Kosmologien ble revolusjonert av Kopernikus i år 1543. For mange er det ikke så kjent, men samme år revolusjonerte Vesalius anatomien med sin bok "De humani corporis fabrica".
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det har kommet innvendinger mot synet på middelalderen som en stillestående tid hvor det skjedde liten utvikling. Innvendingene er sikkert relevante, men oppfatningen av middelalderen som stillestående har sine årsaker. Store deler av vitenskapen ble utført på dogmatisk grunnlag.
Aristoteles, Ptolemaios og Galenos
Aristoteles (384-322 f.Kr.), Ptolemaios (ca 150 e.Kr.) og Galenos (ca 129-200 e.Kr.) er eksempler på autoriteter som var hevet over menneskelige vurderinger. Ptolemaios slo i sitt samleverk “Almagest” (ca 140 e.Kr.) fast at Jorden sto i sentrum av Universet.
Denne oppfatningen sto relativt urokket i 1 400 år, til 1543 da Kopernikus kom med det heliosentriske verdensbilde i “De Revolutionibus Orbium Coelestium”.
På tilsvarende vis hadde Galenos, eller Galen som han også kaltes, en voldsom autoritet innen anatomien. Hans lære dannet grunnlaget for mer eller mindre all offisiell medisinsk viten her i vesten, helt til Vesalius endret dette med sin utgivelse i 1543.
Galenos
Galenos var av gresk herkomst, ble født i Pergamon i Lilleasia og studerte i Smyrna, Korint og Alexandria. Omtrent i år 158 ble han sjefslege for gladiatorene i Pergamon, og dette ga ham muligheten til å studere alle slags sår. Han så på sår som “vinduer inn til kroppen”. Erfaringene ga ham etter hvert muligheten til å advare pasientene sine om trolige utfall av forskjellige operasjoner.
Senere ble Galenos lege for keiserne Marcus Aurelius og Commodus. Det er nettopp disse to keiserne som er med i filmen “Gladiatoren”.
"Galenos lærte mye som gladiatorlege og dissektor."
For å finne ut hvordan mennesker hang sammen, måtte man dissekere dem. Det var Galenos faste overbevisning. Men å dissekere mennesker fikk han ikke lov til, så han måtte nøye seg med dyr (ofte griser og aper). Hans disseksjoner og beskrivelser av disse gjorde ham til den udiskutable autoritet innen anatomi i 1 400 år - helt til Vesalius kom med sitt banebrytende arbeid.
Galenos banebryter i sin tid
Galenos kunne forkaste mange gamle antagelser om kroppen. Én av dem var troen på at arteriene inneholdt luft, noe som stammet fra den hippokratiske skole 500 år tidligere. Denne troen var basert på at arteriene hos døde dyr tilsynelatende var tomme.
Galenos kunne demonstrere at levende arterier inneholdt blod. Feilen hans var at han trodde blodet strømmet fram og tilbake gjennom de samme årene i en slags tidevannsbevegelse. Han viste også at bevisstheten og forstanden hadde sitt sete i hjernen, og ikke i hjertet slik Aristoteles hadde hevdet.
De fire elementer
For Galenos var grunnlaget i all natur de fire elementene: jord, luft, ild og vann (elementene kjenner vi igjen fra Aristoteles og fra dagens astrologi). Alle naturlige gjenstander hadde også fire kvaliteter: varm, kald, tørr og fuktig. Det var også fire legemsvæsker: blod, slim, gul galle og sort galle.
Disse legemsvæskene hørte sammen med bestemte organer og bestemte temperamenter.. Ubalanse mellom temperamentene så han som den direkte årsak til alle sykdommer.
Galen trodde ikke på årepresser (tourniquet) mot blødninger, men argumenterte kraftig for årelatinger. Årelating ble dermed en standard prosedyre for mange sykdommer.
Galens fundamentale prinsipp for liv var pneuma - luft, pust - som senere forfattere knyttet til sjelen. Pneuma Physicon i hjernen tok seg av bevegelser og sansning. Pneuma Zoticon i hjertet tok seg av blod og kroppstemperatur. Leveren tok seg av ernæring og metabolisme.
