Menneskene er i ferd med å endre og ødelegge planetens artsmangfold og dyrebestander, biologisk-kjemiske sykluser, skoger, hav og klima. Det kan føre til fallende matproduksjon, ikke minst koblet til økende problem med tørke og annet ekstremvær i deler av verden.

FNs siste oppdatering anslår en økning fra 7,3 milliarder mennesker i dag til mellom 10 og 12,4 milliarder i 2100. Befolkningsveksten har begynt å avta i nesten alle verdensdeler, men i svært ulik grad, og den største veksten videre vil skje i Afrika og til dels i Asia.

Nok mat

Store endringer i matforsyning og kosthold i lav- og mellominntektsland har skjedd de siste tiår på grunn av økonomisk utvikling og globalisering av matsystemet. Men nesten 800 millioner mennesker har fortsatt ikke tilgang på nok mat til tross for at det i dag produseres nok mat til alle på globalt nivå.

For folk i byene har inntaket av animalske næringsmidler og sukker økt, og globaliseringen har gitt innpass for transnasjonal matindustri, fastfood- og supermarkedskjeder.

Dette fører til økt konsum av billig industritillaget mat med liten næringsverdi, bortsett fra kalorier som innebærer økt risiko for overvekt og feilernæring. I land uten sterk regulering av matmarkedet kan dette få ekstreme konsekvenser både for helse og miljø.  

Mindre dyrkbar jord

FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har satt som mål at verdens matforsyning økes med 70 prosent innen 2050, mens norske myndigheter har bestemt at vi i Norge skal øke matproduksjonen med 20 prosent  innen 2030.

Globalt sett er det store begrensninger i arealer som kan nydyrkes, særlig når en tar hensyn til at disse arealene har andre viktige økologiske funksjoner som skog og våtmark. Derfor er det viktig å ta godt vare på dyrka jord. Men omdisponering av jordbruksarealer nær store byer og tett befolka områder til veier, jernbane, næringsbygg og boliger skjer i stor skala over hele verden.

Degradering av jord gjennom intensive eller tradisjonelle jordbruksmetoder er også et stort problem, med tap av organisk materiale og erosjon som delvis eller fullstendig ødelegger jordkvaliteten. Dette skjer særlig raskt under tropiske forhold.

Viktige former for jorddegradering er forurensing, forsalting, forsumping, forørkning, samt jordpakking og kjøreskader som skyldes store maskiner.

Planteproduksjonen i verden har blitt tredoblet de siste femti år. At over 10 prosent av verdens befolkning fortsatt ikke har tilgang på nok mat er primært et fattigdomsproblem. Men det er store regionale forskjeller i produksjonen, og særlig Afrika henger etter når det gjelder produktivitet. Samtidig er det svært viktig å få bukt med det enorme matsvinnet i verden, slik at mest mulig av den produserte maten faktisk blir spist.  

Mer dyresykdommer

Det genetiske mangfoldet i jordbruksplanter er grunnlaget for all matproduksjon i verden. I genene finnes egenskapene som skal til for å utvikle plantene med tanke på næringsinnhold, smak, lagringsevne og bearbeiding.

Her finnes også egenskapene som gjør plantene i stand til å motstå sykdommer, skadegjørere, og å tilpasse seg ulike dyrkingsforhold og klimaendringer. Men plantemangfoldet har forsvunnet i en rivende fart i store deler av verden. Lovverk og reguleringer gjør disse ressursene mindre tilgjengelige i mange land, og mulighetene til å bruke dem slik som før, er blitt vanskeligere. Dette er en trussel mot framtidig matsikkerhet.

Betydningen av smittsomme dyresykdommer forventes å øke når klima- og miljøforandringene påvirker økosystemet. Eksempler er økt utbredelse av insekter som er bærere av smitte som blåtunge- og Schmallenberg-virus som i senere år er introdusert hos drøvtyggere i Europa, og Rift Valley feber – et virus som gir sykdom hos både dyr og mennesker (zoonose).

Andre zoonoser, som salmonella og enterohemorragisk E. coli som forekommer i Norden, kan spres med vann og få endret betydning etter ekstremvær. Ekstremvær kan også gi husdyra varmestress, redusert produksjon og økt mottakelighet for infeksjoner, samt redusere kvaliteten på fôr og drikkevann.

