Marin bioprospektering innebærer å lete etter gener og biomolekyler fra bakterier, alger og dyr som er samlet inn fra havbunnen eller i vannsøylen.

Det er store forventninger hos forskere, myndigheter og farmasøytiske selskaper til at marin bioprospektering kan føre til utvikling av nye medisiner og forbindelser til bruk i mat, fôr og i industriprosesser.

Hvordan Norge skal regulere marin bioprospektering er derimot uklart. Vi har i dag ikke et fungerende regelverk for rettighetsproblematikk knyttet til uttak, utnyttelse av og fordelsfordeling – fordeling av godene– fra marine ressurser. Fordelsdeling kan bidra til å sikre og fremme norsk verdiskapning og det samme kan kostnadsdeling.

Kostnadsdeling går ut på at de forskningsmiljøene i Norge og i andre land som driver innovasjon på norsk biologisk materiale må bidra til å betale kostnadene Norge har med å gjøre materialet tilgjengelig.

Mer og bærekraftig bruk

I 2009 presenterte Regjeringen sin strategi for marin bioprospektering.

De vil øke aktiviteten i bioprospektering og vil at mulighetene skal utnyttes på en bærekraftig måte. Bioprospektering har også en viktig rolle i Norges strategi for bioøkonomi.

Dette har ført til at Forskningsrådet og departementer har investert i samlinger og plattformer som Marbank, Marbio og Arctic Biodiscovery Centre i Tromsø. I tillegg er mange norske forskningsmiljøer interessert i forskning og innovasjon basert på marine ressurser.

Ressursene tilhører Norge

Innenfor Norges eksklusive økonomiske sone og kontinentalsokkel er det Naturmangfoldloven (2009) og Havressursloven (2008) som regulerer rettigheter til marine ressurser.

Begge lovene fastslår at ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Hvordan forskrifter skal regulere marin bioprospektering er under vurdering i departementene.

Det foreligger forslag til en forskrift som skal sikre og fremme norsk verdiskapning. Forskriften skal regulere tilgangen til innsamlet materiale og fordelsfordelingen ved kommersiell bruk av marine genetiske ressurser.

Inntil forskriften er vedtatt, er bioprospektering uregulert i Norge. Dette skaper en rettslig usikkerhet for kommersielle og ikke-kommersielle aktører som ønsker å utnytte ressursene. Og forskningsinstitusjonene og nasjonale initiativ som Marbank utfører sine oppgaver i et juridisk vakuum.

Utfordringer for norske interesser

En mulig årsak til at den norske regjering ikke har kommet i mål med regulering, kan være usikkerhet om hvorvidt en bør pålegge industrien å dele på fortjenesten som skapes ved bruk av marint materiale. Dersom regjeringen konkluderer med at det ikke skal kreves betaling for bruk av innsamlet materiale, kan det oppstå en vanskelig finansiell situasjon for Marbank og forskningsinstitusjonene.

Dette blir særlig problematisk om det samtidig signaliseres at disse institusjonene forventes å bli selvfinansierende i fremtiden. Et viktig spørsmål som da må avklares er: Hvem skal ha ansvaret for å bidra med midler for letingen, som krever dyre forskningstokt og infrastruktur, innsamling, screening og tilgjengeliggjøring av marint materiale?  

Langs Norges kyst og i havet er det krevende forhold. Mye av innsamling foregår på dypt vann og under kalde forhold. Innsamling er tidkrevende og infrastrukturen som er nødvendig for bioprospektering er kostbar.

Materialet som tilbys av samlinger som Marbank er noe mer enn råmateriale rett fra havet; det er screenet og undersøkt for interessante egenskaper. I dag har norske og utenlandske institusjoner og selskaper gratis tilgang til dette materialet. Slik kan verdiskapningen som skjer hos utenlandske aktører være delfinansiert av norske forskningsbudsjetter uten at Norge får noe tilbake. Siden resultatet kan patenteres, kan Norge i ytterste konsekvens måtte betale monopolpris for produktene som utvikles fra norske genetiske ressurser.

Utenlandske selskaper kan forsyne seg gratis

I de fleste nasjonale patentsystem, finnes det ikke noe krav om at privatpersonen eller selskapet som tar patent på en oppfinnelse som inkluderer gener eller levende organismer må oppgi sted og prosedyre for hvordan man fikk tilgang til materialet. Det betyr at det er vanskelig å spore hvor materialet oppfinnelsen baserer seg på kommer fra. Utenlandske selskaper kan i dag benytte seg av materiale som norske myndigheter har finansiert innsamling og tilrettelegging av uten å oppgi dette.

Dette er uheldig ettersom Norge i likhet med 196 andre land har ratifisert Konvensjonen om biologisk mangfold og Nagoya-protokollen som etablerer en plikt til å dele en del av utbyttet fra bruk av genetisk material. Norges oppfølging av disse internasjonale forpliktelsene innebærer at Naturmangfoldloven gjør det ulovlig for norske forskere å ta med seg genressurser fra andre land uten å følge lovgivningen i opprinnelseslandet.

Dette aktualiserer behovet for å utvikle nye metoder for inndekning av kostnadene og for å fremme en rettferdig fordeling av fordelene som følger bruken av de marine ressursene. Særlig reiser dette utfordringer hvis utenlandske selskaper bruker prøver som er finansiert av den norske stat. Da skaper ikke offentlige investeringer arbeidsplasser i Norge.

Kan vi lære av Australia?

Australia har utviklet et system som fremmer rettferdig fordeling og som kontrollerer eksterne brukere i sitt land.

I Australia må de som ønsker å samle inn eller få tilgang til biologiske ressurser søke om tillatelse fra myndighetene. En slik tillatelse gjelder både for potensielt kommersielle og for ikke-kommersielle formål. Alle søknader må vise at innsamlingen er bærekraftig og i overensstemmelse med bevaring av Australias biomangfold. Dersom innsamling eller tilgang er søkt for et kommersielt formål må det betales en avgift, og det må skrives en kontrakt om rettferdig fordeling av mulig fremtidig inntjening.

I Australia ble slik lovgivning etterspurt av industrien som ønsket seg like konkurransevilkår og en tydelig juridisk ramme. Norge kan som Australia innføre et system basert på kontrakter som regulerer rettferdig fordeling av fordeler som følger utnyttelse av de marine ressursene, og hvor det er avgifter for kommersielle formål.

Alle har nytte av rettferdig fordeling

Offentlig finansiering er og vil være nødvendig gjennom alle faser av verdiskapingskjeden fra innsamling til ferdige analyser. Uten offentlig innsats vil bioprospektering bli svært dyr for brukerne. Det vil svekke både innovasjon og hensynet til bærekraftig bruk av ressursene. Langsiktig finansiering er derfor viktig for å fremme kartlegging og analyser av de prøvene som blir samlet inn.

Ved kommersielle formål kan deler av inntektene kanaliseres fra industrien, som ofte et multinasjonalt farmasøytisk selskap, tilbake til de offentlige institusjonene som la til rette for og bidro til bioprospekteringen.

En norsk modell for tilgang og rettferdig fordelsfordeling kan som i Australia suppleres ved å innføre et prinsipp om kostnadsdeling. Dette vil være i tråd med Norges mål om bærekraftig verdiskapning fra marine ressurser.