Grenlandsfjordene i nedre del av Telemark er ett blant mange eksempler på at forurensede sedimenter er et stort miljøproblem i Norge.

Det finnes sedimenter med mye miljøgifter i mer enn 100 havne- og fjordområder langs norskekysten.

I 31 av dem er forholdene så ille at matmyndighetene har gitt kostholdsråd om at fisk og skalldyr ikke bør spises for ofte.

Regjeringen utpekte i 2006 17 områder hvor det haster aller mest å få gjort noe. I flere områder, som i havnene i Oslo og Hammerfest, er tiltakene allerede i gang. 

Utslippene redusert

De første rensetiltakene i Grenlandsfjordene kom allerede i 1975, da dioksinutslippene fra Norsk Hydros magnesiumfabrikk på Herøya ved Porsgrunn ble redusert fra kilonivå til cirka 100 gram i året.

Deretter har utslippene blitt redusert en rekke ganger, helt til de ble presset ned til to gram i året i 2000. I 2002 ble fabrikken for øvrig nedlagt på grunn av konjunkturene.

Men til tross for at utslippene har stanset, er dioksininnholdet i fisk og skalldyr i Frierfjorden og ut i Langesundsbukta fortsatt så høyt at Mattilsynet helt eller delvis fraråder konsum.

Lagret

– Miljøverndepartementet spådde i 1990 at alle kostholdsråd for Grenlandsfjordene skulle kunne oppheves innen år 2000. Men på den tiden var det ingen som visste nok om hvordan dioksiner og andre miljøgifter sprer seg i naturen.

– Sammenhengene var mye mer kompliserte enn man trodde, forklarer forskningsleder Kristoffer Næs ved NIVAs Seksjon for miljøgifter i marint miljø.

Det viste seg nemlig at dioksinet fra magnesiumfabrikken delvis ble lagret i sedimentene i fjorden, og at miljøgiftene fant veien derfra og inn igjen i både bunnlevende organismer og fisk.

– Sedimentene gikk fra å være en mottaker til å bli en sekundærkilde til forurensning, forklarer Næs.

Han tilføyer at utslippene fra Herøya har vært lovlige, men da Norsk Hydro etablerte magnesiumfabrikken i 1951 var det ikke vanlig å tenke på miljø.

Fjordsystemet blir modellert

De reduserte utslippene fra Herøya førte ikke til at innholdet av miljøgifter i fjordsystemet ble redusert tilstrekkelig. NIVA formulerte derfor et forskningsprosjekt som gikk ut på å lage en helhetlig modell av «dioksinflyten» i Grenlandsfjordene.

Prosjektet fikk det beskrivende navnet DIG (Dioksiner i Grenland).

– Det ga oss mulighet til å drive grunnleggende forskning samtidig som forskningen anvendes direkte til problemløsning, forteller Næs.

I DIG-prosjektet lagde forskerne en databasert modell av Grenlandsfjordene. Modellen gjorde det mulig å studere hvordan dioksiner vandrer gjennom systemet, fra de primære utslippene til vann og ned i sedimentene, og derfra videre til bunnlevende organismer og frittsvømmende fisk og skalldyr.

Modellen gir nåtilstanden og simulerer samtidig langsiktige virkninger av tiltak. Data fra den langsiktige overvåkingen gjør at modellen kan kalibreres. Det er lagt vekt på at modellen skal være så forvaltningsrettet  som mulig.

– Vi kan blant annet bruke modellen til å forutsi hvor mye som må renses opp for å få effekt, til å forutsi hvilke konsekvenser lokale og regionale tiltak vil ha for konsentrasjonen av dioksiner i for eksempel torskelever og til å illustrere endringer i forurensningstransporter.

– På den måten kan vi teste mange alternativer før de blir gjennomført i praksis, forklarer Næs.

Verktøy

NIVA-forskerne har også gått videre og utviklet modellkoden SedFlex. Det er et generelt modellverktøy og en videreføring som kan tilpasses nær sagt alle fjorder og vannsystemer, og som kan brukes til å analysere flyten av både dioksiner og andre miljøgifter.

De sterkt forurensede Grenlandsfjordene er dermed blitt brukt til å utvikle modeller som kan gjøre også andre fjorder, havneområder og innsjøer renere.

Modellforsøkene tyder på at fisk og skalldyr i Grenlandsfjordene vil inneholde for mye dioksin helt fram til 2050, hvis naturen blir overlatt til seg selv.

– Hvis myndighetene synes at det er uakseptabelt, må det settes inn tiltak for å fremskynde forbedringsprosessen. Den endelige beslutningen om hvilke tiltak som skal gjennomføres i denne regionen, blir antakelig tatt innen 2010, sier Næs.

Det pågår nå stor forskningsaktivitet for å ha et godt beslutningsgrunnlag for dette.

Fremtidsvisjonen

NIVAs fremtidsvisjon er at alle vannressurser i Norge – fjorder, havneområder, innsjøer og elver – skal inneholde så lite miljøgifter at det ligger godt under grenseverdiene.

Da kan det være at man blant annet må få slutt på den sekundære spredningen av miljøgifter fra sedimenter, for eksempel ved å tildekke eller fjerne sedimentene.

Det har allerede vært gjennomført en del prosjekter i Norge med opprydding av såkalte “hot spots” med spesielt høye giftnivåer, men den virkelig store oppryddingen på regionalt eller nasjonalt nivå er ikke påbegynt.

– Her er det mange utfordringer både med hensyn til kost-/nyttevurderinger, logistikk og ikke minst at tiltakene ikke skal gi uønskede økologiske konsekvenser.

– Vi kommer bare i mål med dette hvis forvaltningen har et mest mulig kunnskapsbasert grunnlag for å fatte beslutninger. NIVAs oppgave er ikke å fatte beslutninger, men å gi råd slik at forvaltningen kan formulere realistiske og gjennomtenkte mål, sier Næs.