Kronikk: Fridtjof Nansen – en pioner i nevrovitenskap
Den 28. april 1888 disputerte Fridtjof Nansen for doktorgraden. Avhandlingen ble godkjent – under tvil. I dag forstår man at Nansen endret utviklingen av nevrovitenskapen, skriver Linda Hildegard Bergersen og Jon Storm-Mathisen i denne kronikken.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: United States Library of Congress)
I år feirer vi 150-årsjubileet for Fridtjof Nansen (1861-1930) og 200-årsjubileet for at Norge fikk universitet, det som nå heter Universitetet i Oslo (UiO). Både Nansen og universitetet var avgjørende for Norge som selvstendig nasjon.
Nansens innsats ved unionsoppløsningen i 1905 og som Norges første ambassadør i London – og hans senere arbeid i Folkeforbundet og Nobels fredspris for 1922 – er velkjente.
Han vant en spesiell rolle i nordmenns bevissthet ved å legemliggjøre det ”urnorske”; skiløping og hans polarekspedisjoner hadde en sentral plass. Oppdagerferdene i Arktis gav også internasjonal prestisje, for Nansen og for Norge, en prestisje som var en viktig basis for hans senere samfunnsnyttige innsats. Men uten Nansens personlige egenskaper ville verken polarferdene eller politikken ha lyktes.
En framtredende fasett på Nansens personlighet var vitenskapsmannen - grunnforskeren, og det er her de to jubileene har berøringspunkt. Han gjorde ikke bare oppdagelsesferder til steder der ingen før hadde vært, han analyserte og tolket innsamlede data og publiserte resultater fra ferdene.
Dette gav en gjennomslagskraft og legitimitet som kunnskapsbygger langt ut over oppdagerrollen. Men sin svenneprøve som vitenskapsmann, doktorgraden, tok Nansen på et helt annet område enn polaregnene – nemlig i nevrovitenskapen.
Pioner i nevrovitenskap
Fridtjof Nansens doktoravhandling, The structure and combination of the histological elements of the central nervous system” var utført ved Bergens Museum og publisert i Bergens Museums Aarsberetning for 1886 (John Griegs Forlag, Bergen, 1887).
Disputasen foregikk ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som da fortsatt var Norges eneste universitet, den 28.04.1888, og gav den unge vitenskapsmannen hard motbør. Fire dager senere la han ut på sin Grønnlands-ekspedisjon, og fikk vite først på den andre siden av innlandsisen at avhandlingen var blitt godkjent og at han var Doctor philosophiae.
I dag forstår man at Nansens doktorgradsavhandling var epokegjørende. I følge en nylig leder i det høyt respekterte tidsskriftet Brain, representerte Nansens doktorarbeide et paradigmeskifte i nevrovitenskapen - “altered the course of neuroscience” (Alastair Compston 2010 Brain 133:2173-2175).
Nansen var den første som publiserte at hjernen består av separate enheter (nervecellene) – såkalte nevroner – og ikke av et rørsystem av sammensmeltede celler. Denne ”nevrondoktrinen” betraktes i dag som “selvsagt” og som selve grunnlaget for hjernen virkemåte.
Intelligensens hovedsete
På grunnlag av studier av mange dyrearter – i Darwins ånd – forstod Nansen intuitivt at nettverket av nervefibre er setet for aktiviteten i sentralnervesystemet hos alle virveldyr, “sannsynligvis hovedsetet for intelligensen” (siste ord i Nansens avhandling).
Nansen hadde skaffet seg (gjennom et pengelån fra sin far!) det beste mikroskop som da var å få, og nettopp var utviklet. Han reiste til Italia for å lære en revolusjonerende histologisk fargemetode, nylig publisert av en av datidens fremste forskere, Camillo Golgi (1843–1926). Gjennom sitt doktorgradsarbeid viste han at læremesterens nevrobiologiske teori var feil.
En annen forsker, Santiago Ramon y Cajal (1852-1934), fastslo senere ”nevronteorien” gjennom omfattende studier; i 1906 delte Cajal Nobelprisen med Golgi som hadde utviklet den viktigste metoden brukt i undersøkelsene.
Den første dagen er viet nevrovitenskap, den andre oseanografi og polarforskning (se artikkel av John Grue). De to bolkene bindes sammen av Roland Huntford, kjent bl a for sin framragende Nansen-biografi, med foredraget “Nansen as a scientist”.
”Den menneskelige rase er i en kontinuerlig kamp fra mørke til lys. Det har derfor ingen hensikt å diskutere verdien av kunnskap. Mennesket ønsker å vite. Og når det slutter å gjøre det, er det ikke lenger menneske.” (Fridtjof Nansen)
