Toppen av Mount Everest er 8.849 meter høy. Å bestige Mount Everest eller andre så ekstreme fjelltopper uten medbrakt oksygen, ble lenge sett på som nær umulig. 

Oksygenmålinger gjort på lavere høyder tydet på at kroppen ikke ville taklet de lave nivåene som fantes høyere opp, ifølge denne studien fra 1983.  

På 1960-tallet ble det hevdet at atmosfæren på Mount Everest var så tynn at et menneske vil dø eller raskt få alvorlig hjerneskade, ifølge National Geographic. 

– Oksygentrykket på toppen av Mount Everest er bare en tredjedel sammenlignet med her nede, sier Erik Sveberg Dietrichs til forskning.no. 

Han er lege, forsker og forfatter og har tidligere skrevet om hvordan kroppen reagerer på ekstreme miljøer.  

Tunge oksygen-apparater

De første britiske ekspedisjonene på 1920-tallet som prøvde å nå toppen, hadde medbrakt oksygen. Dette var svært tunge og uhåndterlige apparater, men legen og forskeren Georges Dreyer mente at det ikke ville vært mulig uten, ifølge denne forskningsartikkelen fra 2009.

Det ble kalt «english air», og oksygenet skulle gjøre det mulig å komme seg mye raskere og sikrere opp fjellet. 

Disse ekspedisjonene klarte ikke å komme seg opp og ned - det skjedde først i 1953 da Tenzing Norgay og Edmund Hillary nådde toppen - med oksygen. 

De første uten medbrakt oksygen

På toppen av Mount Everest er det et ekstremt miljø, men det har vist seg å være mulig å komme opp dit uten medbrakt oksygen.

De første som klarte det, var klatrerne Reinhold Messner og hans klatrepartner Peter Habler i 1978. De beviste at det var mulig, selv om det er en ekstrem påkjenning for menneskekroppen. 

Siden 1978 er det bare rundt 211 mennesker som har klart å klatre Mount Everest uten oksygen, ifølge klatreren Alan Arnette. 

Mellom 2000 og 2023 var det 88 klatrere som prøvde å nå toppen uten oksygen, og 28 døde, ifølge hans oversikt. Til sammenligning var det 4.832 som nådde toppen med oksygen i den samme tidsrommet, og 60 dødsfall. Da er ikke sherpaene inkludert, ifølge Arnette.

Til topps to ganger på en uke uten oksygen

En av dem som har nådd toppen uten oksygen, er Killian Jornet, en spansk klatrer som er bosatt i Romsdalen. Han var på toppen uten oksygen to ganger i løpet av en uke i 2017. 

Og nå skal Frank Løke prøve seg som første nordmann. 

Men hva utsetter han egentlig kroppen for i så ekstrem høyde? 

Det kan få både akutte og mer langsiktige konsekvenser. 

Noen takler høydesyke bedre enn andre

Høydesyke er den mest kjente effekten av høyde. De aller fleste mennesker opplever dette når de beveger seg over 2.500-3.000 meter, men det er store individuelle forskjeller. 

Noen blir nesten ikke syke, mens andre får alvorlige symptomer relativt fort. 

– Kvinner fungerer litt kanskje bedre enn menn, og det er indikasjoner på at folk som er i god fysisk form, takler det litt dårligere, sier Dietrichs.

Men det viktigste er genetiske og individuelle forskjeller, som du kan lese mer om i denne saken på forskning.no. 

Når det er mye mindre oksygen, må kroppen kompensere. 

– Det merker oksygensensorer i kroppen, og da sendes det signaler til hjernen som responderer ved å få oss til å puste fortere. 

Dette utløser en hel rekke mekanismer i kroppen, og vi skal komme tilbake til hva som skjer når man er akklimatisert - altså blir vant til høyden.

Høydesyke blir generelt bedre etter noen døgn, etter hvert som kroppen blir vant til høyden. 

Fikk plager på togreise

Erik Dietrichs forteller at han har opplevd høydesyke etter rask oppstigning til 5.000 meter over havet på den høyestliggende jernbanen i verden, som er på Tibetplatået. Svært mange opplever plager på dette toget. 

– Jeg var ung og naiv, men jeg hadde studert lenge nok til å forstå hva som skjedde. 

