Økende industrialisering og utnyttelse av naturressursene i Sørøst-Asia slår tilbake på folks helse og tilgang til fisk og jordbruksvarer. I artikkelen Korrupsjon utarmer naturen sier forsker Sjur Kasa at det viktigste resultatet av nedhuggingen av regnskogen i Indonesia er et svekket grunnlag for en langsiktig økonomisk utvikling.

Professor Jan Hesselberg ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo (UiO) mener imidlertid at det også finnes positive følger av at naturressursene i Indonesia blir utnyttet.

- De indonesiske styresmaktene har stått for flytting av millioner av mennesker til områder hvor de er blitt tilbudt dyrkbar jord, verktøy og infrastruktur. Miljøaktivister som klager på at jungelen forsvinner på grunn av disse initiativene, prioriterer planter foran mennesker. I tillegg må vi se mulighetene for at eksport av tømmer kan være med og bygge opp Indonesias økonomi, på samme måte som Norge bygde opp sin økonomi ved hjelp av vannkraft og andre naturressurser som ble investert i produktiv virksomhet. Problemet i Indonesia i dag er at utenlandske selskaper trekker ut det meste av fortjenesten fra tømmereksporten.

Forurensende industri

Hesselberg er spesielt opptatt av hvordan Vesten eksporterer forurensende industri og andre miljøproblemer til de fattige delene av verden.

- I tillegg til at arbeidskraften er billigere i sør, er ikke restriksjonene like harde i forhold til industriutslipp. Det er i dag et stort gap mellom miljøstandardene i sør og nord. I tillegg gis transnasjonale selskaper muligheter til å etablere forurensende industri i mange fattige land. I nord har vi sett at det er teknisk mulig å gjøre noe med den utstrakte industriforurensningen hvis det er vilje til det. Det burde derfor være mulig å pålegge landene i sør å innføre strengere miljøstandarder. En mulig strategi fra Vestens side kan være å boikotte import av varer fra sterkt forurensende industrier.

- Kan miljørestriksjoner fungere som et hinder for utvikling ved at produksjonen i fattige land blir dyrere?

- Nei, i liten grad. I Indonesia har de brukt en gapestokkmetode, ved at internasjonale bedrifter som forurenser, blir hengt ut i avisene. Dette er ofte bedrifter som vet hva de kan gjøre. De har teknologien og økonomiske muligheter til å gjøre noe med forurensningen. Tiltakene vil maksimalt utgjøre fra to til fire prosent av produksjonskostnadene.

- Strenge krav fra vertsnasjonene kan føre til at internasjonale bedrifter velger å etablere seg i andre land.

- Når produksjonen er etablert, vil kostnadene ved å flytte overskride kostnadene ved miljøtiltak. Men andre bedrifter kan bli fristet til å starte produksjon i land hvor miljøkravene er lavere. Konkurransen mellom de internasjonale bedriftene og landene imellom gjør det ekstremt vanskelig å etablere felles regler og mål for miljøtiltak selv om det er enighet om disse målene.

Økonomisk vekst som problem

Hesselberg ønsker å rette oppmerksomheten i større grad mot forbruksforurensningen, som er et resultat av økonomisk vekst.

- Forbruksforurensning er det største problemet for miljøet og samtidig vanskelig å gjøre noe med. Dette er et stort problem for Filippinene. I dette landet er man avhengig av sjøtransport, som forurenser mer enn andre kommunikasjonsmidler.

Hesselberg viser derfor til at økonomisk vekst skaper større forbruk, som igjen fordrer større produksjon.

- Det er økonomisk vekst og rikdom som skaper forurensningsproblemer - ikke fattigdom, som Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling argumenterer for. I dag er det bare en liten del av verdens befolkning som står for den vesentlige forurensningen i verden. Vi ser at industriforurensning har redusert utkommet fra jordbruk og fiske, spesielt i Sør-Korea og Taiwan, som hører til de landene som er kommet lengst i økonomisk utvikling og industrialisering i Asia. Dilemmaet er at vi ikke ser de alvorlige konsekvensene av forurensningen før 20-30 år etter at den er kommet i gang.

- Er modernisering, industrialisering og økonomisk vekst et gode for folk flest når det fører til økte miljøproblemer?

- Industrialisering er en nødvendighet. U-land må ha industri for å kunne produsere medisiner. Sørøst-Asia må moderniseres for at området skal kunne løse de enorme helse- og fattigdomsproblemene det strir med i dag. Problemet er at den økonomiske veksten er med på å skape nye sykdommer. Men vi kan ikke gå tilbake til en førindustriell tid, sier Hesselberg.

Demokratisering

I den nevnte artikkelen Korrupsjon utarmer naturen sier forsker Morten Bøås at det er nødvendig med demokratisering for å kunne løse miljøproblemene i Sørøst-Asia.

- Bare innføring av demokrati hjelper lite, men det er en nødvendig forutsetning for å komme videre, sier Hesselberg.

- I et demokratisk system kan partier som er basert på mennesker som tenker annerledes i forhold til miljø, ha muligheter for innflytelse. I Taiwan har vi imidlertid et eksempel på et flerpartisystem som ikke har fremmet miljøpolitikk - snarere tvert imot.

Verdensbankens rolle

Hesselberg er lite fornøyd med hvordan verdenssamfunnet prøver å løse Sørøst-Asias problemer.

- Verdensbanken er med på å tvinge gjennom liberalisering og privatisering av nasjonale økonomier. Representanter for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) ser på rask økonomisk vekst som en løsning for alle typer økonomier, uansett utgangspunkt og muligheter. Men de bruker de rike og økonomisk dominerende landene som eksempler. Det vil si land hvor de liberale markedene fungerer og samfunnene er regulert.

Hesselberg mener derfor at land i de nordlige delene av Øst-Asia, som Japan, Sør-Korea, Taiwan og Hongkong, ofte blir feilaktig brukt som eksempler på vellykkede, åpne økonomier.

- Sannheten er at disse landene har ført en proteksjonistisk politikk, og de har lenge hatt en beskyttet økonomi. På denne måten har myndighetene hatt kontroll med finansiering og konsesjoner til bedrifter, og de har hindret import fra utlandet. Først når de hadde bygd opp en forholdsvis sterk konkurransedyktig økonomi og de innenlandske varene var testet ut på eget marked, åpnet de for utenlandsk import og eksport. Dette er den normale måten å utvikle nasjonale økonomier på, som også de nordamerikanske landene og de fleste landene i Europa har gjort.

Gal utdanning

Som mange andre utviklingsforskere er Hesselberg skeptisk til å tvinge skjøre økonomier ut i den globale økonomiske konkurransen.

- Det er ingen tvil om at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet gir gal medisin til landene i Sørøst-Asia. Ved å presse landene til å redusere støtte til sosiale tiltak og utdanning, gjør de situasjonen enda vanskeligere enn den i utgangspunktet er. Verdensbanken og IMF sin politikk er et resultat av den økonomiske utdanningen i Vesten, sier Hesselberg, som selv er leder for to prosjekter i Forskningsrådets Rekrutteringsprogram innen miljø og utviklingsforskning som ligger under Området for miljø og utvikling i Forskningsrådet”

- I vestlig økonomisk utdanning blir det påstått at fattigdom er et overgangsfenomen og at liberalisering, privatisering og konsentrasjon av kapital er løsningen på fattige lands problemer. I praksis viser dette seg gang på gang å være helt gale konklusjoner.