Er jeg en blekfisk hvis jeg lider med fisken på kroken? Forskerne er uenige om fisk føler smerte. Men hvor slutter fiskens lidelse, og hvor begynner min?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg var vel rundt åtte år da jeg ble med far på min første fisketur. Bekken i Østfold var liten, og det var abboren vi dro opp også.
Jeg var uforberedt på det som skulle skje. Ennå kan jeg gjenkalle lyden da far tok fisken av kroken og vred hodet bakover. Lyden av nakkevirvler som knekker. Noen siste reflektoriske sprell, og så den lille halen som lå stille i bøtta.
- Slik har fisken det minst vondt, forklarte far, etter at katten hadde fått sitt, og vi spiste kveldsmat, brød med stekte fiskebiter fulle av små bein.
Umandig, livsfjern blekfisk
Gjennom mange år har bilder i skolebøker, blader og aviser, og på film og fjernsyn gnidd inn det glade budskap: Fisk er havets sprellende sølv, fisk er sunt, fisk er moro og sport. Fisk er alt annet enn et lidende dyr.
«Lutefisken lengter hjem til havet», sang vi skoleguttene, og lo hjertelig. Jeg lo også, så godt jeg kunne.
Etter som årene gikk, sildret slike holdninger gjennom hjernevinningene og ned i ryggmargen: Å lide med fisken som spreller i garnet er umandig, livsfjernt. Den som sliter med slikt, er selv en fisk. En blekfisk.
Fisk skal ikke lide
Så gikk årene. Sakte, men sikkert har samfunnet sivilisert seg selv. Flere og flere reagerer på at dyr er forbruksvare. Selv om fisk verken har pels eller store, uttrykksfulle øyne, er de i ferd med å få status som dyr, ikke bare zoologisk, men også etisk.
Da jeg besøkte Fiskeriforskning i Tromsø for ti år sida, fikk jeg for første gang møte forskere som var opptatt av at fisken ikke skulle lide. Ny teknologi skulle sikre smertefri avlivning av oppdrettsfisk. Blekfisken i meg ble glad.
Nå har Fiskeriforskning blitt NOFIMA, men stemmene har blitt sterkere, og formulerer seg sikrere. For et par uker siden besøkte jeg en norsk konferanse som i sin helhet var viet velferd for fisk. Forskere møtte dyrevelferdsaktivister, fiskere, oppdrettere, helsemyndigheter. Til og med en filosof med engasjement for dyrevelferd møtte jeg på konferansen. For første gang følte jeg meg litt stolt over å være en blekfisk.
Forskning er ikke flertallsdemokrati
Støttet av en streng norsk dyrevelferdslov kunne de norske forskningsmiljøene gi et klart budskap på konferansen: Fisk er avanserte dyr, som kan føle smerte. Noen få forskere er riktignok uenige, men de er en isolert gruppe.
Blekfisken i meg bleknet. Dette var illevarslende overtoner i forskerstemmene. Noen er uenige, men de er ikke noe å bry seg om. Hadde jeg havnet i en stim av selvpålagt meningsdisiplin?
Forskning er ikke flertallsdemokrati. Det er ikke slik at flertallets mening automatisk er den riktige. Det som teller, er argumentene. Det klassiske eksempelet er den tyske forskeren Alfred Wegeners teori fra 1912 om at kontinentplatene driver som flak over jordskorpen. Den ble forkastet og latterliggjort av flertallet helt fram til geofysikeren Jack Oliver leverte ugjendrivelige seismologiske bevis for Wegeners teori i 1968.
Forskning skal være fri utveksling av argumenter, ikke meningspress. Hvem var denne isolerte gruppen som det ble referert til på konferansen, og hva mente de egentlig?
How Does it Feel to Be a Fish?
Den isolerte gruppen består av forskere fra flere land, viser det seg. De kommer fra mange faggrupper, nevrofysiologer, sansefysiologer, hjerneforskere, medisinere og flere. Deres hovedbudskap er: Vi vet ikke om fisk kan føle smerte. Forskningen som støtter et slikt syn, holder ikke mål. Samtidig toner de flagg gjennom tåken av usikkerhet: De mener det er usannsynlig at fisk kan føle smerte.
Jo mer jeg dukker ned i argumentene, desto sikrere blir jeg på usikkerheten. Det hele koker i siste instans ned til en maritim variant av det ikoniske spørsmålet som filosofen Thomas Nagel første gang stilte i 1974: What Is it Like to Be a Bat? How Does it Feel to Be a Fish – in pain?
På begge sider av smertekløften argumenterer nemlig forskerne for at bevissthet er nødvendig for å føle smerte. Men hva er bevissthet? Nagel stilte sitt ikoniske spørsmål for å klargjøre at materialistiske teorier om hjernen ikke klarer å favne begrepet bevissthet.
Bevisst om bevisstheten
For å tre dette filosofiske problemet som perler på en rundsnor: Du må ha en svært avansert bevissthet for i det hele tatt å kunne være bevisst din bevissthet. Bevissthet er et menneskeskapt begrep. Det er skapt ut fra menneskets opplevelse av seg selv.
Bevissthet er ett av de språklige og intellektuelle resultatene av menneskets vidunderlige evne til å dele opp virkeligheten, sette navn på delene og betrakte dem med et innbilt utenfrablikk, slik ingeniøren studerer tannhjulene i sitt maskineri.
Men mennesket kan ikke se virkeligheten utenfra. Mennesket er selv i virkeligheten. Ingeniøren er tannhjul i maskineriet. Mennesket står ikke utenfor bevisstheten. Vi kan bare si noe sikkert om hva bevissthet er ved å oppleve oss selv. Bevissthet er subjektivt.
Gjemme bort uenighet
Alle argumentene til forskere på begge sider av smertekløften er ikke annet enn indisier. Fisk har bevissthet fordi de oppfører seg likt som oss, sier noen. Fisk har neppe bevissthet fordi hjernene deres mangler hjernebark, stedet for bevissthet, sier andre. Men de kan ikke vite.
Fristelsen er sikkert stor for forskerne på begge sider til å framstå som sikrere enn de er for å få penger til videre forskning. Gjensidige antydende beskyldninger om å være kjøpt og betalt av sportsfiskere som shopper god samvittighet, eller sponset av dyreverninteresser kanalisert gjennom press mot lovgiverne og den offentlige mening, orker jeg ikke å forholde meg til. Den samme typen beskyldninger, bare i enda bitrere form, har jeg hørt fra begge sider av klimakløften.
Det er som interessert lekmann jeg blir irritert når forskere prøver å gjemme bort uenighet og usikkerhet. Tror de ikke jeg har nok i hodet til å kunne vurdere argumentene selv?
Dyrevelferd er menneskevelferd
Konklusjonen på usikkerheten trenger nemlig ikke å bli at vi skal ture fram som før, med fisk trengt sammen i trålen med sprengt svømmeblære, eller lusebefengte i merdefengsler. Hvis det er slik at vi er usikre på om fisk kan føle smerte, hvorfor ikke la usikkerheten komme fisken til gode?
Og ikke bare fisken. Også blekfisken. Dyrevelferd er menneskevelferd. Helt siden jeg for første gang hørte lyden av nakkevirvler som knakk på en liten abbor ved en bekk i Østfold, har jeg nemlig opplevd sterkt og direkte: Fiskens smerte er min smerte.