Jan Ove Tangen vil tillate medisinsk kontrollert doping i toppidretten. Han argumenterer ut fra det han ser som toppidrettens logikk som handler om stadig bedre prestasjoner og nye seiere. Antidoping strider mot logikken, legalisering av doping er «den ultimate løsningen».

• Les kronikken til Jan Ove Tangen: Doping - den ultimate løsningen i toppidretten

Tangen skal ha ros for å utfordre prinsippet om antidoping. Imidlertid er jeg uenig i analysen. Etter mitt syn presenterer Tangen et fortegnet og smalt bilde av toppidrett. Vi bør se nærmere på idrettens regler, normer og også praksis før vi konkluderer. En annen og mer nyansert tolkning er at toppidrettens egenart handler om beundringsverdige prestasjoner. Og da er antidoping en logisk konsekvens. La meg forklare.

Toppidrett som perfeksjonisme

Toppidretten er en tydelig bærer av moderne verdier: prestasjonsorientering, framskrittstro, individualisme, likhet i muligheter, meritokrati. Meningsfylte konkurranser krever standardisering av ytre betingelser. Alle løper like langt, alle blir målt med samme teknologi. Ulikhet i ytre betingelser skal ikke være avgjørende. I de fleste idretter klassifiserer vi etter kjønn. Grunnen er at menn og kvinner statistisk sett har ulike forutsetning for å utvikle prestasjon. I kampidretter klassifiserer vi også etter kroppsstørrelse. Det er ikke bryterens kroppsmasse som skal avgjøre, men hennes egenskaper og ferdigheter i brytekunsten.

En mulig norm bak disse ordningene er jevne konkurranser med usikkert utfall. Men jevne og usikre konkurranser kan arrangeres på mange vis: mennesker mot dyr, eller mennesker mot maskiner, eller en klønete hundrekilos bryter mot en femtikilos tekniker. Toppidrettssystemet selekterer konkurrenter på mer nyansert vis.Den retningsgivende normen synes å være å eliminere og/eller kompensere for forhold utøvere og lag ikke uten videre kan påvirke eller kontrollere og derfor heller ikke kan tillegges ansvar for. Mer allment er dette normen om like muligheter for prestasjon. Hvorfor synes normen viktig i idretten?

Bioetikeren Tom Murray sier det slik: Konkurranseidrett handler om beundringsverdig perfeksjon av idrettslig talent. Idrettens normer og regler legger opp til konkurranser der utøvere og lag kan identifiseres med og ta ansvar for sine prestasjoner. Store prestasjoner framstår som beundringsverdige. Slik dyrker toppidretten en perfeksjonistisk logikk. Jeg viser ikke nå til perfeksjonisme som en psykologisk diagnose (der forøvrig topputøvere kan være i faresonen), men til et klassisk ideal i den aristoteliske tradisjonen med både en plikt og en glede i å realisere sitt potensial i dybde og bredde. Idealet er allmenngyldig. De fleste forsøker etter beste evne å realisere sine muligheter ut fra de forutsetninger de er gitt. Toppidretten tematiserer det perfeksjonistiske budskapet på et moderne, tydelig og kroppslig sett.

Konsekvens: antidoping!

Hvilke konsekvenser har dette for doping? I min forståelse strider dopingen direkte mot toppidrettens egenart. Doping truer normen om utøvere og lag som ansvarlige for egen prestasjon, om sammenhengen mellom utøver og prestasjon, om prestasjonens autentisitet, eller om dens menneskelige uttrykk om man vil. Vellykket biomedisinsk manipulering av en utøvers fysiologi krever avansert, ekstern ekspertise. Ved legalisering av doping blir prestasjonsutviklingen enda tydeligere et produkt av støtteapparat og ekstern ekspertise enn situasjonen er i dag. Slik tappes toppidretten for perfeksjonistisk potensial, eller for «the spirit of sport» som WADA noe ullent kaller det.

