Pasienter som lider av psoriasis, multippel sklerose, diabetes type 1, revmatisk artritt og lupus har én viktig ting til felles: Alle lider av en autoimmun sykdom.

Det vil si, en tilstand der kroppens immunforsvar ikke bare reagerer mot stoffer utenfra, slik de skal, men også mot stoffer som hører hjemme i kroppen.

- Autoimmunitet er ikke unaturlig, det er en normal prosess som er i ubalanse, understreker Anette S. Bøe Wolff.

Hun er blant forskerne som har tatt for seg en av de sjeldneste autoimmune sykdommene, APS-1. Ironisk nok kan ny kunnskap om denne sjeldne sykdommen gi ny viten om hele fenomenet autoimmunitet. APS-1 er nemlig velegnet som modellsykdom.

- Årsaken er at det er en monogen sykdom. Det betyr at mutasjon i ett gen er nok til å utvikle sykdommen, forklarer Bøe Wolff.

Håp for autoimmunitet-pasienter

- Ved APS-1 sitter feilen i AIRE, som vi vet har en sentral rolle i immunforsvaret, forklarer Bøe Wolff.

Dersom årsakssammenhengen bak er såpass klar, kan forskerne konsentrere seg om hvordan sykdommen arter seg. Ikke bare fordi det gir kunnskap om autoimmunitet generelt, men også fordi det kan gi pasienter som lider av denne sjeldne sykdommen håp om bedre behandling i fremtiden.

UiB-forskere har kontaktet sykehus over hele Norge og søkt etter pasienter med bestemte symptomer som er karakteristiske for APS-1. Pasientene som er rekruttert, har Bøe Wolff så innhentet vevsprøver fra, og testet for mutasjoner i AIRE-genet.

- Samtlige hadde mutasjon i dette genet. Til sammen identifiserte vi 11 forskjellige mutasjoner - to av dem er vanlige, men vi fant i alt 5 som ikke er beskrevet tidligere, forteller hun.

Ny metode for tidlig diagnose

Bøe Wolff og kollegene hennes har også vært interessert i å identifisere nye, diagnostiske markører for sykdommen - det vil si, om det finnes enklere måter for leger å finne ut om pasienter har APS-1 på et tidlig tidspunkt.

Derfor har de fulgt flere pasienter fra de fikk sykdommen og en tid fremover, for å se på symptomutviklingen.

APS-1 medfører blant annet at immuncellene i kroppen produserer autoantistoffer mot en rekke proteiner (antigener) som forekommer naturlig i kroppen. Blant annet fant de autoantistoff mot interferon omega hos samtlige pasienter.

- Dette finner vi i pasientene før de utvikler selve sykdommen. Derfor kan det være en velegnet metode for å fange opp pasientene tidlig, så de kan komme raskt i gang med behandlingen. Det at vi har en mulig diagnostisk markør som kan fange opp samtlige pasienter, er uvanlig innenfor medisinen, forklarer Bøe Wolff.

Forskningen på APS-1 ved Universitetet i Bergen er del av et større, internasjonalt prosjekt, koordinert fra Uppsala Universitet, der 17 partnerinstitusjoner er involvert, deriblant to fra Australia og en fra Hong Kong.

Den store internasjonale interessen henger blant annet sammen med at APS-1 er en velegnet modellsykdom for autoimmunitet. Samtidig er den såpass sjelden at det krever koordinert, internasjonal innsats for å få et stort nok materiale.

Hjelpsomme mus

- Det er lettere å studere slike prosesser i monogene sykdommer, enn i de mer typiske polygent arvelige autoimmune folkesykdommene, der en antar at flere 10-talls gener er involvert - og ofte er det ikke mutasjoner, men variasjoner i forskjellige gener som spiller inn, forklarer professor Eystein Husebye ved Institutt for indremedisin.

