I en hundreårs periode fra slutten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet ble henimot 140 mennesker formelt anklaget for en eller annen form for ulovlig trolldomskunst i hele Finnmark. Over 90 mennesker ble funnet skyldig i alvorlig trolldomskriminalitet og fikk lovens strengeste straff; henrettelse på bålet.

Rundt halvparten av disse menneskene, de aller fleste vanlige norske kystkvinner, fikk sin dødsdom forkynt i selve Vardø.

Heksejakten forløp i intervaller. Store kjedeprosessene med massehenrettelser fant sted i 1621, på 1650-tallet og vinteren 1662/63. Det er ikke tvil om at hele befolkningen ikke bare i Vardø, men i hele Øst-Finnmark kom i direkte eller indirekte berøring med heksehysteriet.

Når rettsvesenet i Vardø avsa flere dommer i trolldomssakene enn ellers i regionen, har det nok sammenheng med nærheten til administrasjonsstedet, og med Vardø som sentrum for myndighetsutøvelse. Myndighetene må ha følt trusselbildet sterkest her, i sine umiddelbare nærområder.

Men ser man nøyere på hjemsted, kom det faktisk flere hekser fra Vadsø-området (Andersby, Vadsø og Ekkerøy) enn fra Vardø og Kiberg. Flere av disse har imidlertid blitt fraktet til Vardø og fikk sine saker pådømt der.

Paradoksalt nok er det faktisk er ingen fylker i Norge som har så god rettskildedekning på 1600-tallet som Finnmark. Den uvanlig rikholdige kildesituasjonen er selvsagt en av grunnene til at vi kan dokumentere så mange trolldomssaker fra Finnmark.

Det er likevel ingen tvil om at Vardøhus, som fylket het på 1600-tallet, har vært utsatt for uvanlig omfattende og harde forfølgelsesbølger.

Disse prosessene er blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger.

Sankthansaften i 1662

Åpningen av minnestedet finner sted omtrent 350 år siden det verste utslaget av denne typen menneskeforfølgelse fant sted. 31 kvinner, blant dem noen småpiker under 12 år, kom for retten i løpet av noen få måneder i 1662/63. Av disse ble 18 kvinner brent, mens tre ble torturert i hjel før domsavsigelse

Blant de mange tragiske skjebnene kan vi trekke fram ungjenta Mari Olsdatter som kom fra Vadsø. Om henne opplyses det at hun var 12 år gammel. Hennes tilståelse gikk ut på at hun hadde feiret Sankthansaften på heksefjellet Domen i 1662 sammen med Satan selv og en rekke andre trollfolk.

Festen denne Sankthansaften inkluderte en omvisning i helvete. I svovelpølen var det Satan som sto for omvisningen. Han viste trollkvinnene plassens “beskaffenhet og herligheter”, som det heter i rettspapirene. En av disse ”herlighetene” var et stort kokende vann dypt nede i en dal. Her lå det mange mennesker og jamret seg som katter, forklarte Mari under rettsavhøret.

Gjennom Maris historie fikk retten navnene på flere andre kvinner i lokalmiljøet som hadde deltatt under besøket i helvete. Etter å ha gjort seg kjent i den ”slemme” Satans bolig, var det midtsommerfest på Domen.

Også denne gangen var Satan gildets midtpunkt. Oppe på fjellknausen i den lyse sommernatta spilte han opp til ringdans på sin røde fiolin. Under rettsmøtet i Vadsø beskrev Mari nøye hvem som holdt hverandre i hånden under dansen. Etter dansen skjenket Satan øl til kvinnene av ei sølvskål.

Sankthansaften på Domen i 1662 ble avrundet ved at Satan fulgte hver enkelt kvinne til sine hjem i Andersby, Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø. Maris tilståelse omkring hvem som hadde deltatt på heksesabbaten med Satan, førte til dødsdom over flere navngitte kvinnene.

Aktor i saken, kongens fogd Nils Sørensen Fiil, ville også brenne ”trollungen” Mari Olsdatter for hennes omgang med ”Fandens konster”. Hjemmetinget fulgte ikke opp aktoratets tilråding om dødsdom, men anket saken til lagmannen.

De begrunnet anken med at Mari bare var et umyndig lite barn som ikke hadde komme til skjells år og alder og viste til at hun var ganske ”wankundig”. Lagmannen dømte Mari til et forbedringsopphold ved barne- og tukthuset i Bergen. Hun var altså blant mindretallet av de som ikke ble brent under Norges verste hekseprosess i 1662/63.

Steilneset – rettersted og minnested

Kildene er rike og detaljerte når det gjelder tid og sted for saksbehandling og dom, men de oppviser en talende taushet når det gjelder opplysninger om sted og konkret tidsangivelse for brenning av dømte trollfolk.

Det er grunn til å understreke at retterstedet, og nå heksemonumentet, Steilneset, aldri er nevnt direkte med et eneste ord som sted for brenning av trollfolk. I et tilfelle fra mars 1663 blir Stegelsnes nevnt som samlingssted for en gruppe trollkvinner.

Men vi har altså ikke konkret samtidsdokumentasjon omkring stedet hvor trollfolk faktisk ble brent i Vardø. Ved domsavsigelse på hjemmetinget i Vardø heter det fra tid til annen at vedkommende ”ble utført til ild og bål”. Ønske om å få foretatt arkeologiske undersøkelser har så langt ikke gått i oppfyllelse.

Uansett så har stedet for heksebrenning i Vardø ligget i nærheten av festningen, og høyst sannsynlig er det tale om Steilneset rett på andre siden av det gamle festningsverket.

Minnestedet åpnes offisielt i dag. Etter avdukningen av kunstverket er det omvisning i den 125 meter lange minnehallen hvor hver enkelte av de dømte har fått sin minneplate. Begivenheten avrundes med en minnestund i Vardø kirke.