Videre vil en legalisering av doping sette utøveren i en svært sårbar situasjon. Gitt at dopingmidler er effektive, vil de fleste med ambisjoner måtte involvere seg i bruk. Det vil gi en ekskluderende toppidrett, og jeg vil anta at avstanden mellom sterke og svake idrettssystem vil øke.

Utstrakt bruk av ikke-terapeutiske doser kan ha betydelige helsekostnader. Men, som Tangen påpeker, det kan også toppidrett generelt. Poenget er at vi må skille mellom relevant og ikke-relevant risiko. Hard trening er en test på viljestyrke og også på å kjenne når kroppen har fått nok. Gode utøvere lytter til kroppen. I risikoidretter som utfor er det å kalkulere og ta risiko er en integrert del av ferdighetstesten. Risiko ved doping er fra utøverperspektivet diffus og blind. Den har lite med idrettslige utfordringer å gjøre. Hvorfor skal da idretten akseptere den?

Jeg skal ikke forfølge praktiske konsekvenser av en liberalisering av doping. Argumentasjonen blir til dels hypotetisk. Og det er jo faktisk også slik at dersom liberalisering hadde vært det beste valget, fikk vi heller ta kostnaden. Men det er nettopp når det gjelder premisser og forståelse av toppidrettens logikk, jeg er uenig med Tangen.

Genetiske ulikheter

Tangen er avslutningsvis inne på det han omtaler som urettferdige ulikheter i genetiske forutsetninger. Igjen blir argumentet skjematisk. Hva er problemet med ulikhet i talent? Genetisk mangfold er ikke urettferdig i seg selv, det er vel snarere en forutsetning for menneskelig og kulturelt mangfold og antakelig også for vår overlevelse. Vår håndtering av konsekvensene av genetisk ulikhet derimot kan være problematisk. I velferdsstater som Norge kompenserer vi for mennesker som har kommet uheldig ut. Helsesystemet og det til tider så utskjelte NAV hjelper mennesker som har fått dårlige kort i livet. Vi er enige om at alle skal ha rett på et meningsfylt og verdig liv uavhengig av forutsetninger. Vi følger faktisk samme prinsipp i idrettspolitikken. Premisset er at idrett kan være et gode. I breddeidretten skal alle ha rett til idrettsdeltakelse tilpasset egne forutsetninger og behov.

Men fordelingsrettferdighet tar ulike former avhengig av egenarten i den virksomheten vi diskuterer. I toppidretten er vi opptatt av å måle, sammenlikne og rangere de beste. I toppforskningen er vi opptatt av selektere og investere i de dyktigste. Alle har rett på idrettsdeltakelse, men ikke alle har rett til å bli olympiske mestere. Alle har rett på utdanning, men ikke alle har rett til å bli toppforskere. Det er verken urettferdig eller uetisk. I tillegg kan de beste inspirere oss. De jobber hardt for å bli bedre med de mulighetene de er gitt, de opplever seire og nederlag, de har sine ups and downs. De er mennesker som oss.

Toppidrett som moralsk spenningssone

Jeg sier ikke med dette at toppidrett er en moralsk idealsone. Det er riktigere å forstå idretten som en moralsk spenningssone. I toppidretten settes den perfeksjonistiske logikken på prøve. Jeg er enig i mange av Tangens kritiske merknader. Det finnes subkulturer som er villige til å ta i bruk alle effektive midler for seier, det finnes aggresjon og vold blant utøvere og supportere, i idretter uten standardisert teknologi som langrenn kan støtteapparatene få urimelig stor betydning. Men vi skal være forsiktige med generaliseringer. Dette er neppe allmenntilstanden. De fleste idrettskulturer respekterer regelverket, meningsmålinger blant utøvere og støtteapparat viser tydelig oppslutning om antidoping, I de fleste idretter er det en sterk sans for fairness og pågående diskurser om like vilkår. Hvorfor skal avvikene styre vår tolkning av systemets logikk?

I motsetning til Tangen mener jeg at å tillate doping er et tydelig skritt mot en ytterligere medikalisering og teknologisering av toppidretten som strider mot dens egenart og vil redusere dens verdi.