Gjør om dine gamle bananskall og gårsdagens middagsrester til biogass. Det høres ut som en vinn-vinn-situasjon for både deg og miljøet. Du trenger ikke å føle deg skyldig for å ha kokt for mye pasta, og bruk av biogass reduserer CO₂-utslippene når det erstatter fossilt brensel.

Men en ny studie fra NTNU viser at det ikke er så enkelt.

For første gang har forskere sammenlignet fordelene ved å gjenvinne matavfall mot fordelene ved å hindre sløsing. Forskningen viser at forebygging av sløsing gir de beste resultatene.

Flere fordeler

Det gir større energigevinst å oppmuntre folk til å jobbe hardere for å kutte matavfallet sitt i stedet for å samle inn matavfall og gjøre det om til biogass.

Å redusere matavfallet bidrar også til å redusere bruken av fosfor, et stadig sjeldnere plantenæringsstoff som er en viktig del av gjødsel. Dette er viktig fordi en tredel av all mat som produseres globalt, ender som avfall.

– Arbeidet vårt viser at vi bør prioritere å forebygge matavfall. Vi sparer mest gjennom en kombinasjon av forebygging og gjenvinning, sier stipendiat Helen Hamilton ved NTNU.

«Best før» og «holdbar til» forvirrer

Hamilton og kollegene ved Program for industriell økologi brukte Norge som en casestudie for å vurdere kostnadene og fordelene ved å resirkulere matavfall målt opp mot det å hindre det.

Gruppen så på det de kalte «unødvendig matavfall», eller mat som burde vært spist, men som av ulike grunner ender som avfall. Begrepet omfatter ikke uunngåelig matavfall, slik som bein, skjell, skrell og kaffegrut.

Da de så over alle segmentene av matproduksjon og matforbruk, viste det seg at 17 prosent av all mat som ble solgt, ble kastet. Mesteparten kastes av forbrukere, blant annet på grunn av forvirringen som skyldes merking, skriver forskerne.

Problemet er forskjellen mellom «best før» og «holdbar til».

– Forbrukerne tar ofte feil av datostemplingen. «Holdbar til» brukes for lett bedervelige varer som utgjør en risiko for menneskers helse hvis den blir konsumert etter en viss periode. «Best før»-datoen indikerer bare at kvaliteten på maten reduseres, men ikke sikkerheten, skriver Hamilton og kollegene.

– Dette gir en betydelig mengde matavfall på husholdningsnivå.

Fosfor, det oversette næringsstoffet

Forskergruppen har også sett på hvordan matavfall berører fosforbruket i landbruket.

Fosfor, som i hovedsak kommer fra fosfatholdig stein, er nemlig en begrenset ressurs som primært er konsentrert i geopolitisk ustabile regioner, inkludert Marokko og Vest-Sahara. Det er et grunnstoff, så det kan ikke skapes. Det er også absolutt nødvendig for matproduksjonen, og kan ikke erstattes av noe annet.

En doktorgradsavhandling fra Linköping universitet i Sverige i 2010 viste at veksten i den globale befolkningen, kombinert med økt matetterspørsel, vil føre til en økning i fosforetterspørselen med 50–100 prosent innen 2050.

Forskergruppen sammenlignet hva som skjer med fosforbehovet hvis vi kan unngå matavfall og om vi resirkulerer det.

Det viste seg at Norges behov for å importere fosfor går ned med 14 prosent dersom sløsingen stanser.

Hvis alt matavfallet isteden blir gjort om til biogass, vil behovet for å importere fosfor også gå ned med seks prosent. Men dette er et teoretisk maksimum, og vil bare være sant hvis absolutt alle rester fra biogassbehandling går tilbake til jordbruksjord som gjødsel. Det er ikke praksis i dag.

– Dette gjenspeiler ikke på noen måte en sannsynlig fremtid. Bare minimale mengder av matavfallet som produseres i dag går tilbake til jordbruksjord, sier Hamilton.

Referanse:

Hamilton mfl: Assessment of Food Waste Prevention and Recycling Strategies Using a Multilayer Systems Approach. Environmental Science and Technology, oktober 2015, doi: 10.1021/acs.est.5b03781. Sammendrag