Dyrehold i ulike regioner påvirkes ulikt av klima- og miljøforandringer avhengig av geografiske og økonomiske forutsetninger samt produksjonsform. Generelt påvirkes fattige land sør for Sahara og i Asia mest, og de har mindre mulighet til å tilpasse og kompensere for endringene enn rikere land i vest.  

Kjemisk bekjempning feiler

I økende grad blir sykdommer hos planter og dyr i globalt landbruk forsøkt bekjempet med kjemiske midler. I jordbruket brukes pesticider (sopp-, insekt- og ugrasmidler), og i husdyrbruket antibakterielle- og antiparasittmidler. Midlene kan ofte redusere de organismene man ønsker å bli kvitt, men innebærer ingen egentlig bekjempelse på sikt og kan ha alvorlige negative bivirkninger.

Felles for alle gruppene av kjemiske midler er fare for utvikling av resistens blant soppene, insektene, plantene, bakteriene og parasittene de er ment å skulle bekjempe. I det internasjonale husdyrbruket er det en voldsom økning av resistens mot antibakterielle midler. Det er en helt klar sammenheng mellom bruk av midlene og resistensutvikling.  

Grønn revolusjon

Den grønne revolusjonen på 1960-tallet førte til økte avlinger, men veksten har i stor grad etter hvert stagnert eller blitt negativ og jordkvaliteten forringet av ensidig intensivt jordbruk.

I andre områder hvor landbruket fortsatt drives tradisjonelt med lite innsatsmidler og genetiske ressurser tilpasset lokale dyrkingsforhold, forringes ikke miljøet på samme måte, men det er behov for utvikling i økonomisk og miljømessig bærekraftig retning.

Ved hjelp av agroøkologiske tilnærminger som innebærer en helhetlig integrasjon med hensyn til miljø, økonomi og sosiale aspekter, kan man oppnå et styrket lokalsamfunn, flere arbeidsplasser og tilpasning til klimaendringer samt bevaring av det biologiske mangfoldet både i jordbruket og naturen generelt.  

FAOs generaldirektør framhever at «vi trenger sunn matjord for å nå målene våre om matsikkerhet og ernæring, for å bekjempe klimaendringene og sikre bærekraftig utvikling.» Ifølge FAO er 33 prosent av verdens matjord moderat til alvorlig skadet. Det innebærer at framtidens generasjoner får stadig mindre og dårligere jord å produsere mat på, samtidig som økosystemtjenestene landbruket avhenger av forringes. En FN-rapport fra 2013 konkluderer at verden trenger et paradigmeskifte og det må legges om til økologisk intensivering omgående. Alvoret understrekes i rapportens tittel: «Wake up before it is too late».

Menneskene i ferd med å endre og ødelegge vårt naturgrunnlag, og dette kan føre til fallende matproduksjon. Vi står derfor overfor betydelige landbruksutfordringer i lys av en befolkning i fortsatt vekst.

Dagens ståsted er en klode der jordressursene er truet av degradering og omdisponering, der om lag halvparten av jordas befolkning lider av underernæring eller feilernæring, og der vi begynner å se konturene av klima- og miljøendringenes effekter, og økende resistens hos bakterier, sopp, insekter og planter som bivirkning av bruk av antibiotika og pesticider.

Det er nødvendig med en mer bærekraftig landbruksutvikling og mer helhetlige tilnærminger til utfordringer vedrørende miljø, økonomi og sosiale aspekter. Tilpasning til klimaendringer og bevaring av det biologiske mangfoldet for framtiden er svært viktig.    

––––––––––––––––––––––

Aksel Bernhoft har skrevet kronikken sammen med: 

• Ann Albihn, seniorforsker Statens Veterinärmedisinska Anstalt og adjunct professor Sveriges Lantbruksuniversitet, Uppsala;
• Dag O. Hessen, Gerd Holmboe-Ottesen og Nico Keilman professorer Universitetet i Oslo;
• Trond Børresen og Ruth Haug, professorer Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU);
• Anna Marie Nicolaysen, post doktor NMBU;
• Regine Andersen, daglig leder Oikos – Økologisk Norge.

Kronikken er hovedkonklusjoner fra et symposium om jordressurser og befolkningsvekst i regi av Komite for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videskaps-Akademi i oktober 2015.