Å ha en ADHD-diagnose medfører økt risiko for mobbing, skoledropout, arbeidsledighet, andre psykiske lidelser, kriminalitet, rusmisbruk og for tidlig død, skrive Gry Lunde i dette innlegget.

ADHD-barn blir stemplet av diagnose-kritiker

Debattinnlegg:

Det er ikke ADHD-diagnosen som forteller barnet at det er verdiløst, men forsker Siv Vea Grønneberg.

3.1 2017 09:17

ADHD-diagnosen forteller barnet at det er håpløst, ødelagt og verdiløst, skriver Siv Vea Grønneberg på forskning.no 27. desember 2016.

Det er ikke diagnosen som forteller barnet at det er «håpløst, ødelagt og verdiløst», i dette tilfellet er det Siv Vea Grønneberg.

«Diagnose-kriteriene er gjennomsyret av makt», skriver Grønneberg, men samtidig er ADHD en av diagnosene det er mest politisk korrekt å mene noe om og helst noe negativt.

Kjenner ikke forskningen

ADHD er en diagnose «alle» kan noe om; «alle» kjenner noen som har ADHD og «alle» har en mening om medisinering av barn. Mens man generelt innen psykisk helse er opptatt av åpenhet, å se mennesket bak diagnosen og å ta alle opplevde symptomer på alvor, gjelder visst ikke dette ADHD, slik ADHD fremstilles i denne kronikken.

De fleste diagnoser på psykiske lidelser er jo basert på tilsvarende utredningsmetodikk, men disse nevnes eller betviles ikke i samme grad som ADHD. Det er synd, for hvis samfunnsdebatten skal være en motmakt til det såkalte «diagnosesamfunnet» som beskrives, må den også kunne presentere alternativene og trekke frem flere kort fra diagnosebunken enn ADHD.

For å stigmatisere både menneskene med diagnosen og deres pårørende i den grad kronikkforfatteren tillater seg å gjøre med ADHD, bør man kunne vise til alternative tilnærminger som er basert på annet enn et maktperspektiv eller tro på at ADHD-symptomene representerer normale former for kommunikasjon. Kronikkforfatteren synes ikke å kjenne til forskningen innen ADHD-feltet eller neglisjerer denne på en måte som jeg tror det er få andre diagnoser forunt.

Mobbing og rus

 Sett fra et brukerperspektiv er det ikke denne såkalte gjennomsyringen av makt, som preger mediesakene hvor det skrives om ADHD: hovedproblemet er stigmatisering, både av foreldre og barn, og en offentlig debatt hvor det gjøres et unntak for mennesker med ADHD når det gjelder å bli tatt på alvor.

«ADHD-saken» handler i dag om mange ting og er i et samfunnsperspektiv kanskje mest relevant i forhold til de økte klasseskillene: å ha en ADHD-diagnose medfører en økt risiko for utstøtelse ved mobbing, skoledropout, arbeidsledighet, andre samtidige psykiske lidelser, kriminalitet, rusmisbruk og for tidlig død. Å framstille det som at diagnosen slår opp dører til «rettigheter, penger og medisinering» slik Grønneberg skriver, er i beste fall er en spissformulering.

Diagnosen er i likhet med andre diagnoser som bipolar lidelse og autismespekterforstyrrelser, godkjent av norske og internasjonale helsemyndigheter verden over. Jeg kan ikke se at Grønneberg i sin kronikk verken tilfører forskningen eller den store samfunnsdebatten rundt diagnoser noen ny innsikt, men snarere bidrar til ytterligere stigmatisering.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.