Er kommunesammenslåinger dårlig for miljøet? Carlo Aall stiller dette spørsmålet i en kronikk i forskning.no – og han går langt i å antyde at svaret er ja; større kommuner vil gi dårligere miljø.

Dette kan diskuteres, men spørsmålet er viktig. Sammenhengen mellom miljø og  kommunestørrelse fortjener absolutt større oppmerksomhet enn det til nå har fått.

Lite oppmerksomhet om klima

I debatten om kommunestruktur har fokus på miljø og klima vært overraskende svakt, ikke minst tatt i betrakting de ambisiøse klima-målene Norge har knyttet seg til gjennom Paris-avtalen.

I sluttrapporten fra ekspertutvalget for «Kriterier for god kommunestruktur» til Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), er det blant annet viet liten oppmerksomhet mot klima og miljø – mens andre tema som for eksempel psykisk helsevern, barnevern, arbeidsmarkedstiltak gis bred plass.

Dette er synd fordi utfordringene knyttet til klima og miljø vil bli en av hovedutfordringene for de oppgaver Norge står over for de neste tiårene.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Store kommuner kan gi mer slagkraft

Vil større kommuner gi et dårligere miljø? Svaret er ikke uten videre gitt. Her er det flere dimensjoner som fortjener å bli drøftet.

Kommunen som organisasjon vil sannsynligvis bli styrket som en følge av sammenslåinger: En større stab vil gi større muligheter til å se sentrale plan - og klima – utfordringer i sammenheng. Kommunene spiller en sentral rolle i dette arbeidet i dag: Det er kommunene som har ansvaret for å sikre en bærekraftig utbygging og forvaltning av sine arealer.

I praksis ser vi i dag at mange småkommuner har problemer med å ta dette ansvaret, ikke minst fordi vi mangler plankapasitet og plankompetanse lokalt. Større kommuner vil gi flere muligheter for å styrke plankapasiteten og dermed også muligheten til å lage mer slagferdige lokale klimastrategier.

Hvor sannsynlig er det at flere slår seg sammen?

Et interessant spørsmål er om behovet for transport og reiser vil endre seg som følge av sammenslåinger. Carlo Aall argumenterer for dette, med henvisning til en rapport fra 2003, der forfatterne opererer med flere tenkte eksempler på sammenslåinger. Det konkrete eksempelet han bruker er fra Bremanger, og forutsetter at kommunen blir slått sammen med Vågsøy, Selje, Eid, Gloppen, Stryn og Hornindal til en ny storkommune.

Hvor realistisk er dette eksempelet? Med unntak av storbysammenslåingene for cirka 25 år siden, har de typiske sammenslåingene i Norge siden 1990-tallet vært at to kommuner har slått seg sammen.

Og de fem sammenslåingene som så langt faktisk har blitt gjennomført i den pågående kommunereformen følger dette mønster. Bare i ett tilfelle er det tre kommuner som slås sammen, men de øvrige fire sammenslåingene består av kun to partnere. 

Større kommuner, mer transport?  

Spørsmålet om større kommuner gir mer transport er likevel interessant. Ofte er infrastrukturtiltak en del av en prosess for sammenslåing, som Carlo Aall også peker på – og som ifølge han vil øke miljøproblemene fra loka transport.

Er dette uten videre riktig? En ny broforbindeIse – den såkalte Imarsundforbindelsen - var for eksempel en viktig drivkraft når Aure og Tusna på Nordmøre slo seg sammen. Men er det ikke positivt at forbindelsen mellom bygder blir kortere? Vil ikke dette kunne styrke muligheten for en mer effektiv kommunal tjenesteyting?

Og er det uten videre gitt at bedre vei vil gi større klimautslipp? Vil det ikke kunne tenkes at en bro eller en tunnel tvert imot vil kunne redusere klimautslippene, ved at avstanden mellom bygdene blir vesentlig redusert?  

Miljøtomrom i debatten om kommunesammenslåing

Carlo Aall har definitivt et poeng når han påpeker at det er et fravær av miljøfokus i debatten om kommunesammenslåing. Dette skyldes sannsynligvis ikke minst av at KMDs ekspertutvalg for god kommunestruktur i overraskende liten grad fokuserer på miljø og klima – til tross for Regjeringens ambisiøse mål på dette feltet.

Ekspertutvalget nevner under punktet samfunnsutvikling riktignok at det må tas hensyn til areal- og transportinteresser tilpasset klima- og miljøhensyn. Den konkrete drøftingen i rapporten begrenser seg imidlertid i stor grad til en drøfting av hvor stor en kommune bør være for å kunne ta over ansvar for kollektivtransport, fylkesveier og så videre.

Både ekspertutvalgets rapport og de konkrete konsulentutredninger som har vært gjort om ny kommunestruktur er tilnærmet tomme for vurderinger av klima og miljø: Hvor bærekraftig er spredtbygde og tettbygde kommuner? Hvilke positive og negative effekter kan sammenslåing av spredtbygde kommuner tenkes å ha?  Er det en fordel med tanke på klima og miljø at det er skoler, barnehager og andre offentlige tjenester i alle bygder? Er det en fordel eller ulempe at glisgrente bygder kommer inn under en ny kommuneparply?

Denne typen analyser burde vært obligatoriske for kommuner som vurderer å slå seg sammen.