Undersøkelser i lite påvirket miljø i nordområdene kan påvise miljøgifter fra fjerne forurensningskilder. Hvis langtransport lar seg påvise, har norsk miljøforvaltning et ekstra kort i ermet når internasjonale reguleringer av miljøgiftene skal diskuteres. Foto: IdaB COPOL/Polaråret
Bakgrunn:
Forskningsrådets konferanse «Klima for miljøforskning – Miljø 2015-konferansen II» arrangeres i Oslo 16.–17. februar 2010.
Dette er den andre konferansen i regi av Miljø 2015-programmet med ca 200 deltakere fra forskning, forvaltning og organisasjoner.
Persistente organiske forbindelser
Persistente organiske forbindelser ( P ersistent O rganic P ollutants, POP) er kjemiske stoffer som er tungt nedbrytbare i naturen, som akkumuleres i næringskjeden, og som til dels er meget giftige.
POPer kan transporteres med luft- og havstrømmer over store avstander og påvirke natur og mennesker langt unna forurensingskildene.
Generelt er de alvorligste virkningene av POPer knyttet til nedsatt immunforsvar, nedsatt reproduksjonsevne og atferdsforstyrrelser (blant annet nedsatt læringsevne).
I den senere tid har man fastslått at POPer også påvirker kroppens hormonbalanse. Dette gjelder like mye mennesker som dyr og er kanskje spesielt bekymringsfylt i forhold til hvordan dette vil påvirke kommende generasjoner.
Polybromerte difenyletere, forkortet PBDE, hører til stoffgruppen som kalles bromerte flammehemmere.
Dette har vært en av de mest omdiskuterte «nye» miljøgiftene det siste tiåret.
I 1998 begynte norske forskere arbeidet med å utvikle analysemetoder og kartlegge PBDE i norsk natur.
Etter seks år var det første forbudet i EU et faktum, og to år senere var stoffet PentaBDE tatt inn i Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forbindelser (se faktaboks).
Konvensjonen skal beskytte mennesker og miljø mot persistente miljøgifter som kan langtransporteres i vann eller luft, og som hoper seg opp i næringskjeden.
– Dette eksempelet viser at et lite land kan nå langt bare man har god nok kunnskap i ryggen, mener prosjektleder Christian Dons i Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF).
Tidkrevende prosesser
- Selv et lite land som Norge kan komme langt i internasjonale forhandlinger med god kunnskap i ryggen, mener Christian Dons.
Sammen med seniorforsker Martin Schlabach ved NILU (Norsk institutt for luftforskning) skal Dons innlede om utfordringer knyttet til miljøgifter under Forskningsrådets miljøforskningskonferanse i Oslo i dag.
De to vil bruke de polybromerte difenyleterne som eksempel når de viser hvordan forvaltning og forskere jobber med miljøgifter. Disse stoffene ble fra 1970-tallet brukt som flammehemmere, blant annet til tekstiler og plastmaterialer.
Fra slutten av 1990-tallet økte oppmerksomheten om de bromerte flammehemmerne.
– Arbeidet med miljøgifter tar lang tid. For å vinne fram internasjonalt må dokumentasjonen om spredning og effekter være solid. I tillegg jobber forskning og forvaltning mot sterke økonomiske krefter i slike saker.
– Kjemiprodusentene har ofte brukt store ressurser på produktutvikling og produksjonsfasiliteter, og vil derfor tjene penger på produksjonen sin så lenge som mulig, mener Schlabach.
Han får støtte fra Dons:
– Det er lang vei fra mistanken om at et stoff er en miljøgift, til man har en faglig robust dokumentasjon for stoffet.
– I tillegg må behovet for tiltak modnes internasjonalt, og det må dokumenteres at det finnes erstatningsstoffer som har de riktige tekniske egenskapene og ikke medfører store ekstrakostnader for produsentene, sier Dons.
Nordområdene som argument
– Norge fungerer som vaktbikkje i forhold til overvåking av miljøgifter i nordområdene, mener Martin Schlabach.
Begge trekker også fram miljødata fra nordområdene som vektig argument ved internasjonale politiske prosesser om miljøgifter. De senere årene har det vært mye fokus på langtransport av miljøgifter til nordområdene, og særlig Svalbard.
– Situasjonen har gitt Norge et internasjonalt ansvar som ligner på en vaktbikkjefunksjon. Når vi påviser miljøgifter i konsentrasjoner langt høyere enn hva man forventer i et slikt uberørt område, dokumenterer vi at miljøgiftene langtransporteres.
Annonse
– Dermed skaffer vi gode argumenter for at også andre land må sette i verk tiltak som monner for å begrense spredning av de ulike miljøgiftene, mener Schlabach.
