Nå studerer en gruppe forskere hva som skjedde da isen smeltet, og innsjøene tappet voldsomme mengder ferskvann ut i polhavet.

- De bredemte innsjøene i Russland var større enn de største innsjøene vi kjenner i dag, sier forsker Eiliv Larsen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Larsen leder det store polarårprosjektet SciencePub, som undersøker naturlige klimaendringer i Arktis og menneskenes tilpasning til disse forandringene.

Breer i bevegelse

- Hele dreneringssystemet i Russland er reversert flere ganger i løpet av de siste 130.000 årene. Den tunge iskappen over landmassene i nord demte opp sjøer og tvang de store elvene Dvina, Mezen, Pechora og Vychegda sørover til det Kaspiske hav, til Svartehavet og videre til Middelhavet, forteller Larsen.

Men brekanten i nord var i bevegelse, iskappen varierte i utbredelse, snart rykket den østover, snart smeltet den tilbake. Så fort proppen gikk når isen smeltet, fosset
vannet fra de mektige innsjøene ut i Karahavet og Hvitehavet. Samtidig steg havet.

Samlet sett fikk de dramatiske endringene stor betydning for klimaet og havsirkulasjonen i Barentsregionen. I SciencePub forsøker forskerne å finne svar på hvor det skjedde, når og hvor ofte.

Graver seg ned

- Vi drar inn med bil og båt langs store elver og dalfører, forteller lagleder og forsker Maria Jensen ved NGU.

- I kyst- og elveskjæringer studerer vi lagrekkefølgen av sedimentene som er avsatt. Det er her, i transporten av leire, silt og sand ut i det marine systemet, vi finner spor etter de store hendelsene, påpeker hun.

I en skjæring ved elva Vychegda noen kilometer fra landsbyen Ust Nem i Komi-republikken, graver forskere fra Norge,

Danmark, Russland og Tyskland seg
bokstavelig talt ned i lagene som er avsatt gjennom siste istid.

NGU-geolog Astrid Lyså forklarer: - Vi spar vekk det ytterste laget for å finne uforstyrrede sedimenter. Så renser vi snittet, måler, dokumenterer og beskriver strukturer i hvert enkelt lag. Vi tar også prøver for å datere lagene ved hjelp av luminecens, en metode som avslører når for eksempel et
sandkorn sist ble eksponert for lys.

Leser historien

Ved å granske et gitt snitt kan forskerne blant annet avdekke hvilken type avsetninger som finnes i området. Det kan være morene, torv, myr, eller avsetninger fra hav, elver og bresjøer. I tillegg finner forskerne ut i hvilket miljø disse sedimentene er avsatt; i dypt, stille eller grunt vann, under is eller av vind?

Dermed kan de faktisk lese historien til en bredemt innsjø ved å studere lagpakken de har gravd fram med spade, skrape, kniv og mureskje.

Og det er nettopp det de gjør her ved Ust Nem. Her har det etter alt å dømme vært to bresjøer. Flammemønstre og rester av
oppknust leire i sedimentene tyder blant annet på et kraftig økt poretrykk og at denne sjøen er tappet svært raskt.

Et stort puslespill

Samtidig undersøker forskerne landskapet rundt elva. De leter etter gamle raviner og mindre dalsøkk som kan forklare dreneringssystemet.

Etter bare et par timers kjøring og en del vandring i skogen, finner de flere små daler som drenerer inn mot dagens
elveløp.

Slik faller bitene i puslespillet gradvis på plass:

- Når vi setter alt dette sammen, ser vi detaljene i og rundt de enorme innsjøene som flere ganger drenerte de russiske elvene sørover, og som innimellom tømte seg i polhavet når isen smeltet, fastslår forsker Eiliv Larsen.