Som hovedfagsstudent ved Norges idrettshøgskole skrev jeg i 1980 en artikkel i tidsskriftet «Norsk idrett». Den ble sendt inn med tittelen «Doping i idretten – tilfeldighet eller konsekvens?». Redaktøren fant tittelen for provoserende og endret den. Artikkelen konkluderte med at doping var en konsekvens av idrettens egenart, organisering og finansiering. I dag, 36 år senere, er konklusjonen er enda mer riktig.

• Kronikken som startet debatten: Doping er den ultimate løsningen i toppidretten
• Les svaret til Sigmund Loland: Å tillate doping strider mot toppidrettens egenart

Forskjellig utgangspunkt

Loland og jeg har forskjellige faglige utgangspunkt. Det gir selvfølgelig forskjellige svar. Loland støtter seg på en filosofisk og normativ tilnærming, forankret i aristotelisk tradisjon med plikt og glede til å realisere utøverens potensial. Loland beskriver en ønskelig, en ideell idrett. Jeg beskriver ut fra en sosiologisk tilnærming som observerer hva utøvere, trenere og støtteapparat faktisk holder på med, en reell idrett. Loland og jeg tilstreber begge å finne ‘sannheten’, uten at noen av oss kan påberope oss den. Både filosofi og sosiologi er ‘work in progress’.

Idrettens egenart

Helt fra antikken har idretten dreid seg om å vinne. Den moderne idretten dreier seg også om ekstreme prestasjoner og tro på kontinuerlig framgang. Det er vi enige om. Vi er også enige om at det er utviklet regler for hva som skal være rette handlinger i idrettskonkurranser.

Men vi synes å være uenig om hva som betraktes som rette handlinger og hvor de kommer fra. Er det rette handlinger å gjøre alt som står i ens makt for å vinne eller er det å utføre handlinger som er begrunnet og forankret i visse etiske normer? Noen handlinger kalles juks, for eksempel å løpe innenfor linjen på løpebanen eller å henge etter følgebilen opp en bratt bakke. Normer mot juks har oppstått som en naturlig konsekvens av idrettslig kappestrid. Normer av typen fair play og sportsmanship er derimot normer utviklet av pedagoger, filosofer, politikere eller til og med bookmakere. Det er altså påtvunget toppidretten utenfra.

Loland hevder doping truer toppidrettens perfeksjonistiske potensial, eller «the spirit of sport». Men gjør doping egentlig det? Julian Savulescu, bioetiker og professor i praktisk etikk ved universitetet i Oxford, hevder at doping tvert om uttrykker og styrker «the human spirit» - menneskets kapasitet til å forbedre seg selv på grunnlag av refleksjon og vurdering. Når vi utøver fornuft og foretar kreative valg gjør vi det som kun mennesket er i stand til å gjøre. Slik sett er doping høyst forenelig med sportens perfeksjons- og prestasjonslogikk. Doping styrker idrettens egenart.

Dopingens inntogsmarsj

Bruk av prestasjonsfremmende midler har vært akseptert siden antikken. Først på 1920 tallet ble det i større grad stilt kritiske spørsmål ved bruken. Begrepet doping kom inn i engelske sportsleksikon på 1930-tallet. Fram til 1960 tallet eksperimenterte både forskere og utøvere med ulike stoffer og metoder. På 1960 tallet ble temaet diskutert i den internasjonale olympiske komite uten at man fant ut av hvordan problemet skulle løses. Spede forsøk på å ta utøvere for dopingbruk forekom på 70-tallet. Stadig flere, i første rekke utenfor toppidretten, hevdet at enkelte former for prestasjonsfremmende midler var moralsk forkastelig, helsefarlig, sosialt nedbrytende og umulig å begrunne legalt. Den vitenskapelige dokumentasjonen bak disse påstandene var tynn, likevel fikk de gjennomslag. Etter Festina-skandalen i 1998, fikk man for alvor på plass en internasjonal overenskomst og institusjon i 1999 (WADA) som skulle hanskes med problemet. Først og fremst etter avslørende journalistikk og sterkt politisk og idrettspolitisk press ble doping forbudt, ikke som følge av utøveres og treneres bekymring.