Annonse
Akseptabel for monoteistene
For Galenos hadde verden én enkelt skaper, noe som senere gjorde ham akseptabel for både kristne og muslimer. I den senere arabiske storhetstid var det få som kjente Galenos og hans verker, men blant de som gjorde det, var kritikk og korreksjoner de rene unntak. Mest kjent av disse er Abd-al Latif al-Baghdadi (død i 1231) og hans undersøkelser av skjelettet.
I den dypt kristne middelalderen var det ikke mye oppmuntring til vitenskapelige undersøkelser. Gud visste best. Trengte man praktisk kunnskap, visste Aristoteles, Ptolemeios og Galenos best.
"Universitetene skapte muligheter for kunnskapsutvikling. Interiør fra det aller første universitetet i Bologna, Italia."
I den tidlige middelalder manglet man dessuten i vest den intellektuelle organisasjon og rikdom man hadde i araberverdenen. Det var først med universitetenes vekst fra slutten av 1100-tallet og introduksjonen av klassikerne i nye oversettelser som satte vestlige lærde i stand til å være på høyde med - og siden passere - sine kolleger i Kairo og Bagdad.
Bacon
Det var noen atypiske representanter i perioden, og den mest kjente er fransiskanermunken Roger Bacon (ca 1212-1292). Han drev vitenskapelig forskning innen en rekke felt, samtidig som han også drev med alkymi og astrologi. Dette manglende skille mellom vitenskap og alkymi kan vi se så sent som hos Newton.
Etter tradisjonen ble de første disseksjonene på et universitet foretatt av Mondino (ca 1275-1327) i Bologna. Til sammenligning døde Dante i 1321. Mondinos bok ble en suksess, men den førte likevel ikke til noen fornyet interesse for disseksjon.
Det skjer først mot slutten av 1400-tallet, da man i Nord-Italia samler, oversetter og utgir Galenos på sitt originale greske språk. Da fant man også ut at de tidligere oversettelsene innholdt alle mulige feil. Først i 1525 var Galenos skrifter i sin helhet (de som hadde overlevd) utgitt på sitt originale gresk.
"Leonardo da Vinci laget anatomiske tegninger."
Leonardo da Vinci
Leonardo da Vinci (1452-1519) begynte omkring 1489 med en serie anatomiske tegninger. Nøyaktigheten i disse overgikk alle tidligere kjente forsøk på å beskrive menneskekroppen.
Annonse
Fram til 1515, da han ble nektet å fortsette av pave Leo 10., foretok han omkring 30 disseksjoner av menneskekropper. Han laget rundt 750 anatomiske tegninger, og de kan tyde på at han var på nippet til å forstå hvordan blodets kretsløp fungerte. Siden Leonardos tegninger ikke ble trykt i samtiden, er det vanskelig å vurdere hans påvirkningskraft på illustrasjonene i datidens medisinske litteratur.
Johann Gensfleisch zum Gutenberg (ca 1397-1468) er kjent som boktrykkerkunstens far og oppfinner. I virkeligheten lå hans fortjeneste mer i hans forening av eksisterende teknikker til en fleksibel, nøyaktig og effektiv produksjon.
Hans berømte 42-linjers bibel, Biblia Latina Vulgata, var et praktverk i to store foliobind på til sammen nesten 1 300 sider. Den ble sannsynligvis ferdig i 1455. Det kan sees som et sammentreff, men det er vel rimeligere å se det som en sammenheng. Renessansens interesse for vitenskap sammenfalt i alle fall med boktrykkerkunstens gjennomslag.
"Gutenbergs videreutvikling av trykkekunsten var svært viktig for kunnskapsutviklingen. Her bilde av hans 42-linjers bibel."
Illustrasjoner i tresnitt
Nå kunne man publisere bøker med illustrasjoner med tresnitteknikken, som var ny i Europa. Naturforskere fikk ikke bare muligheten til en større leserskare, de kunne plutselig også vise hva de så omhyggelig hadde observert.
