– Jeg har opplevd at til tross for at offeret har hatt skader i underlivet, samt store blåmerker og andre skader på kroppen, så har saken blitt henlagt etter bevisets stilling, sier Cecilie Hagemann

Hun er overlege ved Kvinneklinikken ved St. Olavs Hospital og doktorgradsstipendiat hos NTNU.

Hagemann har helt siden 1996 arbeidet med voldtektsspørsmål, og publiserte nylig en artikkel om voldtekt i det gynekologiske tidsskriftet Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica.

Få saker går videre til retten

Som del av sin doktorgradsavhandling ønsket hun å finne ut om legens funn av medisinske skader etter voldtekt hadde betydning for om en anmeldt voldtektssak gikk videre til retten eller ikke.

Det er 101 saker fra Sør-Trøndelag politidistrikt fra 1997-2003 som har blitt undersøkt. Studien viser at 16 prosent av de anmeldte voldtektene gikk videre til retten. Hagemann fant ut at skader hos offeret ikke har noen betydning for rettslig utfall.

Typiske skader kan være rifter i vagina, blåmerker på halsen, merker etter knivrisp eller andre våpen, hodeskader etter slag, rifter i anus eller andre skader.

– Det var en høyere andel kroppslige skader i sakene som gikk til retten, men forskjellen var ikke stor nok til at det kan regnes som betydningsfullt. Heller ikke i saker hvor offeret hadde blitt påført alvorlige skader, er det flere som går til retten, sier Hagemann.

Alle som oppsøker voldtektsmottaket hos St. Olavs Hospital, blir undersøkt av lege, og det blir tatt en rekke prøver.

Skal forske på flere saker

– Hvis det ikke har noe å si hva legen finner av skader, kan man stille spørsmålet om hvorfor vi skal ta alle disse prøvene og undersøkelsene. Men når man står der midt på natta, er det umulig å vite i hvilken sak prøvene og funnene kan være viktige, så derfor tar vi prøver av alle.

– I den ene saken kan det plutselig bli helt avgjørende, sier Hagemann.

Hun tror også at datamaterialet med 101 saker kan være for lite til å dokumentere en forskjell, og har nylig fått tillatelse til å utvide studien til å omfatte saker fra 2003-2010.

Hevder det var frivillig

– Etter at vi fikk DNA, og i saker hvor overgriperen er kjent, er det ikke noe poeng for overgriperen å nekte for seksuell omgang med offeret. Det kommer til å bli avslørt gjennom prøvene som tas under helseundersøkelsen ved voldtektsmottaket.

– Derfor argumenterer overgriperen for at den seksuelle omgangen var frivillig, og det er et mye vanskeligere å skulle motbevise, sier Hagemann.

Studien hennes viser at i 75 prosent av sakene er overgriperen en som offeret kjenner.

– I hele verden er det en lav andel av de politirapporterte voldtektene som går til retten, og enda færre som blir dømt. I Norden henger dette sammen med den strenge rettspraksisen som finnes i straffesaker.

– For å få en mistenkt dømt i en straffesak, må man være mer enn 95 prosent sikker på at denne personen har begått en straffbar handling. Det er lite hensikt å ta saken til retten hvis man ikke tror man har sterke nok bevis.

– Derfor er det viktig å formidle til offeret at selv om saken er henlagt, betyr ikke det at hun ikke ble trodd, sier Cecilie Hagemann.

Referanse: 

Cecilie T. Hagemann et.al., Impact of medico-legal findings on charge filing in cases of rape in adult women, Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica, oktober 2011 (sammendrag)