24. april offentliggjorde Miljødepartementet en oppdatert beregning av iskanten i Barentshavet.

Departementet har som konklusjon at nordgrensen for oljevirksomhet i Barentshavet kan flyttes nordover som følge av at iskanten har trukket seg tilbake. Begrunnelsen er reduksjonen i isutbredelse siden slutten av 1970-tallet.

I løpet av denne perioden har den globale temperaturen økt, og i nordområdene har det gitt seg et særlig stort utslag i forhold til andre steder på kloden. Det har vært en sterk økning i sjøtemperaturen, og iskanten i det nordlige Barentshavet har trukket seg videre nordover mot Polhavet.

• Les også: Klimaforsker kritisk til informasjon om iskanten

36 år med satellittmålinger

Det viktigste datamateriale som viser dette er en solid og omfattende måleserie fra amerikanske satellittobservasjoner som har dekket hele Arktis og Antarktis dag for dag siden 1979.

Ulempen ved denne tidsserien er at den starter først i 1979, rimeligvis siden dette var starttidspunket for den moderne satellitt-teknologien.

36 år er for de fleste av oss et stort tidsrom, men allikevel et kort perspektiv når det gjelder jordklodens klima, både menneskeskapte endringer som følge av klimagassutslipp og når det gjelder naturlige klimasvingninger.

AMO – et viktig langperiodisk fenomen

Naturlige klimasvingninger i våre områder opptrer med en rekke ulike perioder – korte svingninger fra år til år og opp til svingninger over flere tiår.

Menneskeskapte klimaendringer tar ikke livet av naturlig klimavariabilitet, og naturlig klimavariabilitet tar ikke livet av menneskeskapte klimaendringer.

Den viktigste naturlige klimasvingingen i denne sammenhengen er et langperiodisk fenomen som vi kaller den Atlantiske Multidekadiske Oscillasjonen (AMO), et storskala klimafenomen som påvirker hele Nord-Atlanteren i tillegg til de nordamerikanske og europeiske kontinentene.

Menneskeskapt eller naturlig?

Grunnen til at det er særlig viktig å være klar over AMO, er at den har en periodisitet på mellom 60 og 80 år. I kortere perspektiv, som eksempelvis tidsserien for isutbredelse på 36 år, blir det da vanskelig å skille mellom systematiske endringer som følge av menneskeskapte klimaendringer og langperiodiske naturlige svingninger.

Svingningene i AMO er funnet igjen i analyser av vekstringene i trær i Europa og Nord-Amerika tilbake til 1500-tallet. Direkte instrumentelle målinger fra Barentshavet av AMO har vi fra den russiske havklimatidsserien i Kola-snittet øst i Barentshavet fra år 1900. Den viser en kald epoke fra omkring 1900 til 1920-årene. Så kom en oppvarming fram mot cirka 1950, og på slutten av 1930-tallet var det nesten like varmt i havet som det har vært de siste 20 årene.

På 1960- og 1970-tallet var det igjen en ny kuldeperiode med svært lave temperaturer før den siste AMO-varmebølgen startet på begynnelsen av 1980-tallet.

Kraftig temperaturøkning kommer senere

Det er grunn til å tro at vi allerede nå i 2015 har passert toppen på den siste AMO-varmebølgen og er på vei inn i en ny kald fase. Hvor mye kaldere det kommer til å bli i Barentshavet i løpet av de neste 20 årene avhenger av hvor sterkt det menneskeskapte klimapådraget gir seg utslag i nordområdene og det detaljerte forløpet for AMO.

Dessverre kjenner vi ennå ikke mekanismene bak AMO, og har derfor også problemer med å varsle fenomenet. Men det at vi ennå ikke kjenner mekanismene bak fenomenet betyr altså ikke at det ikke eksisterer. Først mot midten av dette århundret vil sannsynligvis AMO igjen trekke samme vei som det menneskeskapte klimapådraget og da vil vi kunne få en virkelig kraftig temperaturøkning i nordområdene.

Men på kortere sikt, altså i hvert fall de neste 20 årene, må vi heller forvente at havtemperturen i Barentshavet vil reduseres. Det vil ha økende isdekke som resultat, heller enn at temperaturen vil øke i samme grad som den har gjort de siste 30 årene.

Stortingsmelding med mangler

I rapporten fra regjeringens klimatilpasningsutvalg fra 2010 ”Tilpassing til et klima i endring”, er betydningen av naturlig klimavariabilitet og AMO presisert flere steder.

Det konkluderes med at på ”kort sikt”, det vil si de neste 20 årene, vil naturlig klimavariabilitet dominere klimautviklingen framfor menneskeskapte klimaendringer. Det er først mot midten av dette århundret det forventes store økninger av temperaturen i våre områder.

Dette er også mer omfattende utlagt i hovedrapportene fra FNs siste klimapanel som utkom i 2013 og 2014. Det er uheldig at den nylig fremlagte stortingsmeldingen med oppdatert beregning av iskanten ikke behandler påvirkningen fra den naturlige klimavariabiliteten.