Den første som skal ha benyttet denne muligheten, var botanikeren Otto Brunfels med trebindsverket “Herbarum vivae eicones” som ble publisert mellom 1530 og 1540.
En annen tysk botaniker, Leonard Fuchs, kom med sin historie om planter, “Historia Stirpium”, i 1542. Med dette verket introduserer Fuchs en ny nøyaktighet både i sine språklige beskrivelser og i avbildningene.
Andreas Vesalius
Og i 1543 kom Vesalius (1514-64) ut med det mest betydningsfulle av alle de tidlige illustrerte vitenskapelige verkene: De humani corpores fabrica..
Vesalius var flamlender og født i Brüssel. Han skal ha lest alle skriftene til Galenos allerede som barn, og begynte sine medisinstudier i Paris i 1533. På den tiden var det vanlig at den som foreleste var en boklærd som fant det under sin verdighet å selv foreta disseksjonen. Det skitne arbeidet ble overlatt til en assistent.
"De humani corpores fabrica libri septem kom som en åpenbaring i 1543."
Annonse
Foreleseren forklarte den menneskelige anatomi mens en assistent pekte på de omtalte områdene i en dissekert menneskekropp. Foreleseren selv satt da ofte skjult bak et forheng, og doserte uten å bry seg om hvorvidt det han foreleste stemte med det assistenten faktisk fant.
Assistenten var sjelden medisinsk skolert, og ville først og fremst unngå å fornærme foreleseren. Dette var ikke en metode som var egnet til å avsløre gamle feil.
Kroppen er feil!
Assistenten kunne ofte ikke finne det beskrevne organ, men da mente man heller det var noe feil med kroppen enn med Galenos og hans teorier. De verste feiltakelser kunne bli videreformidlet uten å bli avslørt. Trekk som Galenos hadde funnet hos dyr, ble på denne måten gang på gang påvist også hos mennesker, selv om de ikke finnes hos oss.
Vesalius bestemte seg for å dissekere selv, og stole på det han faktisk fant, uavhengig av om det stemte med teorien. Det er nettopp dette vi ser som vitenskap, men det var en svært kontroversiell tilnærming på denne tiden. Det er samme kamp som Kopernikus, og senere Bruno, Kepler og Galilei skulle utkjempe.
Vesalius og hans arbeidsmetode fikk betydning for all deskriptiv vitenskap. Det nyttet ikke lenger å lese seg til hvordan naturen hang sammen. Nå måtte man selv gå ut og studere med egne øyne og beskrive hva man fant.
Det var en risikabel kamp, en kamp for at det som kan observeres skal ha forrang over autoritative skrifter. Det var en kamp som også innebar personlig risiko. Som mange senere, fikk også Vesalius problemer på grunn av dette.
"På Campo de Fiori i Roma ble Bruno brent."
Kontroversiell, men dyktig
Vesalius var likevel så dyktig at han i 1537 fikk en stilling i kirurgi og anatomi ved universitetet i Padua. Senere fikk han også stillinger i Pisa og i Bologna. I 1540 ga han en offentlig demonstrasjon om unøyaktighetene i de anatomiske teoriene til Galenos.
Galenos gjorde mange av disseksjonene sine på aper. Vesalius viste at her hadde Galenos ofte rett, men det gjaldt i en del tilfeller kun for aper - resultatene kunne ikke overføres til mennesker.
Galenos hadde gjort forsøk på å overføre dyrs struktur til menneskets kropp. Man trengte i stedet en ny og egen beskrivelse av den menneskelige anatomi med utgangspunkt i den menneskelige kroppen selv.
Ønsket ikke å være revolusjonær?
Annonse
Han så seg heller ikke på noen måte som en revolusjonær som sto utenfor tradisjonen. Tvert imot så han moderne anatomi som den antikke anatomis gjenoppstandelse. Han var fremdeles en ung mann på mindre enn 30 år, og han hadde respekt for - og var fremdeles påvirket av - sine lærere og forbilder.
Vesalius bestemte seg for å begynne fra bunnen av og gi anatomien et nytt grunnlag. Med tresnitt kunne han også illustrere sine beskrivelser i en forholdsvis nøyaktig form. I Basel i 1543 utga han sitt store arbeid, De humani corpores fabrica libri septem..
