Kjøtt for fantasien

Da medisinere begynte å åpne kropper, åpnet det seg samtidig et helt nytt univers innen kunst, litteratur og arkitektur.

Publisert
I Rembrandts ”Doktor Tulps anatomileksikon” vises armens innside. Maleriet gjengir disseksjonen så nøyaktig at det ikke er tvil om hvilke sener og muskler som vises. Gjengitt med tillatelse fra Espen Stueland: Gjennom kjøttet (2009).
I Rembrandts ”Doktor Tulps anatomileksikon” vises armens innside. Maleriet gjengir disseksjonen så nøyaktig at det ikke er tvil om hvilke sener og muskler som vises. Gjengitt med tillatelse fra Espen Stueland: Gjennom kjøttet (2009).

Da Nicolaus Steno talte ved det Anatomiske teater i København i 1673, brukte han botaniske metaforer i sin tale i håp om at kongen ikke skulle få sjokk og besvime.

– Istedenfor å snakke om tarmer, blod og stank, snakket Stenos om magen som en blomstereng med mange forskjellige blomster. Det var meningen at det skulle være fristende å lukte på den, sier Espen Stueland, som disputerer ved Universitetet i Bergen.

I sitt doktorgradsarbeid har Stueland foretatt en retorisk begrepsanalyse av disseksjonslitteraturen. Samtidig har han vist hvordan disseksjonspraksisen har påvirket kunst og litteratur de siste 400 årene.

Ny kunnskap

Medisinsk disseksjon oppsto i Europa på 1300-tallet og skjøt fart utover 1500-tallet. Fra da av begynte universitetene i Europa å konstruere egne bygg for medisinsk disseksjon, såkalte anatomiske teatre. Her kunne borgerskapet komme og se hvordan den menneskelige kroppen så ut innvendig når medisinerne åpnet den.

Den nye medisinske praksisen korrigerte legebøkene fra den greske antikken, som til da hadde blitt ansett som den sikre kunnskap om kroppen.

Men da man begynte å åpne kroppene, oppdaget man ikke bare at den antikke legevitenskapen ikke var ufeilbarlig. I tillegg ga den nye kunnskapen om kroppen støtet til et helt nytt kulturunivers.

– Alt fra litteratur til arkitektur ble preget av de nye medisinske kunnskapene som disseksjonen ga, sier Stueland.

Disseksjonskunst

Blant annet begynte billedkunstnere å lage malerier og tegninger av medisinernes åpning av kroppen. Resultatet ble alt fra kjente malerier til omfattende anatomiske atlas.

Hjertemetaforene som renessanselitteraturen var full av fikk utvidet betydning etter at disseksjonen avslørte flere av kroppens virkemåter.

– Etter at Harvey oppdaget hvordan blodet sirkulerte i blodårene ved hjelp av hjertet, fikk hjertet en større betydning. Fra å gjelde varme følelser, ble hjertet en metafor for hvordan en hel nasjon fungerte med innfartsårer inn og ut og hjertet som sentrum, forteller Stueland.

Også Henrik Wergeland ble inspirert av disseksjonspraksisen. Han studerte medisin i en kort periode og deltok på disseksjoner i Anatomigården ved Universitetet i Oslo. Her fant han inspirasjon til diktet ”Pigen paa anatomikammeret”.

Hjertearkitektur

Espen Stueland har lest og sammenlignet klassiske medisinske verk og anatomiske atlas med en litteraturvites blikk. Resultatet er boken Gjennom Kjøttet og doktorgradsavhandling. (Foto: Cato Lein)
Espen Stueland har lest og sammenlignet klassiske medisinske verk og anatomiske atlas med en litteraturvites blikk. Resultatet er boken Gjennom Kjøttet og doktorgradsavhandling. (Foto: Cato Lein)

Det er ikke bare i metaforbruken til forfattere det er mulig å spore en metafor tilbake til en bestemt medisinsk teoretiker. Det samme kan man gjøre i arkitekturen, ifølge Stueland.

– Da arkitekten Christopher Wren skulle tegne London etter brannen i 1666, laget han tegningene med blodsirkulasjonen som modell.

– Han foreslo at det ble laget enveiskjørte gater som ligner på den måten blodet sirkulerer i årene, for å forbedre trafikken inn og ut av byen. Gatenettet måtte tilpasses handelen og varesirkulasjonen. sier Stueland.

Likrøving

Frem til 1800-tallet hadde det vært en stor, men undertrykt motsetning mellom medisinens forståelse av disseksjon og reaksjonene utenfor universitetene, og samfunnskonfliktene ble tydeligere. Senere skrev Dylan Thomas et et filmmanus om konflikten mellom den tidens likrøvere, Burke og Hare, og befolkningen.

Manuset kalte han The Doctor and the Devil. Striden inkluderte sterke motsetninger og slagsmål, og hvor medisinerne ble fremstilt som skurker.

– I England var det opp til studentene selv å anskaffe lik til disseksjonene. Ofte var det snakk om å skaffe lik fra folk som hadde dødd på fattighus. Likrøving forekom, sier Stueland.

I England kom det en lov i 1832 som bestemte hvordan medisinstudenter skulle anskaffe og behandle lik. Men helt opp til i dag har det har vært konflikter knyttet til obduksjon.

– Senest i 2004 kom det en ny forskrift. Den slår fast at det skal samtykkes aktivt til obduksjon, sier Stueland.

Kunst påvirker medisin

Stueland mener at det ikke bare var medisinen som påvirket kunsten i disseksjonens tidsalder. Omvendt påvirket også kunsten den medisinske praksisen.

For eksempel var dansken Nicolaus Steno svært opptatt av hvordan man best skulle forevige disseksjonene.

– Steno mente at det ikke var nok å skrive ned og beskrive hva man så. Det var helt nødvendig med gode visuelle gjengivelser av det som ble funnet, forteller Stueland.

Steno tok til orde for gode malere som kunne forevige kroppen allerede på 1600-tallet. Først 200 år senere, på 1800-tallet, ble medisinsk tegning en egen profesjon med egen spesialisering,

River skille

Ved å forske på hvordan medisinsk innsikt og kunst gjensidig påvirker hverandre i fra renessansen frem til i dag, mener Stueland at det er meningsløst å skape et absolutt skille mellom humanisme og vitenskap.

– Medisinske perspektiver på kropp og død er foranderlige størrelser som inngår i utvekslinger på tvers av institusjoner og kulturer.

– I tillegg tar kunst og litteratur opp i seg nye medisinske innsikter som former samfunnets bilder av kropp og død, sier Espen Stueland.