Mount Everest er toppen av verden, og relativt ugjestfritt. Mange har dødd i forsøket på å klatre helt opp. Men de siste årene har det blitt litt lettere å klare det, viser en ny studie. Forskere peker på tau, erfarne guider og værmeldinger som grunner til det.
Mount Everest er toppen av verden, og relativt ugjestfritt. Mange har dødd i forsøket på å klatre helt opp. Men de siste årene har det blitt litt lettere å klare det, viser en ny studie. Forskere peker på tau, erfarne guider og værmeldinger som grunner til det.

Flere enn før når toppen av Mount Everest

Dobbelt så mange som for et par tiår tilbake lykkes i å nå toppen av verden, finner forskere i ny studie.

Publisert

Mount Everest er Nepals stolthet, og et symbol på selvrealisering for de aller tøffeste. De samme ville nok tenkt at Jotunheimen er for pyser.

Hvis du ikke er i virkelig god form og ekstremt motivert, er det kanskje best å holde seg unna verdens høyeste punkt. Så langt har mer enn 300 personer dødd når de har forsøkt, ifølge Wikipedia.

Men, forskerne bak en ny studie vil ha det til at prøvelsen for hardhauser har blitt litt mer overkommelig.

Flere klarer turen - og litt færre dør

Den amerikanske studien, publisert i tidsskriftet Plos One, viser at sannsynligheten for å nå toppen og å komme helskinnet ned igjen har doblet seg i årene fra 2006 til 2019, sammenlignet med perioden 1990 til 2006.

I den tidligere perioden lyktes omtrent én tredjedel. I den siste perioden lyktes to tredjedeler, ifølge en pressemelding.

Forskerne har basert studien på personer som forsøker å nå toppen av Everest for sin første gang.

Det var også en økning i hvor mange som totalt ga Mount Everest et forsøk - vellykket eller ikke. I alt var det i den første perioden rundt 2200 som forsøkte for første gang. Det hadde økt til 3600 i den siste.

Men – selv om sannsynligheten for å lykkes har økt, er risikoen for å dø på veien høy. Den er på rundt én prosent, sammenlignet med 1,6 prosent i perioden 1990 til 2006.

Men hvorfor er det lettere nå enn før å klatre på verdens tak?

Professor med en småsprø idé

Under et foredrag med Reinold Messner fikk professor emeritus ved University of Washington, Raymond Huey, en litt småsprø idé til evolusjonsbiolog å være.

Messner var i 1978 en av de første som besteg Mount Everest uten ekstra oksygentilførsel.

– Jeg lurte på om det var mulig å benytte analytiske teknikker fra evolusjonsbiologi og epidemiologi til å vurdere hva som er trygt og utrygt på fjellklatringer i Himalaya, forklarer Huey i pressemeldingen.

Et godt stykke fra Hueys egentlige fagfelt, altså.

Med seg på laget fikk han tre statistikere. En av dem heter Richard Sainsbury. Han har tidligere bidratt til å etablere en database med statistikk for forsøk på bestigning av Mount Everest, samt hundrevis av andre fjell i Himalaya. Dataene strakk seg tilbake til 1905.

Sikkerhetstiltak og erfarne klatrere

Evolusjonsbiologen ville at studien skulle bidra med nyttig informasjon om hvordan turen til Everest blir litt tryggere. Og forskerne finner sammenhenger de mener forklarer hvorfor flere når toppen nå, sammenlignet med situasjonen for et par tiår siden.

Sikkerhetstiltakene har rett og slett blitt bedre. Flere benytter seg av kommersielle ekspedisjoner, som ofte er ledet av erfarne fjellklatrere. Dessuten har festede tau blitt mer brukt de senere årene - positivt fordi det er lettere å unngå fall når man har et tau å holde i, poengterer forskerne.

Og til slutt peker forskerne på mer forutsigbare værmeldinger. Det er altså lettere enn før å legge opp til en ekspedisjon hvor man ikke møter på en katastrofal snøstorm.

Færre snur før de har kommet til topps, men fortsatt er det like mange som dør. Hvorfor synker ikke dødstallene også?

De siste årene var over halvparten av klatrerne 40 år gamle, eller mer. Og studien viste at personer med høyere alder også hadde noe økt risiko for å dø. Men det betyr ikke at godt voksne er dømt til å mislykkes. Et godt eksempel på det til slutt i artikkelen.

Høydesyke kan føre til død

Hvorfor er det egentlig så farlig å bestige verdens høyeste fjell, så lenge man har riktige klær og nok energi?

Ett av problemene er høydesyke. Det kommer av lavere oksygentrykk i høyden, skriver Norsk Helseinformasjon. I 2017 skrev forskning.no en artikkel om hvorfor noen er mindre utsatt enn andre for høydesyke.

Overraskende nok skal ikke fysisk form spille noen særlig rolle. Genetikk er den viktigste faktoren, tror forskere. Høydesyke arter seg litt som fyllesyke, ifølge Sven Christjar Skaiaa, som kommenterte artikkelen.

– Du blir småkvalm, apatisk, usosial og får vondt i hodet, men jeg har aldri fått alvorlig høydesyke. Disse symptomene må tas som en advarsel, og man skal ikke fortsette oppstigningen før det har gått 24 timer, fortalte han.

Fyllesyke er ubehagelig, men ganske uskyldig. Høydesyke kan bli langt verre, og ende med døden.

– Ved siden av hodepine og oppkast får man gjerne balanseproblemer og redusert bevissthet, som kan utvikle seg til koma og så død, forklarte Skaiaa.

Start med en lavere topp

Huey mener det er lurt å starte forsiktig hvis man tar sikte på å bestige selveste Everest.

– Hvis målet er å øke sjansene for å nå toppen, men også å komme levende hjem, vil det å først teste seg selv på en lavere, men fortsatt høy topp gi viktig innsikt i hvordan man reagerer fysisk og mentalt på store høyder, mener Huey.

Dessuten skal det være en fordel å ikke være eldre enn 45 år. Men ingenting er umulig, sies det.

Blant annet kom en person på 80 år seg helskinnet til toppen og ned igjen. Om 80-åringen klarte seg fordi det har blitt mye enklere å klatre til topps, er riktignok usikkert.

Referanse:

Huey, Raymond B., Carroll, Cody., Salisbury, Richard., Wang, Jane-Ling. (2020). Mountaineers on Mount Everest: Effects of age, sex, experience, and crowding on rates of success and death. Plos One.