Donorceller kan redde diabetikere

Transplantasjon av insulinproduserende celler kan redde livet til de hardest rammede diabetikerne. Om fem år kan behandlingen bli et fast tilbud i Norge.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Bukspyttkjertelen fra avdød organdonor brytes ned ved hjelp av enzymer og det insulinproduserende vevet skilles ut. Øycellene dyrkes i laboratoriet inntil de transplanteres til leveren hos mottager.

Norge er blant de landene i verden som har høyest forekomst av type 1 diabetes. I 2007 ble det registrert nesten 300 nye tilfeller blant barn under 15 år, og antallet har økt de siste årene.

Type 1 diabetes skyldes mangel på insulin, som er nødvendig for å regulere blodsukkeret. Hos personer med type 1 diabetes har kroppens eget immunforsvar, gjennom en såkalt autoimmun reaksjon, ødelagt de cellene som danner insulin.

Behandlingen for denne typen diabetes er tilførsel av insulin. Siden insulin, måltider og fysisk aktivitet må balanseres mot hverandre, er behandlingen krevende.

Alvorlige følger

– De som er verst rammet, rundt ti prosent av pasientene, har enorme svingninger i blodsukkeret til tross for at de gjør alt riktig. Dermed risikerer de alvorlige, og i verste fall dødelige, senkomplikasjoner, som hjerteinfarkt, nyresykdom, blindhet og sterilitet, forteller Hanne Scholz, postdoktor ved Oslo universitetssykehus.

Et alternativ for disse pasientene er å få transplantert insulinproduserende vev. Dette vevet kalles Langerhanske øyer, og er klynger med celler som blant annet produserer insulin.

Øycellene isoleres fra bukspyttkjertelen fra avdøde organdonorer, og transplanteres til leveren hos mottagerne.

Slik ser øycellene ut før de transplanteres inn i pasienten. Foto: Tormod Lund

Målet er å gjenopprette pasientenes egenproduksjon av insulin, og å stanse utviklingen av senkomplikasjoner.

Behandlingen er hittil bare på et eksperimentelt stadium, og man må delta i en klinisk studie for å få tilgang til den.

Ved Oslo universitetssykehus finnes det eneste forskermiljøet som jobber med denne behandlingen i Norge. Deler av arbeidet har vært finansiert av Forskningsrådets program for klinisk forskning, og er en del av Nordisk nettverk for klinisk øycelletransplantasjon.

Ikke egnet for alle

Scholz understreker at øycelletransplantasjon sannsynligvis aldri vil bli en standard behandling for diabetikere, både fordi det er for få donorer, og på grunn av risikoen for komplikasjoner og bivirkninger.

Men Scholz har tro på at forskergruppen hennes, som ledes av professor Aksel Foss, vil bidra med resultater som kan hjelpe mange.

– Det gjøres mange kliniske studier på feltet, og vi har blitt så erfarne at resultatene blir stadig bedre. Hittil har rundt 50 pasienter fått øycelletransplantasjon i Norge, og om rundt fem år tror jeg dette vil bli et fast tilbud til enkelte pasientgrupper her, sier hun.

Forskerne fra Oslo prøver blant annet å finne ut hvordan flest mulig av cellene som transplanteres, skal overleve lengst mulig i mottakeren.

Cellenes korttidsoverlevelse er god, og ett år etter transplantasjonen er åtte av ti pasienter insulinfrie. Men etter fem år er bare tre-fem av ti pasienter insulinfrie, noe som betyr at resten har mistet mer eller mindre alle de nye cellene.

Mange celler dør raskt

– Tidligere har man visst svært lite om hvordan det går med de transplanterte cellene, og hvor raskt de eventuelt dør. Ved hjelp av avbildningsteknologiene PET og CT har vi funnet ut at mellom 25 og 60 prosent av cellene dør allerede etter en time, forteller Scholz. 

Hanne Scholz. Foto: Elin Fugelsnes

Ut fra denne kunnskapen kan forskerne slå fast at det ikke bare er snakk om en vanlig avstøtningsreaksjon, som ofte oppstår ved transplantasjon av organer eller celler.

Det tar nemlig lengre tid. Sannsynligvis er det snakk om en mer akutt betennelsesreaksjon mellom blod og celler.

– Det ser ut til at metoder for å hemme betennelsesreaksjoner både i donoren, i selve cellene før de blir transplantert og i pasienten er viktig. I en internasjonal multisenterstudie prøver vi nå å utvikle metoder som kan hemme denne akutte betennelsesreaksjonen, forteller Scholz.

Tror på muskler som alternativ

Med dagens metoder kan forskerne følge cellenes skjebne i maksimalt to timer. Som gjesteforsker på University of California, San Francisco har Scholz bidratt i utviklingen av en metode som gjør det mulig å følge de transplanterte cellene i samme dyr over lang tid.  

– Dette vil kunne gi oss verdifull informasjon om cellenes skjebne etter transplantasjon. På den måten blir det kanskje mulig å sette inn målrettet behandling hvis vi ser at cellene begynner å bli svake, forklarer Scholz.

Sammen med kollegene prøver hun også å finne mer egnede organer enn leveren å transplantere øycellene til. Øyceller kommer fra bukspyttkjertelen, men siden pasientens opprinnelige celler ikke har overlevd i miljøet der, ville heller ikke de nye cellene klare seg på sikt i dette organet.

– Alle er imidlertid enige om at leveren ikke er best egnet. Det er vanskelig å finne et godt alternativ, men vi tror flere celler kan overleve dersom de blir sprøytet inn i muskelvev. Dette tester vi ut nå, forklarer Scholz.

Lenke:

Forskningsrådets program Klinisk forskning (KLINISKFORSKNING)

Powered by Labrador CMS