Redaktør Erik Tunstad kom i forskning.no den 13. januar med en god analyse av Lomborg-dommen. Tunstad framstiller denne som en politisk prosess. Fra våre ståsteder som miljøforskere har vi selv blitt sjokkert over Lomborg-dommen.

Vi deler imidlertid ikke Lomborgs framtidsoptimisme på alle områder. Men vi beundrer hans evne til å benytte sitt eget statistiske verktøyskrin til å sette kritiske søkelys på en rekke vedtatte sannheter om jordas miljø og utvikling.

For Lomborg er det neppe uventet at han blir møtt av massiv motstand fra en rekke miljøforskere og aktivister, ikke minst blant tungvektere som han selv har kritisert for slett håndtverk.

“Dommen” fra de danske Udvalgene Vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU) inngår imidlertid ikke som et vanlig innspill i en faglig og politisk debatt om Lomborgs konklusjoner. I stedet utgjør denne dommen et skremmende eksempel på en uredelig maktbruk i forskningsverdenen. Vi har utdypet vårt syn i Dagbladets kronikk 20. februar, og vi håper leserne av forskning.no leser denne før de går videre.

Vi synes det er forstemmende at to framstående representanter for norske forskningsinstitusjoner har støttet dommen mot Lomborg (se forskning.no 20. januar og 4. februar). I det følgende vil vi kommentere disse utspillene.

Først til Mathias Kaiser. Han er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for vitenskap og teknologi (NENT) og professor i filosofi. De forskningsetiske komiteene i Norge utgjør på mange måter Norges motstykke til de danske UVVU, og Kaiser uttrykker støtte til sine danske kollegaer.

Forskningsetiske komiteer kan være nyttige å ha, ikke minst for å slå ned på reelt fusk i forskningen. Men vi synes det er grunn til å reagere når slike instanser utarter til å bedrive maktovergrep mot forskere med konklusjoner som avviker fra rådende oppfatninger innen et temaområde. Da har de utspilt sin rolle. Her er vi på linje med Rasmus Hansson i WWF Norge når han i forskning.no 4. februar undrer seg over hvorfor Danmark, Norge og andre demokratiske land holder seg med slike “domstoler”.

Vi synes på ingen måte filosofiprofessoren overbeviser når han forsøker å forsvare UVVUs konklusjon om at Lomborgs arbeid er uredelig. Dette er ikke så rart, siden UVVUs logikk går på tvers av enhver forståelse av sunn fornuft (jamfør vår kronikk i Dagbladet). Og om Lomborg har kommet i skade for å feiltolke eller overse noen kilder, vet vi at han i så fall ikke er alene om det innen miljøforskningen.

Men bidrag i tråd med rådende betraktninger framprovoserer sjeldent anmeldelser til utvalg som UVVU eller NENT. Dommen om Lomborgs “uaktsomme uredelighet” er uttrykk for mangel på logikk og dømmekraft fra UVVUs og dermed også Kaisers side.

Vi må også poengtere at UVVU ikke selv har gått inn i Lomborgs arbeid. I stedet refererer dommerne partsinnlegg fra Lomborgs motstandere. Samtidig kritiserer de Lomborg for å forholde seg til sekundærlitteratur. I det hele tatt er dommen spekket med logiske brister og urimeligheter. Kaisers omfavnelse av sine danske kollegaer i Lomborg-saken svekker etter vår mening tilliten til de norske forskningsetiske komiteene.

Så til Pål Presterud, som er direktør ved klimaforskningsinstituttet CICERO. Presterud støtter UVVU og mener at Lomborg underslår data og ofte gjengir dem feil. I følge Presterud bør Lomborg-saken sammenlignes med Irving-saken. David Irving er den engelske historikeren og nazi-sympatisøren som avviser Holocaust i boks form. Det slår en umiddelbart hvor kraftige virkemidler som her benyttes når Lomborg blir satt i samme bås som en nazi-sympatisør.

I følge Presterud er begge de to sakene eksempler på at bøker kan gjøres til gjenstand for dommer om vitenskapelig uredelighet. I forskning.no 20. januar viser Tunstad hvor gal denne sammenligningen er.

Irvings bøker har overhodet ikke vært gjenstand for noen vurdering og dom av en vitenskapelig komité. Irving gikk imidlertid selv til et injuriesøksmål som han tapte. Burde Pål Presterud dermed dømmes for vitenskapelig uredelighet? Utfra UVVUs logikk - som Presterud selv støtter - er det mye som taler for det. Hans omgang med data holder ikke mål.

La oss anvende prinsippene i Lomborg-dommen mot Presterud: Det er strengt tatt ikke en vitenskapelig publisering han her har kommet med. Men mannen bruker dog sin direktørtittel fra den akademiske verden. Og dersom han holder seg til vanlige normer innen akademia, vil vi trolig finne artikkelen på litteraturlista til CICEROs årsrapport. Derfor bør han kunne dømmes til et eller annet.

Men artikkelen er neppe et uttrykk for “subjektiv uredelighet”, for feilene som er begått har trolig ikke skjedd med overlegg. Imidlertid er dette en publisering som må dømmes til å stå i klar kontrast til standarden for en god vitenskapelig praksis. Presterud har med andre ord begått uaktsom uredelighet.

Slik går det dersom man skal følge oppskriften til UVVU. Man kunne til og med utsette UVVU for UVVUs bedømmelseskriterier. Da har man heller ingen annen mulighet enn til å konkludere at UVVUs Lomborg-dom står i klar kontrast til enhver standard for god vitenskapelig praksis! Man kunne avvise Lomborg-dommen for å være så tøvete at den ikke fortjener noe oppmerksomhet. Men til det er den faktisk for alvorlig i sin konsekvens.

Tilbake til Presterud: Burde han anmeldes til Kaisers forskningsetiske komité NENT? Siden Kaiser støtter Lomborg-dommen burde han jo dermed også kunne bidra til å få Presterud dømt. Men de fleste skjønner vel forhåpentligvis at en forskningsetisk komité ikke bør trekkes inn hver gang en forskers konklusjoner blir gjenstand for innvendinger i en meningsutveksling.

Vi er dessuten ikke så naive at vi tror at andre forskere vil bli gjenstand for Lomborg-prosesser enn dem som kommer med konklusjoner på tvers av rådende konvensjoner. Og sistnevnte kategori forskere er dem som aller minst fortjener å bli utsatt for den slags kvasivitenskapelige hekseprosesser. Det er verken vitenskapen eller samfunnet tjent med.

Vi synes det er lite oppløftende at Lomborg-dommen i Norge støttes av de to nevnte personer i framstående posisjoner innen vitenskapens høyborg. Og vi synes det er grunn til å se den norske omfavnelsen av denne dommen i lys av vilkårene for uavhengig og kritisk miljøforskning som ellers også er altfor dårlige.