Genmanipulerte organismer (GMO-er) fører til truet mangfold og motstandsdyktig ugras. De gjør at bøndene må inngå strenge kontrakter og må kjøpe nye frø hvert år, sier GM-motstandere.

- Genteknologien ødelegger landbruk verden over, konkluderte miljøaktivisten Vandana Shiva nylig i en artikkel i Bistandsnytt.

Men etter over 15 år med kommersiell dyrking av genmodifiserte kulturplanter, finnes det få tegn på at GMO-er gir større skader på helsa eller miljøet enn vanlige kulturplanter.

Nå mener flere forskere at den vedvarende debatten om farer kan ta fokuset vekk fra et minst like viktig spørsmål: Hvem kontrollerer et så viktig redskap som genteknologi i landbruket?

I dag styres utviklinga i stor grad av noen få multinasjonale selskaper.

Professor Åsmund Bjørnstad ved UMB mener at den sterke skepsisen til bruk av genteknologi i planteforedling paradoksalt nok kan være med på å opprettholde gigantenes makt over matvaresystemene.

Mye GMO i USA

Det har vært knyttet både store forhåpninger og stor skepsis til genmodifiserte planter.

Fram til i dag har Europa beholdt en svært restriktiv politikk når det gjelder bruk av GMO-er. Men i samme tidsrom tok amerikanske bønder og forbrukere et kjempeskritt inn GM-alderen.

I dag kommer over 80 prosent av all amerikansk mais fra genmodifiserte planter. Tallene for soya, sukkerbete og bomull er over 90 prosent. Andelen er også høy i noen andre land, som Argentina, Brasil og Kina.

Så hva har deres erfaring med både dyrking og spising av GMO-er lært oss om farer og fordeler knyttet til slike planter?

Helse og miljø

De fleste forskere mener at vi hittil har sett få tegn til at dagens GM-planter utgjør noen helsefare, til tross for at millioner av GM-måltider er spist av mennesker. Det er betryggende, selv om det slett ikke er noen garanti for at maten er ufarlig. 

- Dette har nå gått for seg i 10-15 år uten effekter på folkehelsa, sier Bjørnstad ved UMB.

• Les mer: Er det trygt å spise GM-mat?

Mange forskere mener at det så langt heller ikke er mye som tyder på at GMO-gener på vidvanke har gitt betydelige negative effekter i økosystemene.

Men det har oppstått problemer. Det er for eksempel godt dokumentert at dyrking av GMO-er som tåler ugrasmiddel har ført til at også ulike typer ugras i åkrene er blitt motstandsdyktige mot sprøytemidlet.

• Les mer: Har GM-planter skapt problemer for miljøet?

Dette skyldes imidlertid ikke GMO-ene i seg selv, men det faktum at GMO-produsentene har satset stort på nettopp denne egenskapen hos plantene, og at dette har skapt en praksis med å sprøyte åkrene med samme ugressmiddel i år etter år.

Og her er vi kanskje inne på det største problemet.

Mer av det gamle

Man kan muligens si at i stedet for å bringe fram virkelig nye løsninger i landbruket, har dagens GMO-er effektivisert de gamle.

- GMO-ene legger til rette for mer monokultur og landbrukspraksis som gir utvikling av resistens, sier forsker Jan Netland fra Bioforsk.

Men hvorfor ble det slik?

Genteknologi er et redskap som kan brukes til så mye. Hvorfor har vi ikke satset på å utvikle en stor variasjon av planter? Typer som krever mindre vann eller mindre varme? Som tåler mer salt eller lengre tørkeperioder? Planter med høyere næringsinnhold?

Det er lett å konkludere med at genteknologien i seg selv er forfeilet. Men her er det mange andre faktorer som spiller inn.

I Vesten er for eksempel genmanipulerte organismer for landbruket nærmest utelukkende blitt ferdigutviklet av gigantiske, kommersielle selskaper. De har, ikke overraskende, fokusert på å lage produkter med størst mulig potensiale for rask inntjening.

Satser mest på det lønnsomme

Store frøprodusenter, som mye kritiserte Monsanto, har valgt å satse mest på de genetiske endringene som er lettest å utføre og på planter som dyrkes i store mengder av flest mulig bønder med penger til å betale for nye varianter.

Det lønner seg ofte mindre å gi seg i kast med kompliserte endringer for å få til tørketolerante eller mer næringsrike planter som skal dyrkes i småskala av verdens minst bemidlede.

Eller med spesialiserte varianter som bare vil kunne brukes av et begrenset antall bønder, for eksempel i Norge eller andre utkanter av verden. 

Det finnes flere unntak. På Hawaii dyrkes det for eksempel genmodifisert papaya som er motstandsdyktig mot et virus som før truet med å knekke hele papayanæringa på øya.

Det er også utviklet potetsorter som er motstandsdyktige mot den svært utbredte sykdommen tørråte, og maissorter som tåler mer tørke.

Men den store majoriteten av GMO-er faller i dag inn under to kategorier: Planter som  lager sin egen insektgift (Bt-planter) og planter som tåler spesielle ugrasmidler. Sistnevnte er mest utbredt, og her kan frøfirmaene selge både frø og ugrasmiddel i en pakke.

Patenter og kontrakter

I tillegg har firmaene fått beskytte sine interesser på mange måter:

De hevder omfattende patenter, som hindrer andre forskere i å jobbe videre med de samme genene.

