- Bruk av oljeskifer som energikilde har helt siden første verdenskrig ført med seg en stor miljøbelastning i Estland, påpeker forsker Ola M. Sæther ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Jord, luft og vann

Estland har dekket størstedelen av sitt energibehov ved å forbrenne oljeskifer fra gruver i den nordøstlige delen av landet. Avfallet etter forbrenningen er plassert i 45 deponier som er opp til 100 meter høye. De digre, grå askehaugene inneholder 300 millioner tonn avfall og har forvandlet store områder til golde månelandskap.

- Avrenningen fra slagghaugene har forurenset jordsmonnet og deler av grunnvannet i nærheten av fabrikkene. Forbrenningen av oljeskifer gir hele 20-50 ganger mer askeavfall enn utslippene fra et kullfyrt kraftverk som produserer samme mengde energi.

- Til tross for ny renseteknikk spres noe av det finkornede materialet fra skorsteinene fortsatt over store områder i Baltikum, deler av Østersjøen, over sjø- og landområder i Finland og i Nordvest-Russland, påpeker Sæther.

Ola M. Sæther er sedimentolog og ekspert på geokjemiske prosesser som skjer når vann kommer i kontakt med bergarter og løsmasser. Han er en av norske forskere som har arbeidet mye med bergarten oljeskifer, både i Estland og Nord-Amerika.

Bedre enn fryktet

Sammen med forskere fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) og Institutt for geologi ved Tallinn tekniske universitet, har NGU-forskeren de to siste årene sett nærmere på miljøforholdene rundt askehaugene.

De fryktet det verste, men ble positivt overrasket over resultatene: Askehaugene tilfredsstiller ikke EUs miljølovgivning om at landdeponier må være tette i bunnen, men forurensingen som finnes i grunnen kan møtes med “forholdsvis enkle og økonomisk overkommelige tiltak”, som det heter i rapporten fra forskerne.

Prosjektleder Jan Erik Sørlie i NGI fastslår at de eldste deponiene er mest forurenset og at sigevannet på overflaten må samles opp og renses.

- Grunnvannet er stort sett forurenset bare i nærheten av askehaugene. Forurensingen gjennomgår kjemiske endringer som reduserer eller eliminerer problemene, men en del forurensing har også trengt ned i dypet gjennom gamle og dårlige brønner boret i sovjettiden. Vi foreslår nå at disse brønnene blir forseglet, sier Sørlie.

Enorme ressurser

Oljeskifer, eller “den brennende steinen”, sørger for at Estland er selvforsynt med strøm. Hele 90 prosent av oljeskiferen brukes direkte som energikilde. Resten av den knuste skiferen varmes opp til 500-600 grader for at “oljen” - som egentlig er det karbonrike stoffet kerogen - kan utvinnes.

- Oljeskifer representerer en enorm energiressurs i verden, understreker Ola M. Sæther, som blant annet er hovedforfatter av et kapittel om avfall fra oljeskiferindustrien i boken “Energy, Waste and the Environment”, som nylig er utgitt av Geological Society i England (GSL-SP236).

- Vi vet at to tredjedeler av verdens oljeressurser ligger i Midt-Østen, mens to tredjedeler av oljeskiferen finnes i Nord-Amerika. Derfor kan oljeskifer i framtida også bli en viktig strategisk ressurs rent geopolitisk. Problemet foreløpig er at den er kostbar å utvinne og at den fortsatt forurenser mye, sier han.

Historie fra 1600-tallet

Historisk sett har oljeskifer blitt utvunnet helt siden 1600-tallet. Svenskene tok i bruk den oljerike alunskiferen første gang i 1637 og under andre verdenskrig da landet var nøytralt, mens Frankrike startet utvinningen av oljeskifer i 1839.

I dag er produksjonen av oljeskifer begrenset til et lite antall land, med Estland som den desidert største produsenten. Kina, Russland og Brasil har en begrenset utvinning.

Det norske Utenriksdepartementet har støttet prosjektet, som er finansiert gjennom Norges EØS-kontingent for nye søkerland til EU.