Vesalius er den første som gir en utfyllende og systematisk beskrivelse av menneskekroppen og dens oppbygning. Denne tilnærmingen førte også Vesalius til mange enkeltoppdagelser (se for eksempel nederste avsnitt her).
Han forsøkte ikke å innkorporere sine funn i Galenos’ teoribygning. Han forkastet den tanken at Galenos i hovedsak hadde rett og at anatomien måtte utvikles i samsvar med Galenos. Tvert i mot trengte anatomien et nytt grunnlag - og det skulle være rent empirisk.
Suksess
Boken ble umiddelbart en suksess, selv om den selvfølgelig provoserte ortodokse tilhengere av Galenos. Boken var så overbevisende, og illustrasjonene var som en åpenbaring. For første gang kunne mennesker se under sin egen hud, og hva som der lå gjemt.
Araberen Albucasis (ca 936-1013) og Berengario (død ca 1530) hadde brukt illustrasjoner bevisst i anatomiske skrifter, men måten Vesalius integrerte bilder og tekst var en revolusjon også i illustrasjonenes historie, ikke bare i anatomiens.
"I de fabrica var det hundrevis av detaljerte illustrasjoner."
Bokens gjennomslagskraft var virkelig stor, og 1543 sees som markeringen av en ny epoke innen anatomien. Hans synspunkter nådde forbausende fort en stor utbredelse.
Boken førte også til at Vesalius ble ansatt hos keiser Karl 5, og senere hos sønnen Filip 2.
Møtte motstand
Veien gikk likevel ikke uten motstand, og tilhengere av Galenos satte ut stadig nye anklager mot ham. Hans forbindelser med lærde protestanter kunne brukes til å mistenkeliggjøre ham. Det ble satt ut rykte om at Vesalius hadde dissekert en høytstående mann i Spania mens mannens hjerte fremdeles slo (i følge Vesalius selv fikk han aldri anledning til å foreta noen disseksjon i Spania).
Vesalius ble stevnet inn for inkvisisjonen og anklaget for mord. Filip 2. selv måtte til for å redde ham fra dødsstraff. Vesalius slapp ikke helt fri, han måtte foreta en pilegrimsreise til Jerusalem og Sinai. På veien hjem forliste skipet, og Vesalius døde knapt 50 år gammel.
Anatomien var noe nytt og spennende
Anatomi var kommet på moten før 1543. Særlig var dette tilfellet etter at man fra 1525 hadde tilgang til Galenos skrifter på gresk, og der kunne se hvilken vekt Galenos la på anatomi og praktisk erfaring.
Vesalius var i den sammenheng snarere en del av en trend enn skaperen av den. Imidlertid ga han den en ny retning og styrke. Offentlige disseksjoner trakk et stort publikum. Til og med i Sverige ble det laget disseksjonssaler formet som de rene teatere med plass til tilskuerne.
Mot slutten av århundret var anatomiske metaforer blitt vanlig i boktitler. Robert Burtons “The Anatomy of Melancholy” er den mest kjente. Kunst, litteratur og anatomi møttes i en større kulturell sammenheng mellom menn med utdannelse og smak.
Anatomien flyttet seg sosialt fra slaktere lavt på stigen til et mer utdannet og elitistisk nivå. På grunn av Vesalius, ble anatomiens prestisje så kraftig styrket at det ble noe de aller høyeste klasser kunne befatte seg med. Siden den gang har de forskjellige typer medisinere gjerne hatt svært høy prestisje.
Grunnleggeren av den moderne anatomi
Vesalius er kjent som den som ga en utfyllende og systematisk innføring i den menneskelige anatomi, og dermed som grunnleggeren av den moderne anatomi. Han hadde hatt forløpere som Mondino og Berengario, men det var Vesalius som flyttet anatomien vekk fra tradisjonen.
Det var Vesalius som ødela troen på autoritetene og åpnet anatomien for frie undersøkelser. I legevitenskapens historie er det bare Hippokrates som har samme posisjon som Vesalius.
