Sønnen min er morsom og smart. Han er flink til å tegne og til å spille sjakk. Han har mange flotte egenskaper, og det er flere enn meg som ser dem. Han er godt likt på skolen og blant kamerater. Det er ingen på skolen eller på hans fritidsaktiviteter som synes han er håpløs eller ødelagt.

• Les også: ADHD-diagnosen forteller barn at de er verdiløse, kronikk av Siv Vea Grønneberg
• Les også: ADHD-barn blir stemplet av diagnose-kritiker, debattinnlegg av Gry Lunde, ADHD Norge

Min sønn har utfordringer og vansker som er knyttet til hans diagnose. En av dem er at han har vansker med oppmerksomhet. Han har større problemer med å fokusere på oppgaver enn andre barn, og han sliter også med impulskontroll.

Diagnosen har hjulpet skolen og oss med å tilrettelegge for ham, slik at han kan fungere best mulig ut fra sine egne forutsetninger. Diagnosen hjelper oss å forstå hvorfor han sliter med ting som kommer naturlig for andre barn. Det er der diagnosens verdi ligger, på samme måte som andre diagnoser hjelper støtteapparatet rundt barn med andre utfordringer og helseproblemer.

Ikke et offer

Jeg blir dypt provosert over at du fremstiller min sønn som et offer for en dårlig fungerende skole, en dysfunksjonell familie eller en legemiddelindustri som ønsker å tjene penger på ham.

Han er ikke noe offer, med en flott og gøyal gutt. Han blir tatt godt vare på av en fantastisk skole, som har høye ambisjoner både for ham og andre elever. Han vokser opp i en vanlig familie med søsken han leker med og er glad i, og med foreldre som har masse kjærlighet og omsorg.

Jeg er helt enig i at det må være mulig å få tilrettelegging og hjelp selv om man ikke har en diagnose. Alle barn skal kunne få individuell tilrettelegging uavhengig av om deres utfordringer tilhører en diagnose eller ikke.

Riktig diagnose gir flere muligheter

Fordelen med diagnoser når de er riktig stilt er imidlertid at de plasserer et sett med helseutfordringer i en sammenheng og gjennom det gir indikasjoner på hvordan man kan behandle og tilrettelegge.

En riktig stilt diagnose og behandling gir barnet større mulighet til å mestre tilværelsen og til å få et liv med bedre psykisk helse. Dette har jeg solid forskningsmessig belegg for å hevde. Jeg er imidlertid mer i tvil om grunnlaget for dine synspunkter.

I tillegg til alle mine bekymringer for hvilke utfordringer min sønn står overfor som resultat av hans diagnose, er jeg også dypt bekymret for den dagen han er stor nok til å forstå at hans ADHD-diagnose er omgitt av fordommer, myter og fordømmelse.

At det er best å ikke fortelle til noen at han har ADHD fordi det er så mange som ikke tror at det er en reell diagnose, men at han bare er en ressurssvak bråkete gutt som har gått på en skole som ikke har klart å tilrettelegge for ham og som legemiddelindustrien har ønsket å tjene penger på.

Kan ikke sammenlignes med homofili

Du er ikke alene om å fremstille barn med ADHD i dette lyset, Siv Vea Grønneberg. Men du er den første jeg kjenner til som sammenlikner ADHD med tidligere samfunns syn på homofili.

Ved din sammenlikning hevder du at ADHD er en form for legning, som et mer avansert og moderne samfunn vil akseptere som normalt, slik vi aksepterer homofili i dag. Her må jeg si meg helt uenig med deg. Homofile har faktisk ingen utfordringer med impulskontroll eller med oppmerksomhet. Homofili er ingen medisinsk tilstand.

– Jeg må beskytte min sønn

Det du tvert i mot fremmer i din kronikk er mindre aksept for annerledeshet. Konsekvensen av ditt syn er at vi skal tilbake til en tid da diagnosen ikke fantes og da disse barna ble sett på som bøller som vokste opp uten oppdragelse og struktur.

Som mor er det min plikt å beskytte min sønn mot disse fordommene. Samtidig har jeg, i likhet med alle voksne, plikt til å fortelle ham hvor verdifull og flott han er selv om han er litt annerledes.

Kronikkforfatteren vil av hensyn til sin sønn være anonym. forskning.no kjenner hennes identitet.