Han leder forskningsgruppen der Wollf arbeider som post doc., og er involvert i det Uppsala-koordinerte prosjektet, som er finansiert over EUs 6. rammeprogram.

- Vi prøver blant annet å samle data over alle pasienter i hele Europa, og se både på hvilke mutasjoner de har i AIRE-genet, og hvilke autoantistoffer de produserer, forklarer han.

Dyreforsøk på mus som ikke har AIRE-gen har allerede gitt forskerne mye ny kunnskap, men noen små forskjeller i måten sykdommen arter seg på hos mus og mennesker, gjør at mange spørsmål fortsatt er ubesvart.

- Data fra mus har gitt mye ny viten, men begrenses av at musene blir syke i litt andre organer - og de utvikler heller ikke soppinfeksjoner, noe som er vanlig hos APS-I-pasienter, sier Husebye.

- Derfor er dette pasientmaterialet helt uvurderlig. Når vi til slutt får oversikt over hva denne defekten i AIRE-genet fører til, vil det øke forståelsen vår av autoimmunitet generelt, forklarer han videre.

Fakta om APS-1

• Autoimmunt polyendokrint syndrom eller APS-1 er en monogent alvorlig sykdom som rammer rundt 1 av 90.000 nordmenn. I andre land er den mindre utbredt, men i enkelte områder, som Finland, Sardinia og blant iranske jøder, forekommer den langt hyppigere: Der kan 1 av 9.000 bli rammet.

• Sykdommen oppstår på grunn av en mutasjon i genet AIRE, som står for autoimmun regulator. Dette genet spiller en svært viktig rolle i oppbyggingen av immunforsvaret, i brisselen, eller thymus: Det er ansvarlig for det medisinerne kaller «sentral toleranse» - at immunforsvaret gjenkjenner det som tilhører ens egen kropp fra det som er fremmed.
• Når immuncellene utsettes for antigener, stoffer utenfra kroppen som forårsaker en immunrespons, skal de lage antistoffer, slik at antigenene blir nøytralisert. Immuncellene må imidlertid ikke reagere tilsvarende på antigener som produseres av kroppen selv, selvantigenene.
• I thymus blir de derfor utsatt for slike selvantigener. Dersom en immuncelle gjenkjenner disse, blir den ødelagt. Det er en tøff utlukingsprosess - til sammen er det bare rundt 5 prosent av nylagede immunceller som slipper gjennom nåløyet.

- Er ikke det en kronglet måte å sile ut immunceller på?

- Egentlig ikke. Det er for å sikre diversiteten i immunforsvaret - cellene skal tross alt være i stand til å reagere bredt, på stoffer de aldri har møtt før. Derfor hjelper det ikke å se om de angriper riktige stoffer - det er mer rasjonelt å teste om de ikke angriper dem som hører hjemme, sier Anette S. Bøe Wolff.

I thymus finnes imidlertid i utgangspunktet bare selvantigenene som finnes i blodstrømmen, og det er ikke nok til å være sikre på at ikke immuncellene går til angrep på vev i andre deler av kroppen.

Her kommer AIRE inn: AIRE kan nemlig uttrykke genene til de vevsspesifikke sjølantigenene - for eksempel de immuncellene senere kan komme til å møte på i bukspyttkjertelen, testiklene eller binyrene.

Dersom AIRE er slått ut, vil ikke selvantigenene fra andre organer uttrykkes i thymus, nåløyet blir større, og immunceller som skulle vært ødelagt slipper ut og kan gjøre skade i kroppen.

Det skaper store problemer: Disse immuncellene kan da gå til angrep på friskt vev som hører hjemme i kroppen - først og fremst i kjertler som produserer hormoner. Til sammen kan rundt 15 organer i kroppen bli angrepet - og sykdommen kan være dødelig.

- Men dersom diagnosen blir stilt tidlig, kan pasientene få behandling med medikamenter og leve et godt liv, forklarer Bøe Wolff.