De krever til tider absurd strenge kontrakter med bøndene for å sikre at brukerne kjøper nye frø i flere år.

De saksøker både konkurrenter og uheldige eller ulydige bønder ved den minste mistanke om regelbrudd.

• Les også: Hvem bestemmer over frøene?

Samtidig trekker frøprodusentene gjerne tilbake mange av de tradisjonelle frøvariantene mens utvalget av GMO-er vokser. Bøndene kan etter hvert oppleve at de rett og slett ikke får tak i konvensjonelle typer.

De multinasjonale selskapene har i dag så stor makt over hele tilbudet av begge klasser frø at markedene ikke lenger fungerer som de skal, mener Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda.

- Det er ikke markedet som regulerer tilbudet, men de store selskapene som regulerer markedet.

Med en slik situasjon rundt GM-plantene er det kanskje ikke rart at mange vil bekjempe dem. Men paradoksalt nok kan det hende at de argeste GMO-motstanderne er med på å styrke makta til de store selskapene, sier Bjørnstad fra UMB.

- Aktivistene er Monsantos beste venn

Bjørnstad mener aktivistene er med på å holde teknologien fast i en ond sirkel:

Sterkt trykk fra anti-GM-miljøer er med på å opprettholde ekstremt strenge krav til testing og godkjenning i Europa.

Kravene gjør det så kostbart å lage kommersielle GM-varianter at kun de største selskapene har råd til å fullføre en slik prosess. De store utgiftene gir i neste omgang selskapene gode argumenter for å kreve patenter og strenge kontrakter med bøndene.

- Greenpeace blir storindustriens beste venn. Sammen hindrer de at nye og mindre aktører tar i bruk en teknologi som blir stadig enklere, sier Bjørnstad.

Han mener anti-GMO-aktivistene hindrer konkurranse og dermed kan bidra til at kontrollen over landbruksutviklinga fortsetter å ligge i hendene på store hyperkommersielle selskaper.

Forskningssjef Tage Thorstensen fra Bioforsk bekrefter at de strenge reglene i dag begrenser mulighetene til mindre aktører.

- I Norge forskes det også på modifiserte varianter av matplanter. Men om det skulle søkes godkjenning for disse ville det kanskje kostet en milliard, på grunn av de omfattende godkjenningsprosessene.

- Skal du få til noe slikt må du ha helt andre økonomiske muskler.

- Slik situasjonen er nå er vi prisgitt de genmodifiseringene som de store selskapene tjener mest på, i stedet for at det utvikles planter med egenskaper som er rettet mer mot de utfordringene vi har, og kan komme til å få, i norsk og europeisk landbruk.

Andre spørsmål

De siste 15 åra med offentlig debatt om genteknologi i landbruket har handlet mye om hvorvidt GMO-er er farlige eller ei.

- Nå har vi kanskje resultater nok. Ikke på noe annet område har vi hatt så sterke restriksjoner med slike data for sikkerhet, sier Bjørnstad fra UMB.

Han mener vi nå bør dreie debatten bort fra kategorisk ja eller nei til genteknologi, og heller mot hvordan denne teknologien skal brukes. 

- Det er ingen grunn til å gjøre de store selskapene verre enn de er, men det er farlig at de har en slik kontroll over matvaresystemet.

Bjørnstad mener det er mulig å svekke den sterke makta de store firmaene har fått, og sikre både flere utviklere og et større mangfold i plantene som lages.

Bryt selskapenes kontroll

- For det første bør urimelig strenge offentlige godkjenningskrav justeres kraftig ned, sier Bjørnstad.

Samtidig må det gjøres noe med patentene.

- Men det ikke nok å være patentmotstander. Selskapene har gjort en betydelig utviklingsinnsats. Den må de må kunne få igjen for, men uten at de skal kunne hindre at andre bruke kunnskapen.

Et mildere patentvern, som for eksempel eksisterer for vanlige plantesorter, gir enerett til markedsføring. Men samtidig tillater det at andre krysser med sorten og her i landet at bøndene formerer til eget bruk på gården.

- Ved markedsføring av nye plantesorter ville patentene måtte oppgis, slik at de som opprinnelig tok patentet ville få en inntjening på det. Dette ville sikre at det lønner seg å utvikle nye planter, samtidig som selskapene ikke får markedskontroll, sier Bjørnstad.

I tillegg kan det være aktuelt å vurdere tvangslisens for matvareproduksjon, slik som for medisiner.

Tvangslisens er tillatelse til å bruke åndsverk eller oppfinnelser uten at det er nødvendig med samtykke fra den som innehar opphavsretten eller patentretten. Dette ville altså betydd at andre forskere straks kunne forsket videre på nye varianter.

- Jeg har lenge vært svært forundret over hvor liten interesse forskningsinstitusjoner og myndigheter har vist for å benytte den muligheten for tvangslisensiering som patentlovgivningen faktisk gir rom for, sier Rogne fra Bioteknologinemnda.

- For meg er det opplagt at genteknologi er et nyttig verktøy for landbruket. Det er en metode for å få fram mange frø med mange egenskaper. Jeg er for flest mulig frø med mest mulig variasjon og tilpasset mange naturtyper.

- Men vi må stille krav til hva vi vil ha, og om at nye planter må testes etter gode vitenskapelige metoder.