Er doping juks?

Undersøkelser viser at både utøvere og trenere oppfatter doping som juks. Til det er å si to ting. For det første oppfattes doping som juks fordi det er forbudt. For det andre er det grunn til å tro at slike svar avspeiler hva som oppfattes som politisk korrekt å svare på slike spørsmål. Om man fjerner forbudet er doping per definisjon ikke lenger juks. Da er doping et like legalt middel som andre prestasjonsfremmende midler og metoder som toppidretten benytter.

Det utøvere i praksis oppfatter som juks er først og fremst bevisst regelovertredelse og brudd på den internt utviklede æreskode som gjelder utøverne i mellom. Det kan være som i sykkelsporten å henge etter følgebilen lenger enn det tar for å få instruksjoner. Eller skjule tynne kroker i hendene for å kunne løfte tyngre i styrkeløft. Eller å montere   en bryter for å signalisere treff på motstanderen uten å ha vært nær vedkommende i det hele tatt. Slike handlinger er langt mer klanderverdig for utøvere enn bruk av doping.

Toppidrett er helsefarlig

Hva så med helsefarene? Enhver medisin er skadelig om det brukes for mye. Og det aller meste av det som brukes og defineres som doping er opprinnelig medisinske preparater eller teknikker. Trenger du reseptbelagt medisin må du til legen. Både legen og pakningsvedlegget understreker hvor store doser som skal brukes og at feildosering kan være farlig for helse. Enkelte bruker likevel mer. Men blir de av den grunn straffet og utestengt fra arbeidslivet? Svært få, egentlig.

Gjennom politiske prosesser har bruk av visse preparater og teknikker i idretten gått fra å være legitim medisin til å bli forbudte dopingmidler. Men om det er slik at doping er helsefarlig, hvorfor blir ikke idretter med stor risiko for liv og helse forbudt? Det er langt flere som dør av ulykker under et sykkelritt enn at de dør som følge av dopingbruk. Og skadene er omfattende. Det er langt flere som skades alvorlig eller dør i en boksering enn av at boksere har dopet seg, likevel tillates profesjonell boksing i Norge. Og hvor lenge skal utøverne i alpint får lov til å risikere liv og lemmer i Kitzbühel og andre krevende utforbakker? Sammenliknet med dette: hvor helseskadelig er en leppekrem med anabole steroider?

Idrettsutøvernes dilemma

Toppidrettens logikk dreier seg om å levere ultimate prestasjoner i kampen om seieren. Valgene som skal føre til seier er mange og vanskelige. Det er fristende for utøvere, trenere og støtteapparat å anvende ultimate metoder og teknologier når gevinsten er betydelig og risikoen for å bli tatt er svært liten. Kjetil Haugen, professor ved Høgskolen i Molde, hevder at utøvere nærmest kommer i et «fangens dilemma» når de står overfor valget om doping eller ikke. Hans analyse viser at om ikke sjansen for å bli tatt blir dramatisk høy eller gevinsten for å vinne blir urealistisk lav, vil det være stor sannsynlighet for at utøvere velger doping. Haugen selv mener likevel at legalisering av doping ikke er veien å gå. Han foreslår andre løsninger.

Det er helt klart som Loland hevder at det kun er et fåtall utøvere som bruker doping. De fleste utøvere ønsker en dopingfri idrett. Sammen med noen kollegaer, har jeg vært med på å dokumentere det. Men det var også slik at en del utøvere oppga at om noen utøvere dopet seg, ville de også kunne komme til å gjøre det. Sagt på en annen måte: en del utøvere er pragmatiske. De gjør det de må gjøre for å vinne.

De utøverne, trenerne, lederne og for den saks skyld nasjonene som vil mest - de som dedikert prøver å innfri den olympiske motto «hurtigere, høyere, sterkere» - vil ta i bruk både lovlige og ulovlige midler. De er toppidrettens elitetropper. De vil vinne krigen – ikke reflektere over krigens moralske begrunnelse. Det overlates til politikerne.