For at vi skal kunne nyttiggjøre oss av de mulighetene nye genmodifiserte produkter og teknikker gir, er det helt avgjørende at teknologi forvaltes på en samfunnsmessig ansvarlig møte. (Foto: Scanpix)
Kronikk: Slik bruker vi GMO på en ansvarlig måte
Fagpersoner og politikere må lytte til folks oppfatninger og ta disse på alvor. Genmodifisert mat reiser spørsmål som går langt utover hvorvidt den er trygg for helsa vår og miljøet, skriver kronikkforfatterne.
Forskere utvikler stadig nye metoder for å lage genmodifiserte organismer (GMO) og nye produkter er underveis. Vi bør unngå at diskusjonene om disse nye produktene blir like polariserte og konfliktfulle som det vi har erfart fra debatter om genmodifisert mat.
Dette krever mer samfunnsmessig ansvarlig forskning og forvaltning.
Vil revolusjonere bioteknologien
Nye metoder for genmodifisering, slik som gen-redigering ved bruk av den mye omtalte CRISPR-metoden, er i rask utvikling. CRISPR gjør det mulig å utføre målrettede endringer i genene til mennesker, planter, dyr og mikroorganismer. Teknikken kan gjøre genmodifisering enklere, billigere og mer presis, og dermed bidra til å revolusjonere bioteknologien. Nye genmodifiserte organismer (GMO) står allerede på trappene. For eksempel arbeider forskere med å utvikle GM-insekter for å bekjempe skadegjørere i landbruket.
For at vi skal kunne nyttiggjøre oss av de mulighetene nye GM-produkter og teknikker gir er det helt avgjørende at landbruksbioteknologi forvaltes på en samfunnsmessig ansvarlig møte. I dette ligger det først og fremst et krav om at fagpersoner og politikere i større grad lytter til folks oppfatninger og tar disse på alvor. Genmodifisert mat reiser spørsmål som går langt utover hvorvidt den er trygg for helsa vår og miljøet.
Folk er blant annet opptatt av internasjonale selskapers kontroll over såvarer, forbrukernes rett til å vite og velge hva de spiser, og bønders mulighet til å dyrke mat på ulike måter. Når forskere vurderer risiko og forvaltere tar beslutninger om bruk av GMO tar de sjelden hensyn til slike spørsmål. Dette er en viktig årsak til at genmodifisert mat er omstridt verden over, også her i Norge.
Sammen med internasjone eksperter på risikovurdering, ansvarlig forskning og innovasjon, og etikk relatert til landbruksbioteknologi har vi diskutert hva ansvarlig forvaltning av landbruksbioteknologi er og hvilke endringer som må til. Dette førte til at vi kom frem til fem forhold som er avgjørende:
1. Vilje til oppriktighet
Det er viktig at forskere og forvaltere er åpne og ærlige om motivene for å utvikle ny teknologi og om de fordelene teknologien forventes å ha virkelig er realiserbare. For eksempel argumenterer forkjempere av GM-planter ofte med at disse plantene er helt nødvendige for bekjempe sult i verden, men foreløpig er det få konkrete eksempler på at de faktisk har bidratt til det.
Det er også mange eksempler på at forskere er uenige om risiko ved bruk av GMO. Det viktig at denne uenigheten kommer til syne i offentlige debatter, og at forskerne er ærlige om kvaliteten på kunnskapen som ligger til grunn for en beslutning. Når forskere forklarer hva de ikke vet, styrker det kvaliteten på kunnskapen de formidler.
2. Anerkjennelse av underliggende verdier
Vitenskapelig kunnskap blir ofte fremstilt som objektive og sanne fakta, men også forskere gjør en rekke valg når de gjør sine undersøkelser. Dette handler for eksempel om hvordan de velger å formulere hypoteser, metodene de bruker til å undersøke disse og hvordan resultatene tolkes.
Slike valg er til dels fundert på forskernes verdier og verdensforståelse. Ved å anerkjenne verdivalg i forskning og forvaltning blir det mer synlig hvorfor fagpersoner er uenige. Dette vil i sin tur gi mer åpne beslutningsprosesser og bedre dialog mellom forskere, beslutningstakere og befolkningen.
3. Inkludering av et bredt spekter av kunnskapskilder og aktører
Å gi berørte parter anledning til å uttale seg regnes som en demokratisk rettighet, og er vanlig praksis for eksempel i miljøforvaltning. Tanken er at det vil være lettere å gjennomføre endringer når folk opplever at de er blitt hørt. Men, berørte parter har ikke bare interesser, de sitter også på viktig kunnskap. Denne kunnskapen er spesielt verdifull når faglige vurderinger er preget av usikkerhet. Beslutningstakere sikrer at både kvaliteten og bredden på kunnskaps- og verdigrunnlaget styrkes når de høster kunnskap fra ulike interessegrupper som for eksempel bønder og forbrukere, samt forskere fra ulike faglige disipliner.
Her er det spesielt viktig å anerkjenne at også samfunnsvitere sitter på relevant kunnskap, for eksempel om samfunnsmessige og etiske problemstillinger som ny teknologi reiser, samt hvordan forvaltere kan sikre gode beslutninger i situasjoner preget av stor usikkerhet og motstridende verdier.
4. Vurdere alternative løsninger
Når forskere skal vurdere risiko ved landbruksbioteknologi bør de ta utgangspunkt i problemet en ny teknologi er tenkt å løse, snarere enn den spesifikke teknologiske løsningen. Dersom for eksempel norske myndigheter i framtida skal ta stilling til om vi skal bruke GM-kålmøll til å bekjempe denne skadegjøreren her til lands, er det viktig at de har god kjennskap til skadeomfanget av kålmøll i norsk landbruk, hva som er årsaken til problemet og alternative måter å bekjempe skadegjøreren på, for eksempel ved å beskytte kålplantene ved å legge en filt duk over åkeren.
På denne måten kan de, basert på felles forståelse og verdier, velge den beste strategien.
5. Evne til å respondere
Ny kunnskap eller endrede miljø- og samfunnsforhold kan føre til at betingelsene for å ta i bruk ny teknologi endrer seg. Det er viktig at forskere og forvaltere er beredt til å respondere på disse endringene.
Dette innebærer ikke nødvendigvis å bare tillate eller forby ny teknologi, men å åpne for mer nyanserte betraktninger av hvordan, når, under hvilke betingelser, og i hvilke retninger vi ønsker å gå videre med den teknologisk utviklingen.
Hva skal til i praksis?
Det finnes ikke et entydig svar på hva ansvarlig forskning og forvaltning av landbruksbioteknologi faktisk innebærer. Vi må derfor prøve ut ulike strategier for hvordan endringene vi foreslår kan gjennomføres i praksis. Vi peker blant annet på at fagfolk fra ulike disipliner bli flinkere til å samarbeide når de undersøker problemer og foreslår løsninger.
Samtidig er det viktig at forskere og forvaltere også formidler hva de ikke vet, og at de tar hensyn til hva befolkningen mener når de vurderer risiko og tar beslutninger om kontroversielle teknologier.
