Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
For hvor ligger opphavet til dagens avanserte språk? Utviklet det seg jevnt og trutt i et stadig mer avansert samfunn, eller braste det inn i kulturen som følge av en rask endring i genene?
I 1959 foreslo Noam Chomsky at evnen til å snakke var medfødt og innbakt i biologien, og siden har forskerne stått i hver sin leir og pælmet argumenter på hverandre. Selv ikke etter et revolusjonerende funn i 2001, er de i nærheten av noen enighet.
Viktig arv
For to år siden oppdaget forskere noe rart i det menneskelige arvematerialet. En gang i løpet av de siste 200 000 årene ble det født et barn som var annerledes enn de andre.
Da foreldrenes gener ble kopiert inn i eggcellen og sædcellen, plundret kroppen litt med jobben, og en liten bit av rekkefølgen i DNAet ble byttet om. Akkurat denne lille forandringa gjorde at barnet hadde mye større kontroll over snakketøyet enn de andre i flokken.
"Det finnes en del klare fordeler ved å kunne snakke."
Det må tydeligvis ha vært en kjempefordel, for i løpet av bare noen få tusen år hadde det nye genet spredd seg til alle menneskene på kloden. Alt dette lærte forskerne av en litt spesiell familie og en gutt med talefeil.
Genfeil
I 1990 oppdaget nemlig forskerne en familie som hadde en arvelig språkfeil. I KE-familien hadde flere av medlemmene store problemer med å snakke reint og forstå grammatikk, selv om det ikke var noen grunn til å tro at de var tilbakestående på noen annen måte. Måten feilen gikk igjen i generasjonene på, gjorde at forskerne skjønte at det dreide seg om en forandring i ett enkelt gen.
Så startet den møysommelige jakten på dette genet. Da det plutselig dukket opp en gutt med samme type talefeil utenfor familien, kunne forskerne krysspeile arvestoffet.
Endelig fant de det de lette etter: gen FOXP2 på kromosom sju var skadet hos både gutten og KE-familien. Dermed var man ganske sikre på at nettopp denne delen av arvestoffet er viktig for å ha kontroll på slarva.
Vi er spesielle
Mange av de andre dyrene på kloden har også FOXP2-genet, men hos oss er DNA-sekvensen litt annerledes enn hos de andre. I fjor sammenlignet tyske og britiske forskere vårt eget FOXP2 med genene til ulike aper og mus.
Det var bare tre små endringer som skilte menn og mus, og to av dem har skjedd temmelig nylig, etter at menneskene skilte lag med sjimpansene. Resultatene tyder på at genet endret seg en gang i løpet av de siste 200 000 årene, og spredte seg som ild igjennom menneskepopulasjonen.
I samme tidsrom ble det moderne menneske til, og noen spekulerer nå på om det var mutasjonen i FOXP2-genet som sparket urmennesket ut av tåka. Noen lurer til og med på om lignende forandringer i arvestoffet har skylda for både kunst og kultur. Men mange mener at denne utviklinga dreier seg om mye mer enn et par småglipper i et gen.
2,5 millioner år gammelt?
- Det menneskelige språket er utrolig komplisert, sier professor Eivin Røskaft, evolusjonsbiolog ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) til forskning.no.
"Kan du sende bananene, kjære?"
Munnen, strupehodet og hjernen vår er tilpassa det å snakke. Det krever en lang utviklingsprosess, selv om det selvfølgelig kan ha skjedd en mutasjon som gjorde det lettere.
Det kan faktisk se ut til at urmenneskene hadde et språk allerede for 2,5 millioner år siden. Nyere funn tyder på at menneskene allerede den gangen hadde rituelle begravelser, hvor den døde fikk med seg redskaper i grava. Det vitner om et forhold til livet og døden som krever et språk.
Annonse
- Det er klart at evnen til å snakke arves i genene, sammen med det meste av det som gjør oss til mennesker, mener Røskaft.
Men språket er også skapt av kulturen, og man har mange beviser for at språket blir mer avansert, jo mer komplisert samfunnet er.
Professoren er ikke så glad i enkle genforklaringer på menneskenes utvikling. Ofte oppstår det misforståelser fordi antropologene ikke vet så mye om biologi.
- Vi snakker nok ikke alltid samme språk, gliser Røskaft, og sier han håper på en snarlig mutasjon.
