Min datters spede røst når noen meter ut. Men hun rekker frem til gruppen med ungdommer som står med bøyd hode og hører på diktet Likegyldighet. En raus høstsol lyser over brakker og ruiner. Lyset gir liv til de gamle rustne togskinnene, som fører fra inngangsporten og til plattformen hvor hundretusener av jøder i sin tid steg ut, og gikk rett inn i døden. Hvor mange ganger har jeg vel ikke sett dette på film, både dokumentar og fiksjon.

Klasse 10c og d fra Majorstuen skole står ved minnesmerket over norske jøder som ble gasset i hjel her i Auschwitz Birkenau. Vi er på en dannelsesreise med Aktive Fredsreiser som veiviser.

Et helvete på jord

Samme år som 764 norske jøder ble sendt til døden i nazistenes utryddelsesleirer, gjennomlevde også polske jøder et helvete på jord. De tyske okkupantene hadde tidlig sperret av et område på rundt 13 kvadratkilometer i et av Warszawas fattigste områder. I tillegg til de fastboende jødene, ble titusener av jøder fra andre land og andre steder i Polen sendt hit. Omtrent en halv million ble registrert som beboere i det som ble kjent som den jødiske gettoen i Warszawa. Boforholdene var elendige, og i gjennomsnitt bodde det syv personer per rom. Ingen fikk forlate gettoen uten tillatelse, og det kunne ikke bringes inn mat utover de tilmålte rasjonene.

I Polen i 1941 var rasjonene 2613 kalorier per tysker, 699 per polakk og 184 per jøde. Med et rasjoneringskort kunne en jøde kjøpe et brød og en bolle suppe per dag.

Sult som våpen

I nesten tre år var utsulting offisiell tysk politikk. Den tyske guvernøren i byen noterte: «Jødene vil forsvinne på grunn av sult og behov og ingenting vil være igjen av det jødiske spørsmålet, bortsett fra en kirkegård». I disse tre årene var innbyggerne avhengige av tigging, arbeid de kunne få hos tyskerne utenfor gettoen og mat fra jødiske hjelpeorganisasjoner, som kunne gi ca. 200 kalorier per dag i form av suppe.

Det tok ikke lang tid før innbyggere i gettoen falt døde om av sult. De døde foran butikkvinduene, på vei til arbeid eller i sitt hjem, og ble dumpet i bakgater uten klær og identifikasjonspapirer, slik at familien kunne fortsette å bruke rasjoneringskortene deres. Død gjennomsyret etter hvert hverdagen. Barnegråten stilnet aldri. Det var tiggere overalt. Noen begikk selvmord.

En vitenskapelig sultstudie

Sykehusene liknet snart fattighus, deretter likhus. Legene fikk 500 gram ekstra i matrasjon per dag, som de delte seg mellom.

Rundt 700 jødiske leger bodde og arbeidet i Warszawa da tyskerne tok seg til rette. Mange av dem døde eller ble fengslet. De hadde uansett ikke lenger tillatelse til å utøve profesjonen sin. En gruppe leger startet derfor sin egen hemmelige medisinskole. Flere var kjente spesialister, og de utdannet nye i løpet av krigen. Eksamenspapirer ble smuglet ut av gettoen.

Enkelte skulle komme til å bli pionerer innen et helt særegent fagfelt: De satte i gang historiens første vitenskapelige sultstudium. Legene i Warszawa-gettoen noterte og skrev for ettertiden. Nazistenes ugjerninger ga vitenskapen historiens eneste sultstudie under helt reelle forhold. Dette er stort sett ukjent kunnskap for folk flest.

Nesten alle pasientene døde

Under de spesielle omstendighetene som eksisterte i Warszawa, spilte etter hvert etiske standarder mindre rolle. De ble i alle fall underlagt større mål. Legene begynte planleggingen i november 1941. Selve det vitenskapelige arbeidet tok til i februar 1942.

Legene undersøkte først og fremst 70 voksne som kom fra Czyte-sykehuset og 40 barn fra Berson og Bauman barnesykehus, samt 30 private pasienter. De isolerte det de kalte «sultsykdommen» fra andre komplikasjoner, som tuberkulose. Nesten alle pasientene som var med på sultstudien, døde, slik at det var lett å bekrefte den opprinnelige diagnosen gjennom senere obduksjon.

Hormonspesialisten Dr Julian Fliederbaum skrev om de første symptomene på sult hos voksne, slik som tørr munn, økt vannlating, raskt vekttap og et konstant ønske om mat. Lenger ut i sultsyklusen ble disse symptomene erstattet av gjennomgripende svakhet, apati og kuldefølelse.

Pasienter la seg i fosterstilling, helt til kroppen stivnet i denne posisjonen. Men de fortsatte å respondere aktivt ved synet av mat. De forsøkte å gripe brød fra doktorens hånd, eller løp etter mat som ble fraktet forbi sengeleiet deres, men falt alltid.

Utseendet endrer seg

Ødemer var et vanlig symptom. Ved underernæring blir cellenes pumpemekanismer svakere, og mangel på proteiner endrer kroppens osmotiske trykk. I starten av sultperioden forsvant fettreservene. Hudfoldene jevnet seg ut, noe som resulterte i at pasienten kunne se yngre ut. Men i fase to og tre ble huden tørr, blek og skjellaktig, nærmest som sigarettpapir. En ung kvinne kunne se ut som en sekstiåring. Pasientene var plaget av lus, skabb og ringorm og fikk brune hudflekker på grunn av underernæringen.