– Jeg våknet midt på natten og kaldesvettet, og var generelt ute av det. 

Dette er akutt høydesyke, hvor symptomene kan være hodepine, mageproblemer, forvirring, søvnproblemer og andre plager. 

Han forteller at han prøvde å inhalere oksygen rett fra ventilene som finnes på det spesielle oksygen-systemet som er på dette toget, på grunn av tilreisende folk som ikke er tilpasset denne høyden. 

Dietrichs forteller også hvordan han merket at utholdenheten var veldig redusert ved fysisk aktivitet, for eksempel ved å klatre mange trappetrinn opp til Potala-palasset i Lhasa i Tibet. 

Og dette er altså en forsmak på hva klatrere møter langt høyere opp, der hvor det er langt mindre oksygen. 

Livstruende hjerne- og lungeødem

De farligste kroppsreaksjonene som folk som ferdes i høyden møter på, er hjerne- og lungeødem.

Mer alvorlige varianter av høydesyke kan utvikle seg til disse svært farlige tilstandene, som kan være dødelige i løpet av kort tid. Ved lungeødem blir lungene fylt med væske som hindrer at pusting fungerer ordentlig. Typiske symptomer er kortpustethet og hoste. 

Det har høy dødelighet, anslått til rundt 50 prosent hvis det ikke kan behandles eller ikke er mulig å komme seg lavere ned, ifølge denne studien fra 1990.

Ved hjerneødem blir hjernen fylt med væske, og trykket inne skallen øker. Dette skaper store, kognitive problemer, tap av bevissthet og blødninger i for eksempel øynene. 

– Det er veldig dramatisk. Man kan bli tullete og forvirret, og da må du reddes av de rundt deg. 

Det har også svært høy dødelighet. Hvis denne formen for hjerneødem utvikler seg, kan det føre til død innen 24 timer dersom det ikke behandles, ifølge oppslagsverket NCBI. 

Må komme seg lenger ned – eller ha et kammer

Begge disse formene for høydesyke kan slå til mye lavere ned enn de ekstreme høydene som Everest-klatrerne har vært på. Allerede fra 3.000-4.000 meter kan det være dødelig, selv om det skjer sjelden. 

Sykdommene har en enkel behandling: Nemlig å komme seg raskt ned til lavere høyder. 

– Hvis det ikke er mulig, kan man bruke et oppblåsbart trykkammer. 

Det er altså et trykkammer som man kan øke trykket i med en pumpe, slik at kroppen får litt bedre forhold å jobbe under. Det har samme effekt som å flytte seg ned fjellsiden mellom 1.000-3.000 meter umiddelbart, forteller Dietrichs. 

Men det skjer også mer langsiktige endringer, som henger sammen med tilpassing til høyden. 

Beinmargen produserer et hormon

Det vanlige er å ta det rolig, slik at klatrerne stiger rundt 300 høydemeter opp hver dag når de er over 3.000 meter over havet. 

De klatrer gjerne høyere opp enn 300 høydemeter hver dag, men så returnerer de ned for å sove. Resultatet er at de sover på 300 høydemeter høyere hver dag. Dermed gir de kroppen tid til å tilpasse seg.

Noe av reaksjonen på de lave oksygennivåene er at beinmargen begynner å produsere hormonet erytropoietin, bedre kjent som EPO, forteller Dietrichs.

EPO stimulerer beinmargen til å lage mer røde blodlegemer, slik at blodet kan holde på mer oksygen. Mer oksygen i blodet betyr større fysisk kapasitet.

Det er også grunnen til at idrettutøvere  kan trene i høyden for å få bedre utholdenhet. 

Dette er en tilpasning som kroppen gjør av seg selv for på fungere bedre, men den er ikke fri for ulemper.

Blodet forandrer seg

– Mer røde blodlegemer gjør at blodet blir mer tyktflytende, noe som kan øke risiko for slag og blodpropp. 

Men akklimatisering er altså nødvendig for å kunne klare seg på ekstreme høyder, selv om det er mange forskjellige ideer om hvordan man skal gjøre det. 

LES OGSÅ

Flere enn før når toppen av Mount Everest

Når begynte moderne mennesker å jakte og leve i høyfjellet?