I 1996 skreiv forfatteren Thure Erik Lund en framtidsvisjon, gjengitt i essaysamlinga Romutvidelser fra 2019:
Etter hvert vil det dukke opp skjermer i hjemmene som skal forene vanlig TV, PC og speil, i form av et slags personlig ikon. Dette er framtiden. En slags plasma-TV som skal stå i forbindelse med en computer, som så danner bilder av rommet der eieren befinner seg, eller som danner bildet av eieren, som beskriver hvilken tilstand eieren for øyeblikket befinner seg i, eller som faktisk kreerer vår identitet […]
Det som den gang kunne likne en dystopi, er i dag blitt virkelighet. I alle fall en del av virkeligheten.
Professor Thomas Hylland Eriksen ved Sosialantropologisk institutt på Universitetet i Oslo gjør oppmerksom på at mye av litteraturen om smartmobilen har vært og stadig er, bekymra.
Thomas Hylland Eriksen har et ambivalent forhold til sin egen smarttelefon.(Foto: Erik Engblad)
Videreføring av tidligere forskning
I sin bok Appenes planet, som ble lansert fredag 12. februar, ønsker antropologen i stedet å nærme seg fenomenet med ambivalens og nysgjerrighet.
– I mange år har jeg vært opptatt av teknologiske endringer og ikke minst hvordan de påvirker måten vi lever i tid og rom på. Du kan si at denne boka er en videreføring av både forskningsprosjektet Overheating og boka Øyeblikkets tyranni, som utkom for nøyaktig 20 år siden, sier han.
– Smartmobilen både krymper og utvider livene våre. Den er paradoksal, sier Hylland Eriksen.
Kapitlene i boka har titler som gjenspeiler paradokset: Smartere og dummere, Global og lokal, Flyktig og evig. Et siktemål for forskeren har vært å vise hvor stor variasjon den lille dingsen rommer.
– I Zambia og på Salomonøyene, i en flyktningleir i Midtøsten og i Myanmar brukes smartmobilen på lokalt tilpassede måter. Der er det lite bekymring å spore, sier han.
Et glidemiddel for nyliberalismen
Smarttelefonen er ifølge Thomas Hylland Eriksen en definerende gjenstand for tida vi lever i.
– Vi blir mer individualistiske ved at alle kan nås individuelt av alle andre og mer effektive ved at smartmobilen tar bort mellomrom og pauser og gjør det veldig lett å bruke penger. Sånn sett er den et glidemiddel for den globale nyliberalismen, sier han.
Hylland Eriksen sier at smartmobilen imidlertid også er et forstørrelsesglass som forsterker mye av det vi alltid har drevet med som sladder og nysgjerrighet, på hva naboen gjør eller hva som skjer i verden eller sosiale nettverk.
Et multimediemonster
Antropologen har sjøl et ambivalent forhold til sin egen smarttelefon. Thomas Hylland Eriksen bruker telefonen mange ganger om dagen, men ser også at den fungerer akselererende på måter som kan være uheldige.
– Hastighet er ikke alltid av det gode, sier han.
– Ofte drømmer jeg om ei tid uten internett og smarttelefoner, der rytmen i livet er mindre stakkato og mer organisk og hvor mellomrommene er tomme og derfor kan fylles med hva som helst. Det handler her, som på så mange andre områder, om å gjøre et sorteringsarbeid og finne en balanse, sier han.
Annonse
Det er mye antropologi i Appenes planet, både gjennom Hylland Eriksens formidling av andres forskning og antropologens egne observasjoner.
– Jeg har vært særlig opptatt av hvordan sosiale relasjoner forandrer seg når de filtreres gjennom polymediet som smartmobilen er. Den er jo ikke primært en telefon, men et multimediemonster i lommeformat, sier Hylland Eriksen.
Han påpeker at det er mye i boka som strengt tatt ikke kan regnes som antropologi. Et utgangspunkt har ifølge Hylland Eriksen vært medieforsker Marshall McLuhans fire «medielover», som hevder at ny teknologi både tar bort noe, legger til noe, gjør noe avleggs og henter frem noe som har vært glemt.
– Dette synes jeg er en stimulerende holdning, som gjør det mulig å utforske et fenomen uten å moralisere. For meg består verden av mye mer både-og enn enten-eller, sier Hylland Eriksen.
