Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Et nytt eksperiment kan tyde på at det ikke bare er fugler, insekter og noen andre dyr som kan sanse magnetfelt. Også vi på to bein har utstyret som skal til.
Og utstyret sitter i netthinnen, i form av et molekyl som kalles kryptokrom. Kryptokrom er følsomt for blått lys, og finnes både hos dyr og planter.
Det er med på å styre døgnrytmen, enten ved å skille mellom lys og mørke, eller ved å delta i biokjemiske reaksjoner mer indirekte.
Men kryptokrom bidrar også til magnetsansen hos flere dyr. Blant insektene med magnetsans er ett av verdens mest sønderforskede og genetisk kartlagte dyr: Drosophila melanogaster, bananflua.
Steven Reppert fra University of Massachusetts har genmodifisert bananfluer slik at de produserer kryptokrom av samme type som mennesket har i netthinnen.
Så ga han bananfluene en utfordring i form av en labyrint med to ganger. I den ene gangen var det et magnetfelt – og sukker som belønning. I den andre gangen var ingen av delene.
Eksperimentet viste at bananfluer som var genetisk berøvet sitt kryptokrom, fløy i vilske uten å vite hvilken labyrintgang den skulle velge.
Bananfluene med menneskelig kryptokrom, lærte seg derimot å velge gangen med magnetfelt.
Fruktflue (Foto: André Karwath, Creative Commons)
Uenige forskere
Forskerne er uenige i om dette faktisk betyr at mennesket har en magnetsans. I en nyhetsmelding i New Scientist kommenterer Klaus Schulten fra University of Illinois at hvis vi kadde kunnet sanse jordas magnetfelt, så ville vi sannsynligvis visst om det nå.
Den britiske forskeren Robin Baker fra University of Manchester tror derimot at disse nye resultatene vil få folk til å tro på menneskets magnetiske sans. Men så har han også et personlig engasjement i saken.
På 1970-tallet gjorde nemlig Baker en serie eksperimenter med mennesker. De ble retningsforvillet, og så bedt om å peke ut spesielle retninger. De som hadde en forstyrrende magnet festet til hodet, klarte dårligere å bestemme retningene.
Andre forskere har forsøkt å gjenta disse eksperimentene, men med vekslende hell.
Nå håper Baker at de nye resultatene skal føre til en revitalisering av forskningsfeltet, ifølge en nyhetsmelding på nettsidene til BBC.
Spinnende elektroner
Annonse
Forskerne er ennå usikre på hvordan kryptokrom gir magnetsans. En teori går ut på at ultrafiolett lys spalter kryptokromet i to såkalte radikaler, to molekyler med hvert sitt frie elektron spinnende rundt seg.
Et ytre magnetfelt kan påvirke retningen på elektronspinnet, og dette igjen kan bestemme hvor lang tid det tar før de to radikalene går sammen til et kryptokrom igjen.
Siden kryptokrom også bidrar til synssansen, betyr dette at denne mekanismen kanskje kan gjøre det mulig for blant annet fugler å oppleve magnetfeltet som noe synlig.
Magnetisk nebb
Nebbet til duer og noen andre fugler inneholder dessuten et lite område med mange nerveforbindelser, som inneholder biologisk magnetitt. Magnetitt er et jernoksyd, og er blant de lettest magnetiserbare mineralene på jorda.
Denne magnetitten kan bidra til magnetsansen, selv om forskerne heller ikke her er sikre på virkemåten.
Elektrisk slim
Forskerne vet derimot sikrere hvordan blant annet haier og piggrokker (stingray) føler magnetfelt. De har et organ nær munnen og nesa som består av slimfylte kanaler. Magnetfeltet induserer så ørsmå elektriske strømmer i disse kanalene.
Problemet med å påvise magnetsansen sikkert hos mennesker, er ifølge Reppert at vi ikke helt vet hva vi skal lete etter. Hvordan arter egentlig sansen seg?
Likevel er Reppert optimistisk til at vi vil finne den.
- Jeg ville bli svært overrasket hvis vi ikke har denne sansen. Den brukes av mange forskjellige dyr. Jeg tror problemet er å finne ut hvordan vi bruker den, sier Reppert i nyhetsmeldingen fra BBC.