(Kronikken fortsetter under bildet)

Hormonendringer førte videre til anormal hårvekst. Hos pasienter i puberteten økte hårveksten på hodet og ved kjønnsorganene, mens resten av kroppen ble dekket av mykt dun. 30–50-åringer mistet håret, også under armene og i skrittet. De fikk blemmer på tungen, hes stemme og svakere halsmuskler. Lungene ble også svekket, og pusten gikk langsommere. Det var økt forekomst av tuberkulose og luftveisinfeksjoner. Dårlig blodsirkulasjon og svakt immunforsvar førte til infeksjoner. Kroppen klarte ikke å lage nye celler for å bekjempe bakterier og sykdom. Magen hadde problemer med å bearbeide den lille maten som kom, og avføringen var ofte blodig og slimete.

Når det gjaldt barn, var de første symptomene psykiske. De sluttet å leke, ble nedstemt og led av søvnløshet. Deretter stoppet veksten opp. Tre- og fireåringer var på størrelse med spedbarn, niåringer så ut som om de var fem. Huden ble blek, tørr og mørk, med økt dunvekst på nakke og kinn. Ødemer var tydelig på to- til femåringer, mens andre bare var utmagret. Også hos barn stivnet kroppen i fosterposisjon, og selv om noen kom seg underveis, fortsatte de gå på en vaggende måte, som ender. Pulsen gikk ned, og de fikk diaré, ofte og voldsomt, noen ganger i flere måneder.

Uetiske metoder?

I den engelske oversettelsen av denne unike studien, publisert mange år etterpå, skriver redaktøren Dr Myron Winick at noen av metodene Warszawa-legene brukte, ikke bare måtte ha vært ubehagelige, men også direkte farlige for pasientene. Dette kommer også frem i foredraget Winick holdt på Columbia University i 2005.

Men lederne mente tydeligvis at de potensielle fordelene for vitenskapen overskygget risiko og etikk. Det er selvsagt utenkelig for en lege under normale omstendigheter å gjøre noen av de tingene de beordret ghetto-pasientene å gjøre. For kvinnen i sykehussengen som ble oppfordret til å ta noen armhevninger til for at legen skulle måle blodtrykk og andre fysiologiske reaksjoner, var det sannsynligvis likevel en form for fornuft i alt dette. Hun må ha vært ute etter mening i det meningsløse; hun var sulten på en annen fremtid.

Direktøren for Czyste-sykehuset skrev det siste og syvende kapittelet om «sultsykdommen». Han beskrev hvordan han og en kollega utførte over 500 obduksjoner på sultpasienter. De fant at hjernen hadde samme vekt som før, mens hjerte, lever, nyre og milt ble mindre og lettere. Benmargen fikk en geleaktig konsistens, det var ødemer i indre tarmer, og hos 61 prosent av pasientene hadde skjelettmusklene forvitret.

Lokket de sultne til døden

Tyskerne hadde stadige raid og utrenskninger, og lurte innbyggere ut av ghettoen og satte opp plakater hvor det sto at de som ville dra frivillig i kvegvognene som var skaffet til veie, ville få tre kilo brød og en kilo marmelade. Mange sultne gikk til stasjonen, til tross for ryktene de hørte om skjebnen som ventet.

I april 1943 begynte den endelige likvideringen av jødene i gettoen. Omtrent 750 gjorde motstand. Gettoen ble jevnet med jorden. De fleste av legene involvert i sultstudien ble enten drept eller begikk selvmord. Manuskriptet, bestående av syv kapitler, ble smuglet ut. I forordet skriver Dr. Israel Milejkowski at de som var deltagere i studien aldri kom til å dø. De levde videre gjennom det vitenskapelige arbeidet de hadde vært del av.

Aktive foreldre og skoler

Jeg fortalte noen av deltagerne på skoleturen til Kraków og Auschwitz om det som hadde skjedd i Warszawa-ghettoen. Vår felles hunger etter å forstå slik fornedrelse, slik meningsløshet og slik motstand, må manifestere seg, igjen og igjen.

Det var diskusjoner foreldrene imellom før det ble tatt en beslutning om å dra til Polen for å besøke Auschwitz. Foreldre må trå til, ikke alle har like god råd, eller samme interesse, eller forståelse. Det kommer alltid opp forslag om å dra et annet sted. Mindre komplisert, mindre rystende.

Men for å forstå den norske jødedeportasjonen eller for å forstå både menneskelig ondskap som ble satt i system gjennom Warszawa-ghettoen og motet til de jødiske legene som ga oss denne unike sultstudien, kreves det dannelsesreiser, masse lesing og et evig ønske om å søke lærdom.

Derfor er reiser til Auschwitz fortsatt viktige. Derfor er den nylig avholdte minnemarkeringen den 26. november så viktig, også i dag. For å vaksinere oss mot likegyldighet.

• Vil du lese mer om krigens grusomheter? Nordmenn kjempet ikke for nazismen bare fordi de var redde, Nazi-ideologien var avgjørende for norske frontkjemperne.