkene skulle være et sted der du kunne tilbringe livet.

Noen av disse ideene fikk stor innflytelse også i Norge, og det ble blant annet foreslått at Ammerudblokkene i Oslo skulle ha en barnehage på taket.

Inspirasjonen fra Le Corbusier

Noen av ideene fra Le Corbusiers fantastiske syn på byens framtid, har blitt overført helt til blokkene på Enerhaugen. Den norske varianten av disse ideene er kanskje ikke like voldsomme som Unité d’Habitation, men mange av leilighetene i de norske blokkene går over to plan med trapp, med store vinduer og mye plass.

Et annet fellestrekk er en korridor som går langs hele bygget hver 3. etasje, som gir plass leiligheter over flere plan. Forskjellen mellom Enerhaugen og Unité d’Habitation, er at korridoren i den norske blokken går langs ytterveggen, og ikke midt inne i blokken, som i Frankrike.

Samtidig ble det ikke blitt gjort plass til det samme sosiale miljøet som Le Corbusier så for seg. Ingen bassenger eller butikkområder finnes inne i selve blokken.

– Enerhaugen er en slags drabantby i byen, sier Grønvold.

– Dette er det eneste stedet hvor en slik modell ble gjennomført i Oslo sentrum, og jeg tror det er veldig greit at det ikke ble flere blokker enn de som står der.

– Det ligger jo litt isolert for seg selv oppe på høyden, uten et eget bymiljø med restauranter eller butikker i første etasje, forteller Ulf Grønvold.

Referanser:

Ulf Grønvold har skrevet et blogginnlegg hvor han beskriver inspirasjonen fra Le Corbusier på flere bygg i Norge, og arkitekturhistorien til Enerhaugen. 

Sanering eller rehabilitering - TOBIAS, Oslo Byarkiv

Grünerløkka som motorveikryss eller drabantby? - TOBIAS, Oslo Byarkiv

Le Corbusier Foundation

Enerhaugen - Lokalhistorie Wiki