Fra framtidshåp til betonghelvete på Ammerud

Synet på drabantbyene har endret seg drastisk på 40 år.
23.5 2014 05:00


 

De fire, store blokkene på Ammerud er et landemerke i Oslo. Kunst pynter opp betongveggene, og blokkene ligger spredt utover et ganske stort område, med god avstand mellom hver blokk.

– Blokkene er interessante. Det er noe fint med så enkle linjer, sier den amerikanske doktorgradsstipendiaten Laura Falender mens hun ser på den originale betongfasaden fra 1969.

– Men den typen arkitektur egner seg kanskje best til svart-hvitt fotografier.

Se video hvor forskning.no reiser ut til Ammerud, og snakker med Laura Falender

(foto av groruddalen: Chell Hill CC. Musikk: Doxent - Forgotten land CC) 

– Arkitektene kunne forme mennesker

Laura Falender har undersøkt filosofien som lå bak planleggingen av drabantbyene i etterkrigstiden, og sett på forskjellene mellom boligbyggingen i Oslo og Edinburgh.

Blokkene i drabantbyer som Ammerud representerer et framtidshåp fra etterkrigstiden, og arkitektene planla små samfunn som skulle skape et moderne og produktivt liv for borgerne i et gjenoppbygget Norge.

Fram til 1960-tallet var det en tro på at man kunne bruke boliger og arkitektur som en løsning på sosiale problemer. Laura Falender forteller at det var planlagt en barnehage på taket til en av blokkene, og butikker og hva annet folk trengte skulle være i nærheten av der de bodde.

Folk skulle bo under gode forhold, med luft og lys og i nærheten av naturen. Dermed ville også beboerne bli formet av sine omgivelser, og bli lykkelige og produktive medlemmer av samfunnet.

Dette er idéen om fysisk determinisme, at folk blir påvirket av det fysiske miljøet rundt seg, som sto sentralt for arkitektene bak drabantbyene.

Denne måten å bo på ble sett på som demokratiserende, siden det skapte nære lokalsamfunn hvor folk kjente hverandre og eide boligene sammen, gjennom boligbyggelag som Obos.

Men framtidshåpet ble etter hvert erstattet av pessimisme, og massiv kritikk mot denne måten å bygge på ble etter hvert spredt i media og hos akademikerne.

Hvordan skjedde dette skiftet?

Desperat bolignød

Drabantbyene var en sårt tiltrengt utvidelse av Oslo da krigen var over.


Historiker Jon Skeie

– Boligsituasjonen i Oslo var helt katastrofal etter andre verdenskrig, forteller historiker Jon Skeie, som har skrevet om Ungdommens Selvbyggerlag og Selvaagbygg.

Det skjedde noe boligbygging i mellomkrigstiden, men det var lite nye boliger for vanlige arbeidere.

– Etter Kristianakrakket i 1899 og krakket i 1920 var det få som turte å investere i boligbygging.

– Det ble rett og slett bygget altfor få boliger i forhold til behovet, og under den andre verdenskrigen var det sivil byggestans, sier Skeie.

Derfor bodde mange veldig trangt og kummerlig i Oslo, og i tilegg strømmet folk til byen etter krigen. Rundt 150 000 mennesker flyttet inn til Oslo mellom 1945 og 1950.


Arbeiderfamilie på fem i Oslo rundt 1930.

Dette skulle politikerne gjøre noe med, og boligbygging ble et av de viktigste politiske temaene i den tidlige etterkrigstiden. Staten skulle bidra med sosial boligbygging, og endelig fikk vanlige folk muligheten til å bo under gode forhold.

Kritikken kommer

Drabantbyer som Lambertseter og Manglerud ble bygget ut på 1950-tallet, men det var flere, tidlige problemer.

Blant annet sto ikke T-banen ferdig før i 1966, så transport fram og tilbake ble vanskeligere enn det som var tiltenkt.

– Det ble også en del uforutsette sosiale problemer forbundet med innflyttingen i drabantbyene. Mange forskjellige mennesker skulle flytte sammen på samme sted i en kort tidsperiode, og noen var uvante med denne måten å leve på.

– Det var også vanskelig å få etablert lokale forretningsområder, sier Skeie.

Laura Falender forteller at samfunnet også gikk gjennom en stor endring.

Fra de første årene etter krigen og fram til 70-tallet skjedde det en stor velstandsøkning i Norge, og den nye generasjonen hadde ikke samme forhold til boliger og statsstyring som den tidligere generasjonen.

– Det skjedde et skift rundt 1968 mot et mer deltagende samfunn, hvor folk i større grad ville påvirke planleggingen av sine egne liv og miljøer, sier Falender.


Flyfoto av Groruddalen.

Betonghelvete

– Ideen om på fysisk determinisme ble vridd fra å være en rettferdiggjøring for å konstruere sosiale boligprosjekter, til å bli en av de kraftigste kritikkene mot disse områdene, forteller Falender.

Utenlandske og norske kritikere mente høyhus førte til mistrivsel, kriminalitet og rusmisbruk. Tanken bak drabantbyene var at de skulle skape bedre borgere i et bedre samfunn. Kritikken gikk på at betongmiljøene skapte fremmedgjorte, misfornøyde mennesker.

– På 70-tallet skjedde det et drap på Ammerud, og en gjeng lokale gutter ble siktet. Forsvarsadvokatene brukte oppveksten deres på Ammerud som en unnskyldning.

– De var et produkt av sitt miljø, og var dermed ikke ansvarlig for voldelige handlinger, forteller hun.


Doktorgradsstipendiat Laura Falender.

– Påstanden om at folk som vokste opp på Ammerud ble voldelige fikk masse kritikk, og det er flere som forsvarte Ammerud som et fint sted og bo, med mye variasjon.

En suksess?

I utlandet har den sosiale boligbyggingen i Norge blitt sett på som en stor suksess.

Laura Falender har sammenlignet de sosiale byggeprosjektene i Storbritannia og Oslo, og de norske blokkene var generelt bedre konstruert og de norske eierne var mer deltagende gjennom boligbyggerlagene.

– Det var mye mistro mot denne typen blokker i Storbritannia, fordi de var dårlig bygget. En god del er nå revet i Storbritannia, mens her på Ammerud har blokkene blitt kalt bevaringsverdige av byantikvaren.

Men hun vil ikke gå så langt som å kalle den sosiale boligbyggingen i Norge for en suksess.

– Folk her forsvarer fortsatt sine hjem, men disse områdene ble veldig stigmatiserte i pressen og blant mange Oslo-boere.

– Men blokkene på Ammerud er en viktig del av arkitekturhistorien i Oslo, avslutter Falender.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse